Djeveltanna (07.10.2014)  

Helgen er akkurat ferdig og den nye arbeidsuka begynner med en strålende værmelding. I typisk Signar-stil fikk jeg en melding mandag kveld. Det var kort og straight-to-the-point.

‘Hei! Ivrig på tur i morgen ettermiddag?’

Han hadde lyst på en tur opp Djeveltanna, den fine toppen i Kattfjord som er umulig å ikke legge merke til.. Hørtes ut som et rimelig fristende forslag. Jeg hadde vært der i forrige året da det var fortsatt godt snødekke og både jeg og Elise koste oss veldig (se Djeveltanna), men nå var det helt snøfritt så det ville bli interessant å dra dit igjen. Siden jeg har det ganske fleksibelt med arbeidstid, tok jeg anledning til å stikke litt tidligere fra jobb neste dag og vi møttes omtrent 14.30 i byen.

Det var noe overskyet men det var ganske behagelig temperatur for en tur likevel. Etter noe av en forsinkelse dro vi endelig avgårde og kjørte til Kattfjord. Vi parkerte på vestenden av Kattfjordvatnet, samme parkeringsplass som brukes på tur til Skitntinden. Herfra fulgte vi en slags sti et lite stykke inn mot dalen mellom Skitntinden og Djeveltanna. Den forsvant etter hvert og da var det bare trasking gjennom krattskog av den irriterende sorten. Heldigvis er krattskogen ikke så ille denne årstida og heller ikke så ille som andre skog jeg har opplevd i år.

Etter å ha kommet over tregrensen kom Djeveltanna til syne. Det var helt annerledes å se området uten snødekke, det var ikke lett å gjenkjenne hvilken rute vi gikk opp i fjor. Men som jeg husket, skulle vi ta sikte på en slags rygg som kom ned fra vestsiden av toppen og omtrent her eller like bak denne ryggen ville vi havne i foten av ei renne som skulle føre oss rett opp til den toppryggen. Det var en liten sti som vi fulgte et lite stykke men det ble til bare steinur etter en liten stund. Signar var rimelig spent på vinterklatringsmuligheter på sørsida av toppen (altså den spisse siden) og pratet nesten non-stop om noen ideer til den kommende vinteren. Det er morsomt å være på tur med entusiastiske folk! Uansett, innmarsjen til renna gikk i ganske grei steinur, den var rimelig fast og lett å gå opp dit. Jeg trodde det ville bli noe vanskeligere å se renna uten snø, men det var fortsatt tydelig og jeg var ikke i tvil om hvilken renne vi brukte i fjor Det var en varm og nydelig kveld, sola var på veien ned og fargene i himmelen var eksotiske. Det tok ikke lang tid å gå opp renna og jeg var overrasket at det ikke var løsere enn jeg hadde fryktet.

Like før vi nådde toppryggen kom en kjølig vindpust nedover. Vi hadde vært ganske heldige til nå og ikke fått oppleve noe østavind som blåste godt fra den andre siden av fjellet. På tide å ta jakken på meg igjen skjønte jeg men å gå i mye klær er kjedelige greier…. Da var det bare en spasertur langs eggen til toppen. Det er nesten skuffende å skjønne at toppen av Djeveltanna ikke er noe spiss topp fra denne siden, men eggen er likevel en fin opplevelse, artig å hoppe her og der. Plutselig var vi oppe og fant et bra sted på vestsiden av toppen for å ta en 15-minutters pause i le for vinden. Herlig å nyte utsikten vest- og sørover mot Senja, spesielt med den flotte solnedgangen som gjorde skyene så fargerike i kveld.

Etter pausen begynte vi turen tilbake langs eggen og ned renna. Her ble det en del ‘fjellrensing’ for moro skyld (noe av en gutteting?) mens vi gikk ned. Tok en forskellig rute ned ved å gå litt lenger vest fra renna og over noen flotte svapartier, slik at vi kunne unngå den løsere delen av renna. Lenger ned havnet vi (tilfeldigvis) på en annen slags sti og fulgte noen små varder tilbake, forbi Trollskarvatnet og nedover til skogen. Lyset forsvant fort nå og som vanlig slet jeg med å se noe i det hele tatt. Typisk twilight-forhold. Det var egentlig nok lys til å gå uten å måtte ta frem hodelykten, men for lite lys å ga med ordentlig syn. Likevel kom vi gjennom alle busker og bortover til veien i mørket. Jeg foretrekker å tenke på det som god trening!

Det var en fin ettermiddagstur, passende kort med vakker Kvaløyutsikt og godt selskap!