Snøhettatraversen vinter, 18/10-14 (18.10.2014)

Den er som regel gjemt i tåka, men hver gang jeg kjører over Dovre skammer jeg meg over at jeg enda ikke har vært på Snøhetta. Dessuten ser traversen ut som en morsom og alpin tur. Jeg og en over middels fjellinteressert studiekompis bestemte derfor å gjøre et forsøk på traversen denne helga.

Siste buss til Snøheim gikk for et par uker siden, så vi bestemmer oss for å gjøre unna denne drøye anmarsjen kvelden før. Primstaven sier at det er vinter, så vi pakker vinterutstyret og kjører fra Trondheim akkurat før ettermiddagsrushen fredag ettermiddag. Kl. 18, 1 t før det blir mørkt står vi ved bommen på Hjerkinn og setter avgårde på sykkel, i håp om at dette vil lette anmarsjen noe. De 4 første kilometerne var veien brøytet, etterpå ble det 20 cm snø med et par isete hjulspor i. Kjedet på den ene sykkelen ryker, men vi tar de med videre for å kunne trille ned igjen. To moskuser, én rødrev og 2,5 timer senere dukker lysene fra Snøheim opp av tåke. Vi er raske med å få opp teltet, spise og krype ned i soveposen.

Vi starter å gå kl. 05:45, etter å ha pakket ned campen. Ura opp mot Stortoppen er spesielt tunggått, siden 30 cm snø skjuler alle steiner man ellers ville unngått å snuble i. Motet stiger imidlertid når vi kommer over skylaget og ser soloppgangen.

Forsinket passerer vi Stortoppen kl. 10 uten noen større seremoni, og peiser på mot Midttoppen. Det er heldigvis fortsatt sikt, og ryggen videre er et mektig skue!

Fra skardet mellom Midttoppen og Hettpiggen racker vi opp finner fram stegjern og økser. Hettpiggen ser mindre truende ut fra innsteget til den opplagte linja, og klatringa her går veldig greit. Men all snøen gjør det utfordende å sikre ruta, og snøen byr ikke på noe hold i hverken økser eller stegjern. Dette vil nok gi større utfordringer på Vesttoppen, men vi bestemmer oss får å prøve. Vi tok en rappell like over det store svaet og kom oss ned i skardet mellom Hettpiggen og Vesttoppen.

Standplass blir etablert der vi mener det naturlige draget mot venstre må være. Det ser i alle fall kurant ut å komme seg opp her. Ruta er gradert 4+, men den føltes mye hardere i snøen. Det tok lang tid å grave fram noe å sikre i, og sikringene ble gjerne dårlige og med ubehagelig lang avstand. Alle opptakene ble dessuten vanskelige å runde da det bare ble krafsing i løssnø på oversiden av de. Ved å strekke 60-meterstauet helt ut kom vi helt opp til toppeggen. Den siste strekka mot toppen var enklere, men det var også noen opptak her som gjorde at vi valgte å sikre den med en taulengde. Måtte koble ut fra standplass og gå litt løpende for å få kastet en slynge rundt toppvarden på dagens siste topp og bruke den som standplass. Vesttoppen ble nådd litt før kl. 16.

Lettet over at klatringa har gått som planlagt (utenom tidsbruken) setter vi igang på returen. På grunn av snøen snubler vi i steiner, og tåka og snøværet som kom inn et par timer tidligere utforder retningssansen. GPS'en vet heldigvis veien. Kl. 19:30 står vi igjen på Snøheim, og ved elva kan vi endelig fylle vannflaskene igjen. Nå er det "bare" 13 km igjen til bilen. Hjulsporene på veien har selvfølgelig drevet igjen, og som om ikke det var nok punkterer også et sykkelhjul. Utmarsjen blir tyngre enn forventet, men med godt mot når vi bilen kl. 21:30, etter nesten 16 timer i farta.