Nonstinden (11.10.2014)  

Endelig var det helg igjen og jeg var selvsagt klar for tur. Etter å ha vært på mange korte turer i det siste var jeg litt over gjennomsnitt gira på en noe lengre tur i dag. Hadde ikke noe spesielt krav for en spennende klyvetur, jeg ville bare gå et par flere kilometer uten å måtte kjøre langt unna og helst på et nytt fjell. Valget falt på Nonstinden. Fjellet får skryte av å være kjent som ‘den mest ekstreme’ Ti på Topp tur I Tromsø i år, eller dette ville noen lokale aviser ha oss tro (se http://www.nordlys.no/nyheter/article7489854.ece hvis du ikke tror på meg). Prøvde å få med meg noen turvenner men det virket som om alle hadde andre planer eller ikke hadde lyst til å bli med på en slik tur. Etter en liten spasertur i Hamna dro jeg avgårde og kom frem til Tønsvika omtrent 10.15, ikke særlig tidlig på dagen men allerede var det en del biler på parkeringsplassen. Det var sikkert det flotte høstværet som hadde fått folk ut på tur i dag. Sol og 2 minusgrader. Perfekt.

De første 7 kilometerne fra Tønsvik til Nonsbu gikk rimelig fort, det var utmerket sti og det gjorde det veldig lett og behagelig å gå. Det er også første gang jeg hadde gått opp til Nonsbu og jeg var veldig fornøyd med mitt første besøk. Utsikten var ikke noe som tok pusten bort men det var likevel koselig å nyte det siste av høstens fine farger og flotte isformasjoner i elva. Det tok litt i underkant av 1,5 timer å gå opp til Nonsbu, så det var like før kl.12 da jeg kom dit. Jeg tok en liten pause for å spise et eple og litt godteri før jeg gjorde et forsøk på dagens første utfordring: elvekryssingen. Akkurat etter å ha gått forbi Nonsbu er det en elve som må krysses for å følge ‘stien’ videre. Jeg gikk rundt i omtrent 20 minutter for å finne et passende sted å hoppe mellom stein uten hell. Alle steiner var dekt av is og farlig glatt å stå på. Tenkte flere ganger om her ville bli enden av turen for meg men skjønte fort at det finnes en enkel løsning i slike situasjoner: vading. Heldigvis var det flere muligheter for vading, mange steder der vannet ikke var frosset og ikke særlig dypt. Og det var uansett maks. 10m til andre siden av elva, så jeg tok sjansen og vadet over. Var ikke så kaldt som jeg forventet.

Da var jeg endelig på andre siden av elva og prøvde å følge stien så lenge som mulig. Stien følger elva på høyre siden (når man går sørover) et godt stykke inn mot fjellet, men jeg mistet den etter hvert og skjønte ikke helt hvor jeg skulle krysse elva igjen for å komme meg opp selve fjellet. Det viste seg at det enkleste var å fortsette sørover og finne et passende smalt punkt i elva for å vade nok en gang (på veien tilbake fant jeg ut at jeg gikk forbi stedet hvor den merkete stien skulle krysse elva men det ville vært mye vanskeligere likevel pga isen der). Det var flaks at jeg kom frem til et punkt som så ut til å være et ideelt sted å krysse, uten å vade. Måtte gå litt forsiktig på noen stein på begge sider, men ellers gikk det veldig fint. Jeg hadde ingen anelse om hvor jeg faktisk var i forhold til ‘stien’ nå, så jeg tok en avgjørelse for å gå rett opp ved siden av en liten bekk og så følge en slags rygg for å ta høydemeter på fortest mulig måte.

Terrenget her på sørvestsiden av Nonstinden er kjempefint, veldig fint å gå. Det ble en del svetting men det var morsomt å treffe stien igjen lenger opp fjellet. Det var egentlig ikke noe tydelig sti men bare røde merker som jeg faktisk ikke klart å følge mer enn ca. 20m. Jeg ga opp med å følge de røde merker og tok sikte på ryggen til venstre. Det var en del løse steiner å gå opp men ikke noe særlig. Gikk rett opp ryggen og satset på å havne I nærheten av toppen. Det viste seg å være en grei plan og jeg var snart på den slake ryggen og så varden på toppen. Utsikten var flott, Lyngsalpene og mye av fjellene på fastlandet var synlige. Ingen vind heller, så jeg nøt omgivelser og litt mat og snart hadde en halvtime forsvunnet. Ruten jeg gkk ned var omtrent det samme, jeg fulgte ryggen ned og det var egentlig bare en retning for å komme meg tilbake til elva som måtte krysses igjen. Ble fristende med å jogge litt men tror det var faktisk et kjapp gåtempo ;) Etter en time fra toppen var jeg tilbake på Nonsbu (med litt vading igjen for å krysse elva) og her traff jeg Johanna som hadde bestemt seg for en joggetur til Blåkollkaia og var også på turen tilbake til Tønsvik. Det var kult å treffes der og høre på turen sin! Vi gikk et lite stykke i lag men hun ville egentlig jogge, så vi tok en farvel og fortsatte alene igjen. Det var en time før jeg kom tilbake til Tønsvika , men en vakker tur ned, spesielt med sollys på alle fargerike trær.

Det var en nydelig dag – en tur som kan anbefales, spesielt denne årstida!