Brattliknuten (23.09.2014)

Det er flere mulige ruter til Brattliknuten. Jeg valgte å gå fra Liarvatnet i Jørpelandsheia, et utgangspunkt for utrolig mange flotte (både merkede og umerkede) dagsturer. Et undervurdert turområde.

Traff to personer i løpet av dagen, begge erfarne fjellfolk som hadde vært samme sted (for mange år siden), men som også mente Brattliknuten er et svært uvanlig turmål fra Liarvatnet.

Det er visst vanligere å gå fra Lysefjorden.

Etter en tur til nabotoppen Godlifjellet (uttales med stum d) høsten 2013, fikk jeg det for meg at jeg også måtte til Brattliknuten, og da ble det slik, om enn et helt år etterpå.

Det går an å kombinere denne toppen med flere i området, men turen inn dit er drøy nok, så her er den korteste og trolig greieste ruten inn:

Jeg startet på den rødmerkede stien rett bak speiderhytta/Fureneset og opp Lågalia. Stien går langs Lågaliåna, som denne dagen var så å si tørrlagt. Når Lyse slipper nok vann gjennom slusene, kan brølet fra åna høres langt ned til Dalen.

Dette var en fuktig dag, og den bratte stien var småsleip, uten at det bød på store problemer.

På toppen er det to valg: Gå over Revafjellet eller langs Svortingsvatnet. Turen har nok oppoverbakker, så jeg valgte å gå langs vatnet denne gangen. Fra Nagastølen nedenfor den karakteristiske Naganibba gikk det bratt oppover noen hundre meter, til jeg dreide ned til høyre og startet på stigningen opp mot Nibba. Dette er turens bratteste parti, men samtidig ganske kort og greit.

På toppen av platået er det bare noen minutter opp til selve toppen på Nibba, men denne dagen gjaldt det å spare krefter, så den ble droppet (men vel verdt kaloriene hvis du ikke har vært der før).

Her forlot jeg merket sti og gikk til venstre ut i terrenget. Det går stier/tråkk her og der nesten helt fram til Brattliknuten, men disse er ikke lette å finne og stinettet er langt fra pålitelig, trolig er mye av dette stinettet sauetråkk. Derfor er det nok best å se seg ut den greieste ruten selv.

Terrenget er ikke vanskelig å følge, personlig har jeg aldri brukt annet enn et standard turkart i dette området.

Etter avstikkeren fra merket sti gikk det greit å finne en rute til og forbi Krokavatnet, til du ser ned i Djupadalen. Mot sør er Hengjanevatnet, rett fram er Godlifjellet og bak der Brattliknuten. Herfra er vardene på begge toppene godt synlige.

Etter kryssing av dalen (her fulgte jeg samme rute som om jeg skulle til Godlifjellet), fulgte jeg et tråkk videre mot neste dal og tok peiling på et punkt til høyre/sør for tjernet i bunn av dalen. Disse liene er skogkledte, og det kan være litt krevende å finne retningen.

Til tross for at det ligger en og annen hytte innover, er området såpass ukjent for de fleste at jeg hadde det for meg selv (ikke så uventet kanskje, ettersom dette var en grå tirsdag).

Fra mitt ståsted øverst i dalen, så jeg to mulige ruter til topps: Den ene "renna" går lengst nord, omtrent direkte opp fra vannet. Denne ruten går opp en skogkledd li et godt stykke oppover.

Den andre går lenger mot sør. Her er det en grasbakke nesten helt til topps.

Jeg valgte den første og tråklet meg først ned dalen, så oppover i skogen på andre siden. Her var det bare å finne et ok tempo og slite seg oppover. På vei mot toppen, på snaufjellet, var det en liten varde, her tok jeg til høyre slik at jeg havnet på østsiden og etter litt klyving så jeg varden på selve toppen.

En forholdsvis problemfri oppstigning, det gjelder bare å finne et greit sted å klatre opp.

Da jeg sto på toppen, fikk jeg virkelig følelsen av å være langt inne på fjellet. Selv om toppen har fått navn etter den kjente garden langs Lysefjorden, er den som tidligere nevnt et temmelig ukjent turmål (ifølge mine kilder). Selve fjorden er bare så vidt synlig fra Brattliknuten, i retning Songesand.

Da er utsikten videre innover i heia mer interessant: Jeg kunne se store deler av området nord for Lysefjorden og må definitivt vende tilbake.

Jeg så også regn/tåke som kom innover fra sørvest da jeg sto på toppen, så returen ble ganske umiddelbar og gikk samme vei. Heldigvis, for regnet tok meg igjen cirka ved enden av Svortingsvatnet. Tåken ble heller ikke problematisk, da var det verre med totalt utslitte knær ned unnabakke og over slimete ur.

Dette er nok den fineste turen jeg har vært på i dette området.

Anbefales. Bare beregn ok tid og ta en ekstra god kikk på kartet.