Siste kommunetopper i Hordaland, tildels krampeaktig i tåka (26.07.2007)

Fuglafjellet i Kvam
Etter tips fra Otto leide jeg nøkkel og kunne kjøre bomveien inn til Øvre Kvanndalen. Noe tvilsom veikvalitet det siste stykket. Jeg valgte en direkte rute etter å ha studert kart. Jeg dreide opp en bratt bakke forholdsvis direkte etter Øvre Kvanndalen og kom opp i et skar, så litt ned i overkant av vannet under Skolapp. Her krysset jeg bekken like under fossen og fortsatte opp en bratt, men farbar kløft, tok så en liten sving til høyre og opp en ny kløft så var jeg oppe på fjellet nordvest for Kvitebekktjørni. Enkelte ledevarder var det på denne ruten.

Fra foten av Fuglafjellet fant jeg en delvis vardet sti som jeg fulgte i slyng mellom stupene opp til toppen. Ingen utsikt fra toppen. Fortsatt en god del snefonner her oppe i slutten av juli.

Så var det bare å komme seg ned og gå en tur på andre siden av veien opp til Tveitakvitingen.

Tveitakvitingen i Fusa og Samnanger
Etter å ha gått en morgentur til Fuglafjellet var det Tveitakvitingen som skulle til pers. Med sykkel gikk det greit inn til Mødal, derfra fant jeg en stor sti innover fjellet. Svingte til høyre ganske tidlig og gikk bratt opp til Høgafjellet og over Gråskorvenuten til Gråfjellet. Her traff jeg på noen varder og en sykebåre fra Hansa bryggerier. Det er flere slike bårer rundt om i Bergens nære fjell. På toppen av Såta så jeg også en slik, og ved Gullfjellet finnes det også. Videre oppover sleit jeg litt med navigeringen i tåka, men kom da til topps på et vis. En del varder oppover, men her oppe var det mest snø. De siste kilometrene hadde vært best egnet på ski. Noen fonner hadde begynt å sige og dannet skumle sprekker her og der. Tviler på at sneen smelter på dette fjellet i år, så navnet Tveitakvitingen er nok ikke tilfeldig. Ned igjen var det ikke fullt så mye tåke og jeg fant en enklere vei nord for vannet vest for Gråfjellet og ned i skaret vest for Såta. Et skikkelig regnvær møtte meg de siste kilometrene ned til Mødal og Rv7, men likevel møtte jeg masse folk på tur. Men så var det vel mest bergensere da….

Sveningen i Os
Etter tåketurer til Fuglafjellet og Tveitakvitingen tidligere på dagen lettet været og solen kom faktisk frem. På Naf-stasjonen på Kvamskogen serverte de meg en bedre middag etter turene der oppe, og jeg var klar for Svenningen. Jeg kjørte innover forbi Øvredal og en liten golfbane og parkerte da jeg møtte en liten bro over elven mest beregnet på traktor tror jeg. Herfra var det bare å rusle oppover i skogen. Mange rare skilt langs den godt merkede stien oppover. Ved skiltet Tremannshaugen kan det lønne seg å være observant og nysgjerrig, jeg sier ikke mer. Det siste bratte stykket mot toppen kjente jeg at jeg hadde gått adskillige høydemetre før denne dagen.

Høgafjellet i Osterøy
Etter en sen start kom jeg meg endelig av gårde til Osterøy. Over brua fulgte jeg smal vei østover til Bruvik og videre nordover til Vassdal der jeg fulgte grusveien så langt det var lov å kjøre. Herfra syklet jeg forbi Træet turisthytte(spesialnøkkel kreves) og en kilometer til der stien går opp til Høgafjellet ved et rødt hus. Takk til dame med sigarett som forklarte veien. Først noe bratt opp gjennom skogen, så fine svaberg med enkelte myrpartier oppover. Stien er godt merket men tydeligvis lite benyttet siden den er blitt så gjengrodd. Et lite stykke før toppen går den merkede stien en del opp og ned over noen knauser. Jeg tok en snarvei ned et myrdrag, på nordsiden av et vann og bratt opp en gressbakke på andre siden. For øvrig ble stien fulgt til topps. Selvsagt var det tåke på toppen så utsikten ble dårlig. Været var så grisete på toppen at jeg ikke skrev meg inn i toppboken en gang, nøyde meg med å gå en runde rundt varden for å være sikker på at jeg hadde vært på toppen.. Senere på kvelden traff jeg en kar på turisthytten Skavlebu som fortalte at han nylig hadde lagt ut en geocatching-boks på Høgafjellet.

Punkt på Årsdalsryggen i Masfjorden
Etter å ha etablert basecamp på Skavlebu turisthytte kvelden før, la jeg ut på en lang vandring. Det var faktisk enkelte solgløtt her vestpå også, og nesten ikke regn. Fra Skavlebu fulgte jeg t-merket sti i retning Vardadalsbu, men forlot denne i sydenden av Ytste Viki, der jeg dreide vestover på en nedlagt t-merket sti. Det gikk greit å holde ruten selv om vardene var nedfalne og t-merkingen var falmet. Etter å ha traversert høyde 1004 på sydsiden gikk jeg nærmest i rett linje mot Årdalsryggen. Først opp på Masfjordens høyeste topp på 1047, før jeg begynte fin-navigeringen. Jeg siktet meg inn på sydenden av et bittelite vann som ligger på fylkesgrensen der den ser ut til å gjøre en ørliten knekk. Fant ingen markering av dette punktet, men tok så kompasskurs langs fylkesgrensen og denne kursen traff temmelig nøyaktig på en varde med mange flate stener på høykant. Planen var å selv bygge en varde på Masfjordens høyeste punkt, men noen hadde tydeligvis kommet meg i forkjøpet. Så lang vandring tilbake samme vei til basecamp. Fikk et skikkelig grisevær imot den siste timen. Godt med fyr i ovnen og mye mat etter dette.

Det er flere ulike adkomster til denne ”toppen”. Kortest i luftlinje er å gå opp østfra via Vardedalsbu, men her er til gjengjeld mye høydeforskjeller. Vestfra kan man gå opp fra Steinsland, noe lengre, men ikke så mye høydeforskjell. Jeg tror den adkomsten jeg valgte er raskest, men selvsagt blir det en omvei å gå fra Skavlebu og ikke fra veien. På mitt kart stopper veien ved Skjerjavatnet. I virkeligheten dreier den her vestover og ned til Svartavatnet, og deretter nordøstover igjen til en demning midt på vestbredden av Skjerjavatnet. Da jeg besøkte stedet lå en diger snøfonn og sperret veien i sydenden av Skjerjavatnet, men fra slutten av august bør den være smeltet, slik at man kan kjøre helt inn. Det lønner seg å følge merket sti retning Vardedalsbu der den tar av fra veien noen hundre meter før bilveien stanser. Har man med seg en sykkel kan selvsagt denne også dras over fonna og man kan sykle resten. Nok et alternativ er å ta med kajakk og padle Skjerjavatnet, bære over til Ytste Viki og padle nesten helt frem til toppen. Etter mye høydemeter i det siste er jeg i alle fall glad jeg valgte en rute med en del bortovergåing.

Runderabben i Modalen
Kjørte Modalen så langt det går og svingte til høyre opp anleggsvei rett før Steinsland. Anleggsveien var kjørbar frem til vannet på 895 moh. En snøfonn sperret veien og det skulle bli mer snø. Jeg trasket veien innover til den var slutt og fulgte t-sti som stort sett var dekket med snø på østsiden av Åsabotnvotni, som var stort sett islagte. Diverse sidebekker ble krysset på lumske snøbroer og elven ble også krysset på snøbro i vika ved det øverste vannet. Herfra var det bare å traske i vei i snøen til topps. Kompasset måtte frem på slutten i tåka. Skiføre lenge her enda, og vi skriver 28. juli. Sommer i Norge??? Regnvær hele tiden og den vanlige tåka på toppen. Tok inn på rom til leie på Straume i Modalen, rimelig og grei overnatting, hadde et stort hus for meg selv for 150 kroner.

Skjerjavasshovden i Vaksdal
Kom fra Modalen og fortsatte opp Eksingedalen til avkjørsel Fjellanger. Etter Haugen kjørte jeg anleggsvei nesten opp til demningen ved Skjerjavatnet. Jeg stoppet som vanlig i en snøfonn som sperret veien. Det er jo bare 29. juli, man kan da ikke vente for mye av norsk sommer. Fra demningen bar det over Giljafjellet og langs sydsiden av Skjerjavatnet. Et bratt parti langs vannet var litt ekkelt. Jeg gikk ikke på de bratte fonnene men gikk i renna på oppsiden av fonna. En liten foss gikk jeg tvers gjennom, det gjorde ikke så mye for med fullt regnutstyr tåler man det. En litt større foss som stupte rett ned i fonna var verre. Snøbroen tok jeg ikke sjansen på, så jeg klatret opp langs siden av fossen og krysset bekken i overkant. Opp til toppen var det noe ukurant å gå i tåke, siden det var masse småstup som ikke syntes på kartet og ikke syntes i virkeligheten før man var tett innpå. Feiret toppen med et marsipanbrød, siden samlingen Hordalandske kommunetopper nå er komplett. På vei ned fik jeg en overraskelse. Bommen ovenfor Haugen gård var stengt. Det var bare å parkere bilen og være litt om seg. På Haugen gård var det ingen bonde hjemme, men en nederlender fortalte at veien fra Nesheimtil Evanger var stengt, noe som ville bety flere mils omvei for meg når jeg en gang kom forbi bommen. Vel vel, det var bare å forsøke å finne bomnøkkel en annen plass. Plutselig kom en rød bil nedover veien, jeg vinket og bilen vinket. Jo da, det var noen som skulle oppover og hadde nøkkel, men ikke kom forbi den blå bilen jeg hadde parkert ved bommen. Det løste seg i all gemyttlighet og veien over til Evanger var da åpen, selv om det var en del veiarbeid langsetter her. Nå er jeg lei Vestlandsk tåke og regn og det var godt å komme hjem på rette siden av fjellet igjen.