Ben Nevis (29.01.2015)  

Om å feire seg selv

Jeg og Chris (Christian König) hadde Ben Nevis som turens hovedmål. Etter å ha jobbet med Peakbook (den gang peakbook.org) siden 2009, hadde vi bestemt oss for å feire det hele med en liten tur. Vi landet på Skottland i den absolutt laveste lavsesong.

Om å lure på sine valg

Det var en nydelig tirsdag i januar. Valdres lå badet i papirhvit nysnø som klamret seg fast til trær, strømledninger, tak og gjerder. På det hele skinte sola som det reneste postkort. Fra dette eventyrlandet reiste jeg med bagen pakket, klart for de skotske høylandet.
Sola fulgte med helt ned til Rygge lufthavn. Etter en begivenhetsløs luftfart, landet jeg i Edinburgh i kveldinga. Mildt, forblåst og mørkt. Møtte Christian før vi bega oss til leiebilen, en liten tredørs med rattet på feil side. Med GPS'n til Chris navigerte vi oss ut på venstre side av veien med han som sjåfør og jeg som "kartleser". Etter å ha kjørt feil i noen kryss og latt gps'n rekalkulere havnet vi etter hvert ute i ødemarken. Mil etter mil på svingete veier, omgitt av et kullsort ødeland jobbet vi oss mot Fort William.
Vel fremme møtes vi av et deilig vintervær. Vindkulene rister bilen og regnet pisker mot karosseriet. Et kort hopp ut av bilen får hele kupeen til å fylles av dråper.
Hva er det du gjør Morten, tenker jeg. Eller som de sier der borte: Whaaaat???
Jaja, vi fikk innlosjert oss på Torlinnhe Guesthouse etter å ha fått litt navigeringshjelp av verten, et veldig trivelig lite bed and breakfast litt sør for sentrum.

Dag 1

Les mer om dag 1 her

Ben Nevis litt tilfeldighet

I dette værvirrvarret i Skottland satt vi mye og studerte værmeldingene og prøvde å finne ut når vi skulle gå på Ben Nevis. Chris hadde mest tro på fredagen, så torsdagen gikk vi for en annen topp i området, Stob Bàn, en topp sør for Glen Nevis-dalen. Men 3-setern med vinterdekk(?) var ikke spesielt godt skodd, og nattens snøfall lå som en såpeaktig film innover dalen, og ved en liten motbakke var det full stopp. Ikke sjans. Opp, spinne, seile ned igjen, prøve på nytt osv. osv. Her var det bare å gi opp. Vi var egentlig glade vi kom oss ut igjen uten å seile i grøfta. Så dårlig var veigrepet.
Hva gjør vi nå? Klokka godt utpå dagne? Vi ser på hverandre, og Chris sier: "Ben Nevis?" og jeg svarer ok?
Vi parkerer på den stor, nå nesten tomme, parkeringen, betaler for oss og er snart i gang. Litt i feil retning før elva med navnet Water of Nevis krysses.

Det er god sti oppover, og noen har tråkket litt spor i den 15 cm dype nysnøen. Sola bryter tidvis gjennom skydekket og vinden er fraværende. Det blir kort og godt varmt. Vi møter en jogger i kortbukse som knapt har tid til å hilse og en snåling med to sekker som i alle fall ikke har lyst til å hilse.

Det går jevnt og trutt oppover til snaut 600 meter. Her har noen foran oss gått ut av stien. Vi velger å følge stien, bl.a. for kanskje å få et godt gps-spor og tar snart igjen to personer, som går sakte og virker litt desorienterte, men de er ikke på hilsern de heller. Prøver å få blikkontakt, men de er opptatt med sitt. Jaja.

Etter en stund blir det slitsomt å gå på stien i stadig dypere snø, ikke minst på grunn av alle stikkrennene og kryssende bekkekanaler som ligger der gjemt under snøen og inviterer til gjennomtråkk. Det skal også sies at stien snor seg ganske slakt oppover, og når man likevel må tråkke i dyp løssnø?

Så får jeg øye på to partier med to vandrere langt oppe i flanken. Det var de som hadde forlatt stien lenger nede, og da bestemmer jeg meg, uten å høre med Chris som er litt bak nå, for å skjære ut av stien og skrå mer direkte opp i retning der de går. Chris er først ikke helt fornøyd med valget mitt, men når vi kommer inn i den fine vestrenna er det glemt igjen.

Vi passerer først den ene gruppa, et par og like før toppen tar vi igjen den andre gruppa som nettopp har møtt to som kom motsatt vei. Etter litt tung vassing i dyp løssnø er vi fremme. Og for en glede vi føler, etter stort sett bare tåke og gråkvit suppe, lysner det. Skyene feier av og sola titter gjennom. Snøen er tørr, luftig og noe løs. Vi synker stedivs nedi til langt over knes, men hva gjør vel det. Målet er nådd. Til og med litt utsikt. Det blir highfives, varm termos og fotografering. Vi får til og med utsikt nedi dalen.

Snart kommer et par polakker vi passerte litt nedi der, og vi prater litt og hjelper hverandre med fotografering. De har med seg et adventureteam flagg og er tydelig gutter i gang med nasjonstoppsamling. De forteller ivrig om at de har vært i Jotunheimen og vi kan spille med og fortelle om våre Tatraturer, til deres overraskelse :)

Returen går lekende lett, ned i myk snø. Vi møter paret vi passerte et stykke nede i bakken, og stusser litt over at de fortsatt er på vei oppover og ikke har kommet lenger. Det må da bli mørkt?

Siste biten er litt kjedelig transportetappe, og det gjør godt med en kjapp dusj og så ut til The wetherspoon, vår stamsted i Fort William for en bedre og særdeles rimelig middag (8 pund for en solid porsjon med drikke!!!)

Det viste seg å være flaks at vi ikke kom opp bakken. Dagen etter er kulingen tilbake i fjellet og det hadde blitt en sur dag til topps.

Flere bilder

GPS

Start date	29.01.2015 12:20 (UTC+01:00)
End date	29.01.2015 18:04 (UTC+01:00)
Total Time	5h 44min
Moving Time	5h 01min
Stopped Time	0h 42min
Overall Average	2.4km/h
Moving Average	2.7km/h
Distance	13.8km
Vertical meters	1,369m