Austbotntindtraversen (27.08.2014)

Planen for turen var å gå Skagastølstraversen, men et uventet snøfall noen uker (!) tidligere medførte en nødvendig endring i planen. Snakket med noen klatrere på Turtagrø som meldte om vinterforhold på Storen og flere som hadde snudd både på den og på traversen. Fikk istedet tips om gode forhold på Austbotntindtraversen.

Startet å gå fra parkering ved fjellveien kl. 0545. Solen hadde begynt å titte opp og det var klart at det ville bli en perfekt dag for tinderangling. Vi var fire i turfølget; meg (med en litt for tilstedeværende forkjølelse), Kristian Hartmann (med nye, superfete sko), Fredrik Standsnes (debut i Jotunheimen) og Rune Nygård (gammel traver).

Tuslet i rolig tempo til foten av Søre, der oppstigningen i steiur begynte. Det var tungt å gå, men med et jevnt tempo og et par pauser med div tømming og påfyll, kom vi opp til selve ryggen. Her ventet en skikkelig wow-opplevelse; vi hadde gått i skyggen hele veien, men plutselig slikket solen oss i ansiket og vi fikk en fantastisk utsikt mot resten av Hurrungane opp ryggen. Kunne ikke annet enn å smile:)

Litt lenger opp festet vi oss inn i tau og planen var å gå med løpende forankring med alle fire i ett tau. Rune gikk først og Fredrik sist. Den første eggen var en fin og luftig start og vi ventet tålmodig mens Rune smøg seg avgårde. Opp pinakkelen var det teknisk mest vanskelige punktet på turen og her måtte klatreteknikken frem. En liten rappell på ca 10 meter ned pinakkelen og svaene under Søre ventet. Her var det Fredrik som skulle gå først og vi hadde funnet en fin linje bort til ryggen som gikk opp på høyre side av svaene (runde rett under den store hammeren). Her var det fint å gå og med et litt spennende parti med våt stein.

Fortsatte å gå i tau opp ryggen til Søre (selv om man her fint kan gå uten tau). På toppen av Søre ventet en flott utsikt mot resten av traversen.

Eggen videre var bred nok til at man fint kunne gå der uten tau, men vi valgte å fortsette i tauet med noen sikringspunkter underveis. Denne eggen hadde noen artige punkter som måtte løses på kreative måter.

Kom bort til veggen opp som leder opp til toppeggen mot Store Austbotntind. Hadde fått tips om at vi måtte velge direkte varianten opp, som medførte klatring opp til grad 5-. I mangel på medbrakte klatresko og en slapp Siri, ble det bestemt at vi ikke skulle klatre, men fortsette med løpende forankring opp noen blokkoppstablinger lenger mot høyre og opp til toppeggen med klyving.

På toppeggen møtte vi snøen! Bandt oss endelig ut av tauet og kunne gå fri som fuglen bort til toppvarden! De siste stegene var luftige. For en fantastisk utsikt og en utrolig morsom topp! Et gledelig gjensyn med Soleibotntind fra i sommer og et vink bort til Store Ringstind (som enda ikke er besteget for min del). Tuslet tilbake til pukkelen og svanene bød på en utfordring. Her var det et snølag som ville gjøre nedstigningen mer spennende enn ønskelig. En utskildning her ville medføre en sikker død (dramatisk, men sant). Bestemte oss derfor å ta en rappell ned. Festet inn en liten kile og en kamkil og kastet ned tauene. Fredrik var førstemann og spenningen var stor; ville tauene rekke helt ned? Måtte traversere litt under rappellen for å komme langt nok til venstre. Tauene var ca 10 meter for korte og siste biten måtte klyves. Alle kom seg trygt ned og det var den mest spennende rappellen jeg har tatt.

Klyving og vandring ned, bort og opp til Vestre Austbotntind (2100). Her ble selene, hjelmen og racket pakket ned. Brukte ca 1.5 time ned til bilen.

TIlbake i teltet var det rett i soveposen for min egen del, mens guttene disket opp med taco!

Oppsummert: en utrolig variert og morsom travers i upåklagelig vær! Turen skal helt klart gjentas, men da med klatring opp direktevarianten.