Semelholstind - med perfekt timet værvindu! (20.08.2011)

Vidar, Jan Einar og jeg hadde, på den ellers vellykkete turen i Midt-Jotunheimen for et knapt år tilbake, noe slukøret stått på Sørvestre Urdadalstinden og registrert at nysnø hadde lagt seg oppå den nokså sprekkrike brepassasjen over til Semelholstinden, og vi hadde resignert innsett at det ville være en i vel overkant hasardiøs affære med bare 3 i taulaget å foreta DEN passasjen. Nå hadde vi tenkt revansje, men også denne gangen bare 3 "Tordenskjolds soldater"; hvor var de andre potensielle deltakerne til taulaget? Det var dog EN viktig forskjell, i år var Ivar tredjemann, og denne ellers forsiktige karen er med sin lange breerfaring og -kompetanse gull verdt, og en inspirator og oppmuntrer, særlig når det er tale om bre(Motto; "Vi klarer dette!"). Så Ivar, på Rihannahkonsert med Åse, var ikke sein å be da jeg torsdagskvelden ringte, og også Gunnstein kansellerte etter kort betenkningstid en motorsykkeltur til Sogn og ble med; alle på noe tvilsomme værvarsler. Lørdagen regnet vi med lang dag, og ville ha med oss middag på Leirvasbu, så vi skippet frokosten og inntok denne kl 0730 nordøst for Høgvaglen, under heller mistrøstige værforhold.

Etter "fast and wet" breakfast skrådde vi opp på den etter hvert i tettere og tettere tåke innpakkete Kyrkjeoksla og navigerte greit mot den bratte oppstigningen mot Langvasshøe. Det ble kun en kort stopp her, høydemåleren viste ca 2030 m.o.h., ellers var utsikten nokså ensartet - grå! Videre mot Visbreatinden tendenser til oppsprekking av tåkegrauten, vi satte sekkene på bandet mellom Langvasshøe og Visbreatinden. Og jammen ble vi ikke forunt visse glimt lenger enn 15 meter da vi om ikke lenge ankom eggen som utgjør Visbreatinden. Tåken kom og gikk, men sammenlignet med de første timene av turen var dette definitivt lovende!
Ned igjen tilbandet, og vi hadde tenkt å gå ned i sørflanken av bandet mellom Visbreatindn og Langvasshøe, der jeg hadde gått for noen år tilbake(2004?), også den gang i tåke, og visste at her var bratt men med stort sett meget friksjonsrikt rødbrunt olivinfjell og greit å komme seg ned. Videre under ura sørvest for Vibreatinden bort mot endemorenen av Visbrean hvor vi bant oss inn. Langt i fra noe taulag å skryte av i alle fall hva angår antall; definitivt ikke etter læreboken, men vi var veldig bestemt på å gå strengt med stramt tau, med meg først og Ivar sist.
.

Like etter vi hadde startet på breen, begynte skydekket å sprekke mer og mer opp, og tåkedottene forduftet. Utsikten åpnet seg mer og mer opp, særlig var Store Bukkeholstinden en detalj som mer enn en gang trakk blikket mot seg. Breen var fin og sprekkfri et langt stykke. Så kom vi til sprekkpartiet.. Nå var full oppmerksomhet og varsomhet imperativt! Ivar og Gunnstein holdt stramt igjen mens jeg testet ut snøbruene; "svupp" sa det et par plasser, men så et betryggende "klonk", med isøksa; OK- plassere foten her.. Slik passerte vi flere store sprekker under full konsentrasjon, og etter en spennende men artig knapp halvtime var sprekkområdet passert.

Snart kunne vi legge fra oss breutstyret og spasere opp ura mot Semelholstinden, og ikke lenge etter tittet sannelig sola fram også! Hvilken åpenbaring når finværet helt uventet avløser en mistrøstig og lite visuell turdag på denne måten! Utsikten stod nå ikke tilbake fra noe, og vi kunne nyte flotte skuer i alle retninger. Langt der nede så vi Nørdre Semelholstinden, der jeg hadde lokket Bente opp en julidag, og vel kanskje i overkant bagatellisert både turlengde og vanskegrad og stemningen etter hvert hadde blitt "noe mutt"(veldig mildt sagt..).

Vi var lenge her oppe i toppområdet, og fulgte bl.a. eggen mot sekundærtoppen i nordvest.
Vel nede igjen unngikk vi stort sett sprekkområdet og krysset over til ryggen som danner forlengelsen av Sørvestre Urdadalstinde. Og sannelig kom de nå trekkende inn både skyer og vind fra sørvest, og vel oppe på Sørvestre snødde det vannrett. Hvilket værvindu vi hadde hatt, akkurat i rette tid! Vi beveget oss raskt ned breen og videre ned morenelandskapet og senere ur og etter hvert gressganger mot Langedalen før vi tok fatt på de slake, men litt seige stigningene langs DNT-stien oppover mot Høgvaglen, inntil vi i øspøs regnvær endelig ankom Leirvassbu og kunne forberede oss på en bedre 3-retters etter en lang og innholdsrik tur. Dagen etter dro Gunnstein og jeg hjem; jeg til slektsstevne, mens Ivar fikk seg en fin tur på noen av Tverrbotntindane.