Surtningssue Sørtoppen via Søre Surtningssue (14.07.1997)  

Selv om Kai Roger og jeg var veldig fornøyde med turen fra dagen i forveien, måtte vi få til en tur denne dagen også. Vi hadde satt av 2-3 dager i Jotunheimen, og når det herlige sommerværet fortsatte, kunne vi ikke bare reise hjem igjen. Det måtte imidlertid bli en kortere tur nå, og jeg hadde en tur i ermet som ville passe utmerket. Kai Roger hadde fått blod på tann, og var veldig ivrig på mer luftige rygger og utsatte plasser. Da visste jeg om sørryggen på Surtningssue (2368), via sørtoppene. Der skulle det være et meget luftig parti, og ikke var det så langt å gå heller.

Stølheten satt godt i kroppen da vi trasket oppover stien fra Memurubu. Musklene var ikke helt med på dette i starten, men etter en halvtimes gange når kroppen var blitt varm, var stølhet borte og kroppen fungerte sånn nogenlunde. Vi fulgte stien oppover til rundt 1300 moh. Mens alle andre turister gikk videre i retning Besseggen, tok vi av og ruslet i nordvestlig retning. Vi brøt ut av saueflokken, og var fri… Vel, det føltes nesten sånn… Oppe på høyde 1532, Aust for Hesttjønne, tok vi en god pause. Studerte kart og fikk i oss litt mer energi. En del høydemeter var unnagjort, men mange gjensto.

Nå siktet vi oss inn på sørryggen på Søre Surtningssue (2130). Da vi nærmet oss selve ryggen, måtte vi svinge litt ut i vestsiden, og dreide så mot nord og mot ryggen igjen. Litt bratt, før vi kom opp lengst sørøst på ryggen, på ca 1960 meters høyde. Som vanlig var det herlig å være oppe på ryggen. Nå var mye av høydemetrene bak oss, og moroa skulle starte. Ryggen opp mot Søre Surtningssue (2130) så spennende ut, men bød ikke på noen vanskeligheter. Langt mer spenstig skulle det bli etter Søre (2130). Vi ruslet nordvestover etter en kort pause på Søre Surtningssue (2130). Det gikk ikke mange metrene før ryggen "forsvant", og vi hadde en smal egg foran oss. Fullt fokus og høy konsentrasjon over en stor stein som nesten virket å ligge sånn halvveis stabilt oppe på eggen. Ned i avgrunnen mot breen i øst, og mer enn bratt nok mot vest. Her skulle man ikke snuble… Det varte ikke mange metrene før vi var over på bredere rygg igjen, men gøy var det. Ryggen videre nordover var egentlig fin og morsom å gå. Av og til så vi ned i botnen mot øst, og vi fikk følelsen av å være høyt oppe. Og høyere skulle vi…

Et sted litt før Nestsøre Surtningssue (2195), i et lite skar, tråkket jeg på en ganske stor stein. Denne skled nedover på grusen og traff en stor kampestein. Den svære steinen løsnet, og dundret utfor stupet mot øst. Det ble et voldsomt leven, siden denne kampesteinen tok med seg ennå mer på veien ned. Da raset stilnet, skled flere store steiner et stykke nedover snøen under oss. Takk og pris at fjellveggen der raset gikk ikke er en populær klatrerute! Med ennå litt mer ydmykhet overfor naturens krefter gikk vi over Nestsøre Surtningssue (2195), og slo oss ned på Surtningssue Sørtoppen (2302). Der skulle jeg bli en stund… Kai Roger ville også få med seg selve Surtningssue (2368). Siden jeg hadde vært der før og nå kjente at en lang pause ville vært godt, tok Kai Roger avstikkeren opp på Surtningssue (2368) alene. Som en prikk kunne jeg se han oppe ved toppen, mens jeg nøt stillheten og utsikten fra Sørtoppen (2302).

Da Kai Roger var tilbake, begynte vi på returen. Først litt nedover sørryggen igjen, og så hadde vi tenkt å ta oss bratt ned mot høyde 1936, vest for Søre Surtningssue (2130). På veien ned mot Nestsøre Surtningssue (2195) går vi i egne tanker og sier ikke mye. Brått blir stillheten avbrutt av noen kraftfulle vingeslag – en stor ørn svever kun få meter unna på vår venstre side! Som i sakte film flyter den forbi oss og utover botnen øst for sørryggen. Imponerende fugl! Utrolig moro å få oppleve denne flotte fuglen på så nært hold. Synd man ikke går med fotoapparatet klart i hånda i sånne situasjoner. Men, på den annen side er det deilig og bare nyte øyeblikket uten å styre med kamera også.

Litt etter vi hadde passert Nestsøre Surtningssue (2195) skar vi ned mot høyde 1936. Veldig bratt fra 2100 moh og ned mot 2000 meters høyde, men vi fant en grei rute ned og hadde ingen problemer. Etter 1936-toppen lå den noen lange og fine snøfonner i en leside som vi diltet nedover på. På vår ferd tilbake mot Memurubu gikk vi også over et par andre småtopper. Veldig trivelig å komme ned til Hesttjønne og gå langs med dette vannet et lite stykke. Siste bakken fra høyde 1542 (Sør for Hesttjønne) og ned til Memurubu var igjen tung, akkurat som den hadde vært etter turen til Surtningssue (2368) seks år tidligere. To opplevelsesrike og nydelige dager i Jotunheimen var straks over. Kai Roger var kjempefornøyd etter debuten som tinderangler i Jotunheimen, og selv hadde jeg en stor godfølelse da vi kjørte hjemover etter båtturen fra Memurubu til Gjendesheim. :)