Vestre Memurutinder, Hinnotefjellet & Søre Hellstugutinden (10.08.1998)  

Endelig skulle det klaffe med gode værvarsler og når jeg kunne dra på tur. Hans Petter kunne bli med, og det var duket for årets soleklart lengste og mest krevende rangletur til fjells. Skulle bli litt i overkant lang tur for min form, men det skyldtes i hovedsak for lite drikke underveis. Det var en litt uvanlig rundtur jeg hadde i tankene – å gå rundt Vestre Memurubrean med start fra Spiterstulen. Jeg manglet nemlig de Vestre Memurutindan, samt Hinnåtefjellet og Søre Hellstugutinden. Det ville bety en del trasking nede i daler, men også mye tid på topper og rygger.

Vi startet fra Spiterstulen ved 7-tiden på morgenen. Været var delvis skyet, men det var ingen mulighet for nedbør i løpet av dagen, ifølge meteorologene. Det skulle bli lettskyet og bra turvær. Og det ble det!

Første etappe var vandring i daler. Fra Spiterstulen var målet først å komme oss til nordenden av Hellstugubrean. Det tynne skydekket ble stadig tynnere oppover dalen, og da vi var kommet oss på breen, var himmelen mest blå. Vi orket ikke drasse rundt på stegjern eller annet sikringsutstyr, så vi holdt oss på østkanten av breen oppover, ganske nærme fjellet. Breen var en del avsmeltet, men porøs med noe gammel snø her og der. Absolutt ingen problemer med å gå på breen uten stegjern, og vi holdt oss langt unna potensielle sprekker. Lett å holde oversikt slik breen var nå. Vi fulgte brekanten til vi var oppe ved nesten 1900 meters høyde. Der skar vi opp mot venstre i bratt ur, siden første mål var Memurutinden V1 (2280). Den nådde vi i strålende vær etter nesten 4 timer på tur. Dagens høyeste topp var i boks. Her ble det en god pause, for å puste ut etter den drøye transportetappen fra Spiterstulen. Tinderanglingen kunne starte!

Sørøstover lå en berg- og dalbane og ventet på oss. Dagens største utfordring kom mellom Memurutinden V2 (2238) og V3 (2243). Mot V3 var det bratt. Veldig bratt! Jeg hadde lest om denne hammeren, og at den kunne omgåes i sørvestflanken. Men det ville bety en del meter ned igjen, og det hadde vi ikke så lyst til. Høydemeter skulle det bli nok av i dag fra før, så hva med å klatre hammeren? Nå lå det attpåtil nysnø i den skyggefulle nordsiden, og det gjør ikke klatringen noe enklere akkurat. Første halvdel av august, og nysnøen lå i skyggesidene på 2000-meterne. Vel, jeg gjorde et forsøk. Det så enklest ut ved å dra seg gradvis mot venstre. Jeg børstet vekk snø fra steinene, klorte meg fast og sørget hele tiden for at festene var trygge. Hans Petter listet seg etter i mine spor, og med tiden til hjelp og høy konsentrasjon, kom vi opp litt NØ for toppen av V3 (2243). Pulsen var litt høyere enn normalt, så gleden over å nå Memurutinden V3 var naturlig nok ekstra stor. Her ble det en lengre pause. Dette var litt over grensen, mye pga nysnøen.

Nå var det deilig at den videre vei var langt mer bedagelig. Før vi gikk opp på Memurutinden V5 (2140), stakk vi bortom Nord for Memurutinden V5 (2090). Dette var ikke noen majestetisk tind, men den lå nesten på veien vi skulle gå, om man legger godviljen til. I sånt finvær må man jo bare rusle både hit og dit, og utforske. Vi kom like etter opp på Memurutinden V5 (2140), og nå ble det langt mer luftig. Dette var egentlig en fin tind, med herlig utsikt ned mot Memurudalen. Men eggen ned mot sørøst var jeg noe spent på. Den skulle være litt utfordrende. Det så bratt ut, og ikke minst luftig, men her var i hvert fall fjellet soloppvarmet og tørt. Egentlig ble det morsom klyving nedover, og passe utfordrende. Vi ble tvunget utpå breen mot nord et par steder, og var nede i skaret mot V6 (2049) uten noen store vanskeligheter. Nå var det grei skuring til siste toppen i rekken av Vestre Memurutinder, nemlig V6 på 2049 moh. Dagens laveste tind så langt, men allikevel en nydelig utsiktstopp. Denne ruver jo så godt når man kommer gående nede i Memurudalen, så endelig å kunne sitte på toppen å se ned mot Memurudalen var helt greit det også. :-)

Neste 2K-topp var det lengre til. Hinnåtefjellet (2114) var neste på programmet, og for å komme til den måtte vi runde fronten på Vestre Memurubrean. Det betød en del meter ned fra Memurutinden V6 (2049). Først 150 meter nedover mot nord, så ned mot øst noen meter, og deretter sørover mot breen. Det var bratt og noe løst, men uproblematisk og korteste rute vi kunne se ut fra kartet. Nå var vi nede ved østkanten på Vestre Memurubrean. Blankskurte berg, løse steiner og flere brebekker å krysse. Vi var i breens etterlatenskaper.

Ennå var det et stykke til Hinnåtefjellet (2114), så vi tok en kort stopp på høyde 1718, Nord for Reinstinden (1756). I luftlinje var vi nå omtrent så langt unna Spiterstulen som vi maks kom til å være. Det var langt til bilen nå… Vi var cirka halvveis på runden, men lageret med krefter nærmet seg snart reservetanken. Vi hadde drukket for lite, og spist minimalt. Dette skulle jeg merke på veien opp til Hinnåtefjellet (2114). Vi passerte noen vann, før vi tok fatt på de 400 høydemeterne opp til Hinnåtefjellet. Da det var rundt 100 høydemeter igjen til toppen, begynte lårmusklene å knyte seg sammen for hvert skritt jeg tok. De var tomme! Jeg var tørst og sulten, men det var jo bare 100 høydemeter igjen. Ned et par hakk i tempo, og litt massasje av musklene hjalp. Utrolig deilig å nå toppvarden på Hinnåtefjellet (2114)! Her ble det noen biter til med mat og noen skvetter av den drikken vi hadde igjen. Hans Petter gikk det mye bedre med, men han var mye bedre trent enn meg også. Dog, sliten det var han også, tross alt!

Det var ennå ikke slutt med oppoverbakker. Vi skulle «plukke med» oss Søre Hellstugutinden (2189) også. Ned fra Hinnåtefjellet (2114) gikk det lett, og så kom 300 oppovermeter igjen. Jeg tok det pent for å utsette krampene i lårmusklene. Gikk sakte nå, og dagen var på hell. Så vi måtte jo liksom holde koken litt også. Ryggen opp til Søre Hellstugutinden (2189) fra sørøst er snill uten noen lange og harde motbakker. Allikevel ble de siste 150 høydemeterne vonde for mine lår. Var bare å bite tenna sammen, massere, liten pause, gå et stykke, massere osv… Plutselig var vi oppe på dagens siste topp! Definitivt dagens siste topp! Slitne og tomme var vi, men klarte å nyte utsikten allikevel. Stilig syn nordover, mot resten av Hellstugutindene. Meget flott rygg dette, med flere staselige tinder på rad og rekke.

Sola var for alvor på vei ned i vest, og vi hadde en laaaang vei tilbake til bilen ved Spiterstulen. Vi hadde ikke hodelykt, og det blir tross alt ganske mørkt midt på natta 10. august. Vi måtte bare fortsette. Fra Søre Hellstugutinden (2189) gikk vi ned mot nord. Her lå det nysnø, men også store snøfonner som var svært kjærkomne nå. Høydemeterne ned til Urdadalen gikk ganske fort unna, selv om følelsen av og aldri komme ned så absolutt var tilstede. Nede på den T-merkede stien i Urdadalen ble det en siste pause. Vi skrapte sammen de siste smulene fra sekken, og drakk opp de siste dråper væske. Nå gjensto jo kun den lange marsjen på sti tilbake til Spiterstulen. Og lang var den! Mentalt var vi nå på Spiterstulen, men vi måtte jo ha med kroppene våre dit også. Vi gikk og gikk, og det mørknet stadig mer. Etter hvert så vi lysene fra Spiterstulen, men de var egentlig bare frustrerende å se. Kom jo aldri nærmere jo…! Vel, til slutt gjorde de det, og da vi labbet den siste kilometeren til Spiterstulen, begynte det å bli såpass mørkt at bakken var vond å se. Konturene var visket ut, og det var våre krefter også. Utmattet og trøtte var vi tilbake ved bilen, drøyt 16 timer etter start. Hvor vi sov den natta husker jeg ingenting av i dag, men at turen hadde vært fantastisk, det husker jeg meget godt!

Flere bilder: