Barfrosttur til noen av Telemarks kommunetopper (19.11.2005)

Knarren i Nome
Det var meldt nydelig helgevær, så det var bare å hive seg rundt og reise til fjells. Første stopp var Nome kommune med toppen Knarren. Jeg svingte inn på Furuvannsveien ved Tremyr på veien mellom Fjågesund og Grova og kjørte den et stykke innover til Beinbrotdalen. Herfra går et traktorspor og etter hvert en sti i retning Knarren, merket med røde bånd og småvarder. En fin liten topp. Jeg traff et par hjortejegere som lette etter bikkja si da jeg gikk ned igjen. Bolten står ca. 1 meter lavere enn toppen, så den kan nok forhøyes litt.
Fagerlihei i Drangedal
Etter besøket på Knarren bar det mot Drangedals høyeste fjell, Fagerlihei. Jeg fulgte Rv 38 i retning Vrådal, kjørte gjennom porten, et slags pass der veien smalner inn mellom 2 høye loddrette stup som ser ut til å være naturlige. Her skulle jeg nok stoppet, for 50 meter vest for porten går det en merket sti opp til toppen, som jeg fant på vei ned igjen. Det står intet skilt og stien finnes ikke på ordinære kart. Stien til topps er merket med blå malingsklatter og småvarder. Nesten hele veien opp er det nakne svaberg, som har en brukbar helningsgrad. På barfrostføre måtte jeg se opp for isete partier, ellers gikk det greit. Anbefaler tørt føre på denne turen, da jeg tipper svabergene oppover her er sleipe i vått vær. I godværet kunne jeg ikke klage på utsikten, men det er fortsatt langt til snø. Ved skisenteret i Vrådal drev de og produserte kunstig snø, ellers kunne jeg bare skimte snø så vidt langt inne på Hardangervidden. Toppen av Fagerlihei ligger i Kviteseid kommune, men noen meter rett nord for toppvarden er det e varde til. Denne markerer Drangedals høyeste punkt, anslår ca. 907 meter over havet. Jeg siktet langs grensen fra dette punktet uten å kunne se noen høyere fjell, men nordover er det ganske flatt et stykke. Deretter bar det videre ned til Nisser og med ferge over Fjonesund. Fergen har kapasitet til 2-3 biler og 15 passasjerer. Norges minste bilferge i vanlig drift ???
Førheinutene i Nissedal
Etter å ha blitt ferget over Nisser av fergedamen på Fjoneferga bar det oppover i fjellene på vestsiden av Nisser. Jeg kjørt frem til klatrecampen ved Hægefjell, her stoppet veien med en bom. Liten aktivitet blant klatrerne i dag, så jeg hadde fjellet alene. Jeg fulgte den låste veien noen kilometer oppover, tok så til venstre en sti innover Bomnesdalen. Planen var å krysse Valevassåi ganske tidlig, og gå ryggen over Løfjell til Førheinut. Slik gikk det ikke. Elven hadde liten vannføring, men var full av tvilsom is og glaserte steiner. Jeg måtte et godt stykke opp forbi Plagestad før jeg kom over uten å ta for store risker. Med 5-10 minusgrader i luften var ikke lysten på et ufrivillig bad i elven så stor. Herfra var det bare å slite seg til topps. Toppen er 1049 meter over havet, men Nissedal kommune går bare opp til et punkt like innunder toppen, ca 1044 meter tenker jeg. Det står en liten varde her, samt en bolt i fjellet, antar dette markerer kommunegrensen. Fra toppen gikk jeg nesten ned til Hornvannet og oppover Plagestaddalen. Måtte nesten opp til Ytre Valevann for å komme meg over den #¤%&! Elva igjen.

Sveinsheia i Kviteseid
Etter å ha gått fra Førheinut og opp Plagestaddalen til Ytre Valevann kom jeg endelig over elven. Herfra lang og til dels bratt stigning opp på fjellet, men snillere terreng opp mot topp-punktet, det gjaldt bare å krysse noen smådaler på rette sted. Kun kort opphold på toppen. Solen var nesten nede, og det var på høy tid å sette snuten ned mot mer siviliserte strøk. Hadde ikke lyst på en uplanlagt overnatting her oppe i ødemarken, men den kulden som var i luften. Jeg siktet meg rett ned i dalen i retning Fallsli, og fulgte et myrete og ganske åpent terreng ned til Grimvann, der jeg fant enden av veien. Herlig å bara gampe over blautmyrene på barfrosten ! Så var det bare å traske bilveien ned til den folketomme klatrecampen der bilen sto parkert. Nesten mørkt da jeg nådde bilen. 7 timer på tur til fots i slutten av November. Men så er ikke formen på topp etter at ca. 2 måneder av høsten ble brukt til en ganske stillesittende tilværelse med brekt håndledd.

Trongedalsfjell i Åmli
Etter en tidlig morgentur med bil i retning Åmli, og opp bygdeveien forbi Gjøvdal og videre noen kilometer, bar det av sted med apostlenes hester opp Rukkedalen til Hegestøyl. Det var såpeglatt både på asfaltveien og grusveien etter litt regn på den stivfrosne veien. Turen følgte godt merket, men lite begått sti retning Grunntjørnsbu, og ved Persbekksteane vandret jeg opp den bratte lia mot toppen. Kronglete terreng, men fint når jeg kom opp i høyden, tross noe nyfallen, klissen snø på barfrosten. Jeg nådde toppen og så derfra ned på varden på 929 meter. Trig-punktet står ikke på toppen, men utpå en pynt med bedre utsikt. Anslår toppen som ligger et parhundre meter lenger vest til 3-4 meter høyere, dette kan bekreftes av kart på Norgesglasset. Denne turen var en liten prøvelse, med klissen snø og våte klær, men det er fort glemt!

Solhornfjell i Gjerstad
Siste stopp på min lille runde var Gjerstad kommune. Turen gikk opp fra Heiland til Lille Karistjern. Herfra rett opp på Marishei, over denne og opp til et punkt på Solhornfjell på 593 moh. Dette punktet ligger ca. 20 meter utenfor kommunegrensen, så jeg tok noen skritt ned igjen og så meg ut et passende sted å bygge en varde for å markere Gjerstad høyeste fjell. Fint oppå heia her. Skulle gjerne gått til topps på Solhornfjell der det er et utsiktstårn, men mørket kom fallende på etter hvert og jeg fant det best å komme meg ned mens det enda var gangsyn.