Kommunetopptur til nedre Oppland (27.05.2005)

Vesle Skjellinghovde i Søndre Land
Etter en treg kjøretur med mye kø ut fra Oslo-gryta bar det av sted mot Søndre Land. Noen tips for reiseruten hadde jeg fått fra mob’s rutebeskrivelse, men jeg vill det litt annnerledes. Jeg kjørte opp fra Fluberg og fulgte skogsveien ca. 17 kilometer oppover i retning Begnadalen. Ved første vei til høyre etter avkjørselen til Skjellinghovde parkerte jeg grå-durer’n og fant frem min gamle DBS. Avkjørselen til Skjellinghovde gjeller nemlig Store Skjellinghovde, men jeg hadde tenkt meg på Vesle skjellinghovde som er 4 meter høyere og høyeste fjell i Søndre Land. Som sagt startet jeg å sykle innover en låst vei, fulgte denne noen få kilometer, før jeg tok beina fatt opp gjennom lia mot Vesle Skjellinghovde. Toppen er ikke spesielt interessant, Store skjellinghovde så mye finere ut med et luftig branntårn etc. Lite utsikt fra Vesle Skjellinghovde.

Vesle Kråkhugguhaugen i Gjøvik (feil topp skulle det vise seg senere)
Vesle Kråkhugguhaugen ligger i Gjøviks nordvestre hjørne, og er en ås innunder en betydelig høyere ås som ligger utenfor kommunegrensen. Åskarhøgda er IKKE høyeste topp i Gjøvik kommune ! Jeg kom sydfra rv 250 fra Dokka, og svingte til høyre mot Snertingdal etter en drøy mil, så noen få kilometer retning Snertingdal, før jeg svinte til venstre opp en bygdevei. Etter 7-8 kilometer på denne veien fant jeg en vei som het Sprengedalsveien eller noe slikt, og fulgte så denne veien langt innover skogen til jeg kom til en liten setergrend. Her svingte jeg innover til venstre mot Vesle Kråkhugguhaugen og stoppet bilen der veien stoppet. Toppturen til fots tok ikke mer en en halvtime, så her ble det mye kjøring og lite trim. En annen variant kan være å gå opp lia fra nordsiden, da slipper man å kjøre så langt på dårlige skogsveier, men noe mer gåing blir det jo.

Nevelfjell i Lillehammer
Etter sene kveldsturer på Vesle Skjellinghovde og Vesle Kråkhugguhaugen, var det natta da jeg kom til Nordseter. Natta var kald og klar, og jeg hadde lyst til å rusle til topps i tusmørket. Jeg bommet nok litt på stien og kom ut i noe myrterreng, men til topps kom jeg da. Planen var å returnere til bilen og sove i den, men på toppen stod ei lun lita bu, jeg gikk inn, og her var både ovn og ved, og et par brisker med madrasser. Jeg sov i bua under et pledd noen få timer, før jeg våknet til en fantastisk soloppgang ved 4- tiden. Takk til Lillehammer skiklubb for gjestfriheten.

Spåtind i Etnedal
Etter 3 vellykkede toppturer dagen før, var det nå Spåtind som skulle til pers. Planen var å kjøre over fjelle fra Gausdal til Fagernes, men allerede ved Segalstad bru ante jeg ugler i mosen. Fylkesveien vinterstengt sto det på et skilt. Vel vel, noen har velglemt å plukke ned skiltet tenkte jeg og kjørte av gårde. Etter noen kilometer innover fjellet traff jeg bommen, fortsatt 12-13 kilometer på vei før jeg var ved avmarsj-stedet, så jeg fant frem DBS-en og surret ski og staver på stanga. En drøy sykkeltu ble det, på en vei som ikke var innkjørt etter vinteren, tungt og bløtt var det, men jeg kom da frem til Lenangen hyttefelt etter hvert, og her var veien åpen, men fra andre siden. Skiene ble surret løs, og jeg la ivei innover. Noe bæring av i starten, men etter hvert kom skiføret. På vei hjem igjen gikk jeg på ski hele veien, litt sikksakk innimellom, men det var nødvendig på det skarpe føret. 3 timer tur/retur inkl matpause på toppen, men returen på sykkel tilbake til bilen gjenstod. Men før det skulle jeg en tur på nordsiden av veien, for å besøke Djuptjernskampen.
Djuptjernkampen i Nord-Aurdal
Etter å ha vært på Spåtind tidligere på dagen med ski, fant jeg ut at de sydvendte liene opp mot Djuptjernskampen var best egnet til fots, selv om fottøyet var skistøvler. Jeg syklet fra Lenangen seter noen kilometer østover, til jeg kom til et stort vann på venstre side. Ved enden av vannet svingte jeg til venstre og innover en sandete fjellvei inn til en seter. En drøy kilometer innover denne veien, som for øvrig var håpløs å sykle på, går en T-merket sti innover fjellet. Jeg fulgte denne opp langs bekken, gjennom bjørkelia og opp på snaufjellet. Der var jo fjellet allerede, nesten fremme ! Men nei da, dette var en bratt, men lavere topp, og litt lenger i det fjerne kunne jeg se Djuptjernskampen. Jeg ruslet videre innover, fulgte T-stien til jeg kom forbi dette lurefjellet og opp bak det. Her passerer stien gjennom et område med en del vierkratt, og midt inne i dette krattet tar den ikke-merkede stien mot Djuptjernskampen av. Det er satt opp en tydelig varde der avstikkeren går opp mot toppen. Noe bratt siste stykket, men helt kurant tur. Neste punkt på programmet var nå Nystølvarden i Gol, men siden veien ikke var åpen mot Fagernes og jeg hadde en lang sykkeltur tilbake til bilen i retning Gausdal foran meg, bestemte jeg meg for å droppe denne toppen på turen min. Nystølvarden i Gol vil sannsynligvis utgå som kommunetopp i fremtiden ettersom Gol og Hemsedal kommuner etter all sannsynlighet vil bli slått sammen.

Ørneflag i Sør-Aurdal
Grådurer’n ble parkert lags Vassfarveien et stykke opp fra Hedalen. Her var det frem med sykkelen som stort sett ble trillet den lange og bratte skogsveien opp til Ringerike turistforenings hytte Storekrak. Når man først hadde kommet inn på sideveien, var veien til Storekrakkoia godt merket. Veien går nesten frem til hytta, bare 50 meter å gå. Her ble det en lang hvil, etter 2 dager med mange kommunetopper, mye bilkjøring og en kort forrige natt. Været var nitrist med tåke og yr på veien opp, så noen topptur på kvelden fristet ikke. Neste morgen ruslet jeg innover, fulgte sti retning Gulsvik ca. 3 kilometer innover, litt forbi toppen, derfra greit å klyve opp. En alternativ rute kan være å gå av stien før toppen, men her så det ut til at enkelte bratte partier måtte forseres. Fra toppen brukte jeg 3 kvarter til fots ned til koia, og derfra ett kvarter på sykkel ned til Vassfarveien. Det luktet svidd av bremsene på sykkelen ! Dette ble min kommunetopp nr. 133, nå er det bare 300 kommunetopper jeg ikke har vært på !!!

Gyranfisen i Ringerike
Etter en morgentur til Ørneflag ble det en midt-på-dagen-tur til Jøranfisen. Jeg valgte å kjøre opp fra Hedalen innover Vidalen, der jeg stoppet bilen i bunnen av en bratt vei opp mot Vikerfjell. Jeg trasket denne veien oppover lia i små og store slynger, til jeg kom til ei lita bu like før et vann. Veien var avstengt og uansett ikke farbar for vanlige biler, jeg valgte også å la sykkelen stå, det så litt for heftig ut å sette utfor her på sykkel. Bakom bua gikk et lite tråkk opp på en fjellknaus, og vips var jeg oppe på snaufjellet. Til tross for tett tåke og kun et kartutsnitt fra Naturbase, kom jeg greit til topps i lettgått og tørt terreng. På toppen lettet tåka et lite øyeblikk, men så kom grauten igjen. Jeg tror denne adkomsten er enklere enn å gå opp fra Vikerkoia. Veien gjennom Vidalen kan også nås fra Gulsvik og Sokna.