Tinderanglere på Matterhorn

Zermatt

Matterhorn hadde i mange år vært en drøm jeg hadde båret på. Så da en turkamerat kom med forslaget om et forsøk sommeren 2003, tente jeg umiddelbart. I utgangspunktet var vi flere som hadde vært sammen på Mont Blanc to år tidligere. Men av ulike årsaker måtte noen trekke seg slik at til slutt var det bare Dag og meg igjen. Da vi visste at Zermatt var et sted vel verdt å besøke for andre enn tindebestigere, ble våre koner også med. Da vi landet i Geneve, var våre ryggsekker ”som vanlig” ikke kommet med samme flyet. Men vi fikk bekreftet at de ville komme med et fly noen timer senere og valgte derfor å vente og i mellomtiden slå et slag på byen.
Togturen langs Genfersjøen og opp Rhonedalen er en naturnytelse. De første milene kan du sitte og nyte synet av mektige Mont Blanc som hever seg som et hvitskinnende slott høyt over de mellomliggende fjell. Ute på den speilblanke sjøen lå lystbåtene som late svaner på denne lørdags ettermiddagen. Da vi ankom Visp utpå kvelden, visste vi at siste tog til Zermatt var gått og måtte derfor leie taxi. Det var blitt mørkt, så vi fikk ikke sett så mye av denne mektige fjellkløften som Mattertal utgjør inn mot Zermatt. Men dette fikk vi med oss på lys dag under heimreisen.
Vi hadde ventet med å bestille innkvartering på forhånd, men var heldige med å få en nydelig leilighet i gjestgiveriet Chalet Medi for ”bare” 150 SFr til sammen pr døgn. Her kunne vi ordne med mat selv. Å komme ut i dagslys neste morgen var en mektig opplevelse. Snakk om himmelstrebende topper. Zermatt er omgitt av en rekke topper vakende rundt fire og et halvt tusen meter og dermed blant de aller høyeste i Alpene. Og i enden av dalen, kneisende over byen, det mest imponerende fjell jeg har sett i mitt liv, Matterhorn.

© Oddvar Selnes

Matterhorn

Akklimatisering

Den typiske akklimatiseringsturen i Zermatt er Breithorn (4164 m). Dette må være av de letteste 4000-metringene i Alpene ettersom gondolbanen til Kleine Matterhorn går opp til 3800 m, høyest i Alpene. Da vi kom opp litt sent på mandag formiddag, ble vi møtt av flokker av skiløpere på vei ned. Her er det skiløping hele sommeren på snøviddene ned mot Teodul pass og Cervinia i Italia. Snø- og isbakkene opp mot Breithorn er ganske bratte, så etter hvert måtte vi ta på stegjern. Vi fortsatte over hovedtoppen på en smal og luftig snøegg mot neste topp på Breithorns rygg. Etter matpausen hastet vi ned fjellsiden for å nå siste bane ned fra Kleine Matterhorn. Ved mellomstasjonen lettet tåken rundt Matterhorn slik at vi kunne betrakte Hørnligrat, vår rute til topps på Matterhorn, i profil. Den så i flere partier styggbratt ut.

© Oddvar Selnes

Bestigningen

Neste dag startet den store turen. Damene fulgte oss med gondolbanen, Matterhorn Express, opp til Schwarzsee på 2580 m. Det var nok med et snev av engstelse de ønsket oss lykke til. Det går turiststi videre oppover til Hørnlihytta på 3260 m hvor vi skulle overnatte. Innsjekking skulle starte først kl 1500, så vi ville benytte ventetiden med å undersøke starten av ruta et stykke oppover. En flat rygg fører fra hytta og bort til innsteget. Det starter friskt med en loddrett hammer.

© Oddvar Selnes

Innsteget

Her ser vi allerede flere minneplater over omkomne fjellførere, boltet til veggen. Og det skulle bli flere slike minneplater oppover eggen neste dag. Hammeren går greit ettersom der er et fast tau en kan dra seg opp på. Rutefinning er ikke enkelt på Hørnligrat ettersom en stadig må ut i østveggen for å komme videre. Vi startet ganske tidlig med å gå feil ved å følge eggen. Det ble vanskelig, og vi skjønte etter hvert at vi måtte tilbake for å komme videre. Kommet inn på riktig rute, kløv vi opp ca 150 høydemeter før vi snudde. Denne rekognoseringen fikk vi god nytte av neste morgen.
Jeg sov overraskende bra om natten bortsett fra at et tordenvær passerte, og jeg ble vekket av et lynnedslag som måtte være like ved hytta, for det var et eneste kraftig smell uten tordenskrall. Vi ble vekket til frokost kl 0400. Da hadde de første taulag startet for flere timer siden. Vi ble litt betenkte da vi så alt isenkram som fjellførerne hengte på seg av kiler i alle varianter. Vi var på forhånd blitt enige om bare å ta med et par tauslynger og to-tre karabiner hver. Dette var på grunnlag av inntrykk vi hadde fått av beretningene fra Edward Whymper’s berømte førstebestigning for nærmere 140 år siden. Vi hadde riktignok lest beskrivelser på internett hvor det gis inntrykk av at store deler av ruta er firerklatring, men dette mente vi var overdrevet skryt. Vi skulle likevel få erfare at Whymper og hans kompanjonger fra The Golden Age of Mountaineering var imponerende tøffe karer sett i relasjon til det utstyret de hadde den gangen.
Vi steg ut av hytta til en stjerneklar natt. Vi kunne se lys langt oppover eggen av lag som hadde startet tidlig. En kjølig vestavind strøk over eggen hvor vi ruslet alene og tause bort til innsteget, litt preget av ”stundens alvor”. Etter første opptaket fikk vi allerede se lys fra taulag som hadde gått feil på samme sted som oss dagen før. Rekognoseringen i går kom her til god nytte. Etter en times tid begynte demringen, og vi kunne etter hvert slå av hodelyktene. Vi begynte å ta igjen taulag foran oss. Dette skyldtes at vi gikk usikret, mens alle andre gikk innbundet i tauet med løpende forankring. Der hvor vanskelighetene var slik at føreren måtte ta standplass og sikre klienten(e), ble vi ofte stående og vente til de var kommet opp passasjen. På partier hvor rutefinning var vanskelig, kunne det være en fordel å legge seg bak et lag med fører.

© Oddvar Selnes

Det eneste stedet vi brukte vårt eget tau på oppturen, var på Untere Moseley Platte, oppkalt etter den første amerikaner som mistet livet på Matterhorn. På dette stedet hadde han i utålmodighet knyttet seg ut av tauet, mistet taket og falt. Dette er like under Solway-hytta, en bitteliten nødhytte på like over 4000 m. Det er et forunderlig sted for en hytte. Den er bygget på en betongkloss støpt på eggen med stup ut på begge sider. Vi måtte snike oss rundt hjørnet på en vel halvmeteren bred betongkant.
Etter hvert nådde vi den såkalte skulderen på ca 4200 m. Her flater det litt ut før eggen reiser seg nær loddrett opp mot kanten av det såkalte taket, en meget bratt snø- og isdekket skråning opp mot toppeggen. Vi øyner de faste tauene som strekker seg kontinuerlig opp mot nedre kan av taket. En klatrer mister taket, går ut i en pendel og dasker i fjellveggen. Men det ser ikke ut som han slår seg nevneverdig. Vi går inn til der eggen reiser seg. Det var her førstegangsbestigerne tok ut fra eggen og inn i nordveggen. Jeg blir stående og betrakte ruta deres. Den ser noe skremmende ut. Jeg beundrer stort det mot disse karene viste. I hukommelsen fremkaller jeg Whympers egen beretning fra de katastrofale sekundene under nedstigningen. Det er den mest omtalte klatreulykke i historien, og den gjorde Zermatt kjent ute i verden. Det var syv klatrere i tauet, fire briter og tre lokale fjellførere. Michel Croz fra Chamonix som på denne tiden var betraktet som en av Alpenes beste førere, ledet laget. Bakerst i tauet gikk fjellføreren Peter Taugwalder senior fra Zermatt, Whymper selv og til slutt Peter Taugwalder junior.

De omkomne bortsett fra Douglas som aldri ble funnet, har fortsatt sine graver på kirkegården i Zermatt. Mens jeg står i mine egne tanker, smeller en større stein i fjellet bare et par meter fra meg og suser utover avgrunnen. Den har kommet høyt ovenfra for smellet er av en slik styrke at om steinen hadde truffet hjelmen, ville den og mer til blitt knust. Plutselig er ikke klyvingen så morsom lenger. Turen var nå mer blitt en farlig jobb som skulle gjøres. Vi hadde avtalt å feire bestigningen om kvelden på Whymperstube i Hotell Monte Rosa, Whympers faste kvarter i Zermatt. Jeg gikk nå med et slags ønske om å kunne stille tiden framover til dette tidspunkt.
Entringen opp de faste tauene til kanten av taket sto for tur. Taudimensjoner på 5 cm diameter ga et godt grep. Jeg prøvde å finne fottak så godt jeg kunne, men disse var ofte isbelagt, og stegjernene lå fortsatt i sekken. Men vi nådde kanten av taket uten å ha slitt armene ut. Her sluttet de faste tauene. Nå gjensto bare det bratte snø- og isbelagte skråtaket opp mot toppeggen og stegjernene måtte på.

© Oddvar Selnes

Klatrere de siste metrene til toppeggen

Etter vel fem timer fra Hørnlihytta var det en beveget følelse å stå på den luftige toppeggen av dette forjettede fjell som hadde vært en ønskedrøm siden jeg for mange år siden leste Whympers nydelige bok, ”Scrambles amongst the Alps”. Vi ventet med å gratulere hverandre, for vi visste at vi hadde fem timers utsatt nedstigning foran oss før vi sto på trygg grunn ved Hørnlihytta. Selv om været var fint, lå det mørke, truende skyer og lurte nedover Italia. Aldri har jeg, med fast grunn under føttene, følt meg så frakoplet jordens overflate som her. Bortsett fra det mektige synet av Alpetopper som omgav oss på en viss avstand, lå terrenget rundt et par tusen høydemeter under oss. Utsikten var formidabel. I sydvest dominerte den skinnende hvite kuppel av vårt bekjentskap fra to år tilbake, mektige Mont Blanc. Som en kontrast til mylderet av ville 4000-tusenmeterstopper, nærmere tre tusen meter under våre føtter, lå de grønne, forlokkende gressbakker i Zermatt.

© Oddvar Selnes

Dag fotograferer på vei mot Italiatoppen

Vi hadde ikke spist siden frokost og måtte fylle på med næring. Posen med Real turmat var så drøy at jeg måtte presse de siste skjeene i meg. En brite som satt bak oss med sin fører, klaget over utmattelse.

Nedstigningen

Vi oppholdt oss på toppen i tre kvarter før vi begynte nedstigningen. Nedover skråtaket ble det etter hvert såpass utsatt at vi tok fram tauet og rapellerte. Rapellfestene var solide, halvmeterlange stenger av stål, bøyd til et øye på toppen og boltet fast i fjellet. Avstanden var avpasset til rapell med 40 m tau. Det ble tilløp til kaos da det stadig kom taulag oppover som tok standplass ved rapellfestene samtidig som flere var på vei nedover. Vi var opptil tre taulag samtidig forankret i samme rapellfeste. Stadig kom småstein fykende, tråkket løs av andre klatrere. Jeg fikk klapp på skulderen av en klatrer ved siden av meg da jeg fikk stoppet en stein før den hadde aksellerert opp til farlig hastighet. Da vi nådde de faste tauene ute på takkanten, kveilet vi vårt eget sammen og entret ned på de faste. Det gikk raskt og vi kom ned på skulderen langt foran lag vi hadde startet samtidig med fra toppen. Vi kunne nå ta av oss stegjernene og ble gående alene til vi nærmet oss Solwayhytta. Da tok vi igjen en fører med to klienter som heftet oss en del ved rapellene, men som samtidig var til nytte ved å vise oss ruta. Det var ikke mulig å huske alle detaljene på ruta fra oppstigningen på en såpass lang tur. Etter hvert tilbød føreren oss ved et rapellfeste å rapellere ned først slik at vi kunne gå fortere. Snart tok vi igjen et fransk par som vi kunne diskutere rutevalg med. Ved et rapellfeste som til avveksling besto av slynger istedenfor stålbolter, skjønte vi at vi var kommet ut av den ordinære ruta. Det franske paret snudde, men vi så at det nedenfor rapellen var farbart bort til eggen igjen og fortsatte.
Hørnlihytta som vi under mesteparten av turen hadde kunnet se ned på taket til, kom stadig nærmere. Da vi hadde firt oss ned den siste hammeren til snøskavlen under innsteget, kunne vi endelig ta hverandre i hendene og gratulere med bestigningen. Nå var det bare gode følelser. Siste gondolbane fra Schwarzsee gikk rundt halvseks, så vi måtte bare fort raske med oss overnattingsutstyret vårt på hytta for å nå denne. Ved Schwarzsee møtte våre damer oss for å gratulere. Så sto endelig feiringen på Whymperstube for tur.