Austanbotntind-traversen (13.09.2014)

Etter 3,5 time med søvn ringte vekkerklokka, eller mobilen om du vil. Jeg trengte 10 min ytterligere slumring for i det hele tatt å klare og åpne øyelokkene. Så var det bare å få igang gassbrenneren og koke havregrøten. Planlagt avreise var kl. 0500, men denne trøtte gjengen forlot ikke campen før kl. 0540.

Samtidig som sola jobbet seg opp over fjelltoppene, jobbet også vi oss oppover Austanbotntind S2. Forøvring er jeg litt usikker på om det er Austabotntind eller Austanbotntind som er det korrekte navnet - arrester meg gjerne. Tåka lå som en tykk grøt over toppene og jeg håpet inderlig på at over tåka ruvet toppene som utgjør Austabottstindane. Tempoet gikk ikke fort, og etter å ha passert noen utsatte punkter rett sør for toppen Austanbotntinden S2 (2020 moh) kom det både ett og to taulag bak oss. De travet elegant forbi mens vi bega oss opp på ruta videre som var beryktet for fin klatring gradert 5-. Graderingen kan jo diskuteres men myten om klatringen kan konstanteres.

Da vi hadde unnagjort klatringen og fått i oss et par brødskiver, tuslet vi videre opp til Søre Austanbotntind (2103 moh). Tåka hadde lettet og forann oss var det nydelig utsikt mot Store Austabotntind og Hurrungane forøvrig. Jeg tror jeg mistet pusten litt, så fantastisk var det.

Fra Søre var det morsom balansering på eggen bortover. Jeg kan forstå at noen ønsker å sikre over her for det gikk rett ned på begge sider og enkelte steder var eggen virkelig smal, men vi valgte og ikke bruke tauet her. Da vi møtte veggen opp til V0 slapp vi oss bokstavelig ned (for det var det vi gjorde, hang i armene ned) til hylla på høyre side og kløyv gjennom en liten kamin før vi kom inn på ryggen igjen og Skjalg ledet neste taulengde videre opp til Austanbotntind V0 (2175 moh). Fra V0 var det plankekjøring bort til selveste Store Austanbotntind (2204 moh). Endelig befant vi oss på toppen - for en lykkefølelse og for en nydelig topp! Men vi måtte skyndte oss videre for klokka hadde på et magisk vis klart å blitt 1808 og det ville ikke være mange timene før sola ville forsvinne og mørket ville trenge på.

Returen tilbake til teltet via Vestre Austanbotntinden (2100 moh) og Vestraste Austanbotntinden (2020 moh) foregikk i magisk solnedgang og på nytt ble jeg overveldet av hvor vakker naturen er. Vi måtte stoppe og ta bilde gang på gang. Omtrent kl. 2130 var vi tilbake teltet og vi heiv i oss linsesuppe under en storslagen stjernehimmel før vi fant soveposen.

Les mer om turen og se mange fine bilder på http://turdagboken.blogspot.no/2014/09/austanbotntind-traversen.html og se filmen her.