Store Hollendaren (06.09.2014)  

Jeg var med på en fjellsportgruppatur til Store Hollendaren i dag. Har ikke vært der på sommerstid før, så det virket som en fin anledning til å oppleve fjellet uten ski. Værprognosen så ikke så ille ut heller, selv om det var litt tett luft og ikke så bra sikt. Det ble oppmøte kl.9.30 på ICA Langnes og vi var ei gruppe på 7 til sammen, inkludert turledere Margrethe og Marit. Turen begynte fra svingen innerst i Grøtfjorden, og vi fulgte en god tursti opp skogen. Herlig med ordentlig skogsti! Skogen var uansett ikke så tett og vi kom oss fort over tregrensen. Måtte være obs for noen partier med et par løse steiner, men disse var faktisk ingenting i forhold til noen andre fjell jeg har vært på i sommer.

Da vi nærmet oss elva delte stien i to. Til høyre var en brattere variant, til venstre var en slakere variant. Margrethe var litt opptatt av at steinen ville være litt glatt, men det så ganske greit ut og de fleste ville prøve ruten som krevde småklyving. Kom oss forbi dette partiet uten noe problem og så var det bare å følge stien opp ryggen på høyre siden av elva og opp til vannet på ca. 500moh. Stien var ikke så godt synlig hele tiden, men et par varder ble benyttet for å finne den mest brukt ruten opp til vannet. Her var steinen fin og tørr å gå på. Vi tok en god pause her for å spise litt mat.

Etter at folk begynte å bli litt kald i kroppen igjen var det på tide å bevege oss videre rundt vannet. Bakken oppover fra vannet til breen så utrolig løs ut på avstand og jeg begynte å grue meg til nok en tur med løs steinur, noe jeg håpet jeg var ferdig med for i år. Heldigvis var den vardete ruten ikke så løs som det så ut. Måtte gå forsiktig, men det var faktisk mye bedre enn jeg hadde fryktet. Da var steinura snart lagt bak oss og flotte bergpartier ventet oss. Jeg aner ikke hvilken type stein det er på Hollendaren, men det var virkelig artig å gå på. Vi tok sikte på ryggen på den øverste siden av breen siden det var veldig mange bresprekker og turlederne hadde vurdert å gå en rute som ville unngå breen. Stupbratt på sørsiden av ryggen, helt ned til Ersfjorden. Jeg synes det var egentlig synd at lufta var så disig i dag, ellers ville utsikten har vært virkelig imponerende.

For å gå den enkleste og kjappeste ruten til toppen, kom vi ned til brekanten hvor det var mykere snø. Det ville gått sikkert like bra å gå ryggen også. Snart var vi på andre siden av breen og det var bare et lite stykke med steinur igjen. Her ble det fritt valg til toppen og planen var å samle oss der oppe. Eller, det var egentlig ikke det høyeste punktet der vi møttes igjen, det var like under det. For å komme seg helt til toppen kreves klvying og det var ikke alle som var interessert. Markus og Marit kom seg opp til et noe lavere punkt mens jeg prøvde meg på en riss som så ut til å være trangt men ville gå grei uten å ha sekk på meg.

Fant noen bra hånd- og fottak og istedenfor å klyve hele rissen gikk jeg litt ut på høyre siden som føltes litt mer eksponert men viste seg å være et godt valg for å nå et lite platå like under toppen. Og så var det bare et par meter igjen til jeg var helt på toppen. Det var kjempekult, men fingrene ble kalde i vinden så jeg klarte ikke å ta så mange bilder derfra før jeg fikk lyst til å skynde meg ned igjen. Kløv ned rissen og det gikk OK. Både Harald og Inge prøvde å komme seg opp også men de syntes at det var litt ubehagelig uten sikring og kløv ikke videre fra rissen.

Etter at alle hadde kommet ned, tok vi nok en pause. Inge overrasket oss alle ved å koke kaffe (tror ikke at noen av oss skjønte at han hadde tatt med kjøkkenutstyr) mens andre spiste opp resten av matpakken. At vi fikk en utsikt i det hele tatt var fantastisk. Vi gikk ned omtrent same ruten tyilbake, langs brekanten og ned svapartier til den løse steinura. Noen av oss gikk/sprang i et høyere tempo enn andre (jeg synes det er faktisk lettere å springe av og til, man trenger ikke bremse så mye med knærne som å gå ned), men vi samlet igjen lenger ned.

En pause til da vi nådde vannet og deretter helt ned til veien. Det tok sin tid med de glatte steinene lenger ned på fjellet og så var vi endelig nede kl.17.30. Det hadde vært en fin dag, men vi manglet ordentlig Kvaløyutsikt med alt av det rare været vi hadde. Det var ikke tåke eller lavskydekke, men det var nesten umulig å se noen andre fjell!

Takk for turen Margrethe, Marit, Markus, Harald, Inge og Christoffer, det var en hyggelig dag med dere!