Søre & Nørdre Hellstugubreahesten (06.04.2002)  

Årets første vårskitur hadde Hellstugubreahestene som mål. Det var fint vær da Gisle og jeg ankom Spiterstulen på morgenen, men værvarslet var mer usikkert utover dagen. Vi satset på at det ble bedre enn varslet, men dessverre viste det seg å bli hakket gråere enn hva meteorologene hadde meldt. Det ble mye lavt skydekke og vi fikk noen lette byger, men også noe sol innimellom.

Fra Spiterstulen og sørover Visdalen er det i starten ganske flatt, så vi gikk først uten noe under skiene. Da det begynte å stige og vi nærmet oss stedet hvor vi skulle ta opp til venstre langs Hellstuguåe, måtte vi pent legge på skifellene. Etter hvert nådde vi Hellstugubrean, og nå hadde det skyet mer over. Forholdene på breen var helt optimale, så selv om vi bare glimtvis fikk se de høyeste tindene, labbet vi oppover breen med godt mot og et smil om munnen. Det var fint å være i høyfjellet igjen etter en lang vinter.

Relativt uanstrengt nådde vi breens høyeste del hvor det brekker over mot Vestre Memurubrean. Nå dreide vi vestover og etter hvert opp til bandet mellom Søre Hellstugubreahesten (2111) og Midtre Hellstugutinden (2339). Vi lagde «basecamp» i solveggen på NVE-hytta som står på bandet der. Så ruslet vi ut til toppen på Søre Hellstugubreahesten (2111). Dessverre slo en snøbyge over oss akkurat på den toppen, så vi returnerte fort tilbake til skiene og sekkene ved NVE-hytta.

Dagens mest utfordrende og artige del ventet nå. Vi skled over mot Nørdre Hellstugubreahesten (2139) og parkerte skiene der ryggen starter sørvest for toppen. Moro å klyve litt, men det var ikke langt og heller spesielt vanskelig, så nesten altfor brått dukket den vesle toppvarden opp. Nørdre Hellstugubreahesten (2139) er en fin og litt spenstig topp. Synd tåka hang over Hellstuguryggen, for det hadde sikkert vært et flott skue.

Tilbake ved NVE-hytta vest for Søre Hellstugubreahesten tok vei en liten pause i sola mens den var framme. Så skled vi ned mot flata hvor skillet mellom Hellstugubrean og Vestre Memurubrean befinner seg. Der, midt ute på breen, kommer brått en tung skydott sigende nordfra. Den detter ned på breen og plutselig ser vi ikke en pøkk! Alt blir fullstendig hvitt. Fascinerende, men samtidig litt ekkelt også. Jeg er i ferd med å dra opp kompasset da det like brått blir klart igjen og skya forsvinner sørover.

Med de gode snøforholdene tok det ikke lang tid før vi var nede ved Spiterstulen igjen. En herlig nedkjøring for skiamatører som oss med simple fjellski.