Endelig Corno Grande (18.07.2014)

Etter litt plunder året før, var veien åpen og alpe(ninne)været velsignet oss med et lite vindu uten torden så vi kunne komme oss til topps.

Vel, vi hadde to forsøk i år også - et par dager før var vi blitt utålmodige og kjørt opp på parkeringsplassen ved hotellet bare for å se at det lå tjukk tåke over taket på Rifugio Degli Duca - det ble til at vi gikk opp dit for en espresso før vi slukøret gikk ned til bilen igjen. Der oppe hadde vi fått et godt tips - det lå en del snøfonner igjen på normalveien, så damen som bodde og jobbet der oppe for sesongen anbefalte oss en annen rute "cresta", som er brattere enn normalruten, men ikke fullt så bratt som "direttissima", hvor man bør sikre.

Tre dager etter returnerte vil til mye bedre vær - og i kom oss ganske raskt til topps. Vi måtte krysse et par snøflanker, som så ganske skumle ut uten stegjern og øks på avstand, men var ganske greie å forsere når vi kom dit.
Det var mye morsom klyving på eggen opp, og det var godt merket med de karakteristiske gul-røde klattene.

Vi gikk normalveien ned, og stoppet ved rifugioen for en espresso og brødskive. Jeg husker ikke hvor mange timer det hadde stått at turen skulle ta på kartet, men vi hadde brukt mye mindre enn det som var estimert - og da hadde vi gått i moderat tempo, men uten større pauser.
Det er slående hvor tilgjengelige fjellene egentlig er i dette området - nå har jeg ikke erfaring fra alpene forøvrig, men når jeg sammenligner med Jotunheimen hvor jeg vanligvis ferdes, så er mangelen på anmarsj og gode merkede stier opp så påfallende. Utrolig etablert område. Jeg savner på ingen måte dette i Jotunheimen, men noen ganger er det utrolig grei måte å komme seg ut og opp.