Glittertinden, Austre Glittertindoksle & Grotbreahesten (07.07.2001)  

Årets første topptur, og vi var allerede godt ut i juli måned. Jeg skulle liksom ikke stresse med samlingen av 2000-metere, men det måtte da være måte på også, selv for meg. Riktignok var det mye som tok tid i hverdagen og helgene ellers, men nå var det nok! Jeg måtte til fjells igjen. Siden jeg hadde lovet kona å ta henne med på Glittertinden, ble det turmålet denne fine julidagen. Selv hadde jeg vært på den 2 ganger tidligere, men jeg manglet et par 2000-metere like ved Glittertinden, og planla selvsagt å ta med de toppene i samme slengen.

Gisle kunne bli med oss, så dermed var vi 3 stykk som parkerte ved Grønbue, rett før bommen til nasjonalparkgrensa i Veodalen. Først vandret vi 3-4 km på grusveien mot Glitterheim, før vi tok av fra veien og begynte på stigningen langs Gråsubekken, i østsiden på Glittertinden. Været ble bare bedre og bedre, så shorts var rett antrekk i dag. Mye blå himmel der vi var, mens regnbygene holdt seg langt unna i øst og sør.

Vi labbet over den østligste fliken av Gråsubrean og tok en pause på drøyt 2000 moh, hvor det flater mer ut. Derfra så Glittertinden litt stilig ut. Som en hvit pyramide reiste den seg opp og nådde så vidt opp i de tynne skydottene. De siste 400 høydemetrene var pent fordelt, med slak og behagelig stigning. Vi stoppet på høydepunkt 2274 og tok en kort pause der, før vi vandret opp siste bakken, som besto av våt og sørpete sommersnø. Fem timer etter start sto vi på Norges nest høyeste tind, 2460 moh (i 2001 var høyden på kartet 2464 moh). Glimrende vær, med noen lette cumulus skyer rundt omkring som pynt på den blå himmelen.

Vi nøt sol og sommer en god stund på toppen av Glittertinden, før vi vandret nedover. Er ikke hver dag man er på den nest høyeste tinden i landet… Samme vei ned det første stykket, til vi var nede ved høyde 2274 igjen. Derfra krysset vi rett over Gråsubrean til Austre Glittertindoksle (2260). Ikke så veldig spennende topp dette, men fra den er i hvert fall Glittertinden et mektig syn, med sitt imponerende nordstup toppet av en (den gang) stilig skavl.

Jeg ville ha med en topp til før vi ga oss for dagen. Grotbreahesten (2018) var ikke langt unna nå, og den hadde ikke noe kryss i min liste. Så da vandret vi nedover nordøstryggen på Austre Glittertindoksle (2260) til vi var nede ved det lille vannet helt i nordøsthjørnet på Austre Grotbrean. Der fant vi oss en fin pausestein i solen. Grete og Gisle var igrunn fornøyde nå, og hadde ikke samme interessen for å komme opp på Grotbreahesten som meg. Så da ventet de mens jeg stakk en tur oppom Grotbreahesten (2018). Et par-tre kjappe bilder, og jeg returnerte ned samme vei som jeg kom opp. Det vil si via østflanken på toppen, litt sørøst for toppunktet.

Nå gjensto en litt drøy vandring østover i Trollsteinkvelven og ned til bilen i Veodalen. Egentlig var det en trivelig og fin etappe, med god temperatur og sola i ryggen. I horisonten mot øst ruvet noen enorme bygeskyer, som heldigvis holdt seg på avstand. Veldig flatt et stykke, før vi krysset elven Bergenussa litt før det bikket nedover mot Veodalen. Vi kom ned like nord for Bergenusshaugen (1496) og skrådde ned mot grusveien, som vi fulgte det siste stykket tilbake til bommen og parkeringsplassen ved Grønbue. Det var nå tidlig kveld, og godt å være framme, selv om det hadde vært en strålende dag i det nordøstlige hjørnet av Jotunheimen. Idet vi reiste hjemover, begynte det å blinke heftig i sør. Et tordenvær hadde jobbet seg nordover den siste timen, og nærmet seg Sjodalen. Mens vi kjørte nedover Gudbrandsdalen kunne jeg se i speilene på bilen at det var et bra lysshow bak oss. Like greit å komme seg ned i lavlandet igjen nå…

Flere bilder: