Seks kommunetopper på fem dager på breer i Sogn og fjordane (09.05.2008)

Grovabreen i Førde:
Med utgangspunkt Dvergsdalstøylen var det en kurant tur opp Salsegga til topps på ski. Litt skibæring i starten. Det finnes vei opp gjennom en tunnel fra Sygnesand som leder opp til 1000 meter over havet på andre siden av breen. Jeg traff på en gjeng som hadde kjørt opp der. Men da må man kjenne noen i kraftverket. En flott tur var det i fin sol etter å ha kjørt fra Horten på morgenkvisten. Sunnfjordbjørnen i Balestrand fikk jeg sett her oppe fra, det så ikke så langt ut, men det er noen dype daler i mellom. 3 timer opp.

Sunnfjordbjørnen i Balestrand
Som et forsøk tok jeg frem trugene på denne turen. Grunnen var at mye av turen var litt kronglete og uegnet for skiløping, og så mye vandring på flat bre bød ikke denne turen på. Trugene var greie opp fra traktorveien ved Grøning og opp den kronglete lia til Breibotnen. Med hardere snø og bratt terreng opp mot Såta funket det dårlig. Til tross for en slags brodder under, ga de dårlig fotfeste på fonnene oppover, så jeg la dem etter hvert fra meg og fortsatte til fots. Tåke i de øvre regioner gjorde at både kart, kompass, klokke og høydemåler måtte til for å finne omtrentlig toppunkt.. 3,5 timer opp i tåka.

Grensevarden i Sogndal
Turen startet ca 23 meter over havet i Fjærland med ca 1 høydekilometer skibæring til Flatbrehytta. Herfra bratt videre opp til breen, deretter slakt og behagelig forbi Supphellenipa frem til Grensevarden. Synd at ikke Supphellenipa er noen meter høyere, det hadde vært en fin kommunetopp. 2 timer Fjærland-Flatbrehytta, 3 timer derfra til topps.

Lodalskåpa i Stryn
Etter å ha besøkt Grensevarden syd på Jostedalsbreen kjørte jeg rundt breen til Loen og et stykke opp mot Bødalsseter til et sneras sperret veien. Det ble trasking over raset og videre vei og traktorvei i delvis snedekket terreng frem til turisthytta der jeg tok inn for natten. Her må man huske på Dnt-nøkkel obs-obs. Mat var ikke til salgs på hytten, og dyner og ulltepper manglet også. Det ble en kjølig natt i lakenpose. Hytta så i det hele tatt noe rufsete ut.

Neste morgen for jeg innover dalen på morgenskare, men etter hvert kronglet terrenget seg til med rasområder, kronglebjerk og åpne bekker og myrer. Vel overfor bjørkebeltet var det skikkelig snø, fortsatt hard som betong. En kort og bratt passasje opp her gikk akkurat bra, det var nummeret før jeg hadde rutsjet ned igjen. Opp Brattebakken tok jeg skiene på sekken og trasket opp. Tidlig på turen hadde en av skinnreimene på mine ellers eminente bambusstaver røket, så det ble litt ekstra pes pga dette. Så var det noen meter flatt lende før kneika opp fra Ståleskaret mot Veslekåpa. Jeg fulgte et forholdsvis ferskt spor til jeg var kommet nesten opp den bratte delen. Da så jeg til min forskrekkelse at sporet stanset, og fortsatte rett ned brattfonna helt til bunns. Her hadde noen fått seg en skikkelig aketur. Forhåpentligvis gikk det bra, jeg så ingen blodspor. Så spørs det om stakkaren hadde krefter til å gå opp fonna en gang til, det vet jeg ingenting om. Videre rundt fortoppen, her var det bratt traversering og jeg tok det meget forsiktig. Av med skiene og frem med nyinnkjøpt isøks og stegjern. Jeg har brukt slikt utstyr tidligere i Kongo og Uganda, dette var første gang i Norge. Det ser livsfarlig og nærmest umulig ut å komme opp på Lodalskåpa for vanlige folk, men med det rette utstyret følte jeg meg trygg opp den harde snøbakken som har en stigningsgrad på 50 grader sies det. Det var solide spor hugget inn i den harde snøen, så det var bare å klyve opp. En kar jeg traff på Flatbrehytta sa at det var så fine forhold på Kåpa nå at man kunne rusle opp med tøfter. Tror han er av den typen som synes at Store Skagastølstind er som å gå en tur i parken. På returen var jeg ekstra forsiktig og gikk alle de bratte partiene med stegjern. Ville ikke ha noen ulykke, siden det ikke regnes som bestigning om man ikke returnerer levende til base camp. Vakkert vær var det under hele turen, men veldig hardt føre. Denne toppen er ikke noe sted å gå i ruskevær. 5 timer opp fra Bødalsseter

Snønipa i Gloppen og Jølster
Dette er en flott skitur i terreng med mer skivennlig stigningsgrad enn en del av de andre toppene jeg har vært på i det siste. Etter å ha vært på Lodalskåpa dagen før i kremvær, hadde ikke ansiktet og øynene godt av mer sol, så det var egentlig helt greit med gråvær. Det tåket seg til og regn som gikk over i snø videre oppover krydret turen. Jeg er i alle fall glad for at jeg valgte å besøke Lodalskåpa dagen før og avslutte turen med Snønipa. Lodalskåpa i tilsvarende grufsevær hadde ikke vært noen stas.

Veien til Haugastøylen var blokkert med et sneras ca. halvveis. Fjellbønder er noen sniker, tar seg betalt for å bruke veien, men rydder den ikke etter vinterens ras. Samme sak som på Bødalssetra. Under en kikk på kartet rett overfor Haugastøylen ble kompasset med opp av lommen og suste nedover snøen og inn mellom noe busker og kratt og småbekker. En leteaksjon ble avblåst etter en stund, så jeg fikk klare meg med kartet i tåka. Noen holdepunkter er det jo underveis, men det siste stykket til topps rota jeg meg ut på den bratte østlige utløperen og plutselig var jeg til topps. Dette var den femte bretoppen denne pinsen, nå fortjener jeg en øl.