Las Vegas; heller Charleston Peak enn Caesar's Palace! (11.07.2014)  

Familiens ferietur i USA hadde kommet til sin 3. uke. Vi hadde allerede mange flotte opplevelser bak oss i California og Arizona. En av fars bestemte ønsker for USA-turen var en felles, real fjelltur. Vi hadde derfor meldt oss på "Mount Whitney Lottery" i februar, men fikk på forsommeren melding om at vi dessverre ikke var blant de heldige som fikk bestige Mt Whitney på de for oss aktuelle datoer(diskriminering spør du meg; lokale californiere eller andre "southwesteners" kan melde seg på lotteriet hele tiden, med kun en dagsreise eller så til fjellet, mens langveisfarende fra andre deler av verden kun har mulighet en eller et fåtall dager, kanskje i en livstid; for et system...) I alle fall, vi hadde etter denne skuffende beskjeden bestemt oss for Humprey's Peak nord for Flagstaff som en reserveløsning da vi skulle ligge i Flagstaff noen dager i forbindelse med tur til Grand Canyon. Imidlertid viste det seg at "monsoon season" var i full gang da vi ankom Flagstaff, med stadige thunderstorms både formiddager, og særlig; ettermiddager. Og, med egne angstfremkallende minner om lynnedslag på Styggedalsryggen og Høgronden som varige "høyfjellstraumer", var det lite aktuelt å fremby seg som lynavledere, nok en gang. Heldigvis fantes det en Plan C også, Charleston Peak 3633 m.o.h., en times kjøring nordvest for Las Vegas, hvor vi skulle være et par dager. I tillegg var Charleston mest prominente topp i Nevada, og på 8.plass over mest prominente topper i "the lower 48 States", en liten godbit altså. Med litt omrokering av hotellplasser dro vi fra Flagstaff før planen, med et par ekstra dager i Las Vegas. Et par netter over 2000 m.o.h. i Flagstaff regnet vi med skulle være grei nok akklimatisering. Hadde lest flere turartikler på nettet(alle på engelsk, derfor en på norsk her...), det fantes en lettere og kortere "South Loop Trail" og en lengre "North Loop Trail" som i tillegg var noe eksponert noen steder. Enkelt valg, tenkte vi.. Tidlig om morgenen 11.07. kjørte vi fra hotellet i Las Vegas, greit å finne frem(Se "How to get there" på flere nettsider). Da vi ankom stedet hvor veien endte og vi skulle starte på "South Loop Trail", så her veldig forlatt ut, med stengsler. Vi fant etter hvert ut at "South Loop Trail" hadde blitt stengt etter en større skogbrann sommeren 2013, på grunn av mange veltede trær og enda andre som sto i fare for å deise i bakken. Hva nå? Skulle Plan C gå i vasken også? Vi snudde og kjørte en liten kilometer hvor vi fant en parkeringsplass. Her traff vi 2 hyggelige karer(mange av dem i US!) som kunne fortelle at det gikk en sti("Trail Canyon") fra stedet hvor vi stod(Kyle Canyon) og som 2 miles lenger oppe kom inn på North Loop Trail. Selv om denne startet lavere enn startpunktet for North Loop Traihead, ville dette gi en noe kortere tur enn den nesten 21 miles lange(tur/retur) egentlige North Loop
Trail. Selve toppen ligger sentralt på en 2/3(ca 270 gr.) sirkelformet rygg, der North Loop Trail følger øst/nord(høyre)- delen av denne ryggen, mens "South Loop Trail" kommer opp på venstre(sør/vestlige) side av ryggen. Etter ca 2 miles(3,2km) i jevn stigning var vi oppe hvor denne "snarveien" møtte den egentlige North Loop. Stiene var gode og lettgåtte med småkalibret stein/grus. Etter halvannen time var vi over 3000 meter, og fulgte ryggen først nordvestover, siden vestover og tilslutt sørvestover, etter hvert en del opp og ned, med mange timer godt over 3000 meter

Første delen av ryggtraversen var terrenget relativt "snilt", men ca halvveis mot toppmassivet ble terrenget brattere med flere steder stup på venstre(sørlige) side. Stien var ikke spes. bred, max 1/2 meter mange steder, og flere steder ville et evt. fall kunne være fatalt, ettersom stien var skåret inn i en mot sør skrånende, løs fjellside.

Når tempoet ble litt i høyeste laget, kjente man innimellom en lett svimmelhet, som nok delvis skyldes det lave CO2-nivået den relative hyperventileringen i høyden fremkaller.

Siste halvdelen før oppstigningen, særlig forbi en markert klippe(Devil's Thumb?) mot selve toppmassivet gikk stien noe nedover, i et terreng der det fra avstand var nesten umulig å forestille seg at det var noen farbar vei i det hele tatt, stupbratt som fjellsidene var et par steder.

Naturen var særegen med tykkstammete, forvridde og lynskadete furutrær(Ponderosa Pines) Vann var i praksis umulig å finne noe sted, i alle fall på denne årstiden(det skal finnes et sted, men dette en avstikker fra stien)

Etter 4-5 timers gange var vi endelig ved østflanken av selve Charleston Peak-massivet og kunne gå løs på de lange hårnålssvingene opp mot toppen. Vi hadde truffet flere personer på vei ned, bl.a. et godt voksent par fra Iran(!) og skjønte at vi muligens var litt sent ute. "The switchbacks" var lagt fint i terrenget og gjorde de siste 3-400 høydemetrene ikke så altfor ille, selv om det ble en del telling av steg oppover.

Været var hele tiden fint, og selv om spredte skyer, var de aldri noe truende. Vel oppe var utsikten som ventet fantastisk. med et slettelandskap i vest, og langt mot vest visste vi at vi kunne ane Sierra Nevada med bl.a Mount Whitney. Litt av las Vegas kunne ses og det var nydelig utsyn ned i Kyle Canyon. Det var rimelig slitne tindebestigere som la seg ned i grusen på toppen for å hvile trette kropper.

Men, toppen er bare halvveis, og vi var langt på ettermiddag allerede, og hadde 14 lange kilometer å gå tilbake. Det ble relativt streng rasjonering på vannet på tilbaketuren, heldigvis visste vi at vi hadde noe ekstra på lur når vi omsider nådde bilen. Noe overraskende viste det seg at det var de yngste og antatt minst trente som lå i front store deler av nedturen. Da de siste solstrålene var i ferd med å forsvinne på de øverste toppene var vi endelig nede i Kyle Canyon, dyktig slitne aller sammen etter 11 timer på tur. Vi hadde tilbakelagt 28 km, mesteparten av dem godt over 3000 m.o.h., og gått netto ca 1300 høydemeter til toppen. Sagt til våre kjære barn; når dere har klart dette, så klarer dere det meste av turer i Norge.

Bestigning av Charleston Peak er absolutt en tur å anbefale, om man er i Las Vegas. Staver er en definitiv fordel(vi hadde det ikke med). Ta med nok vann, 3-4 liter pr person, regn ikke med å finne vann underveis. En bør være rimelig bra trent for en såpass lang tur, og ta det meget med ro om man kommer rett fra lavlandet uten akklimatisering. For personer som synes luftige partier er en utfordring, kan kanskje North Loop noen steder gi litt høydefornemmelser, men veldig avskrekkende i så måte var det ikke. For meg blir denne turen dekorert med en soleklar favorittstjerne fordi den var lang, hadde mange høydemeter stigning, gikk til stor høyde, og sist men viktigst; var et fellesprosjekt der hele familien med gjensidig positiv motivasjon overgikk seg selv og gjennomførte denne kremturen med glans!