Skitur Spiterstulen (03.04.2011)  

Kart med ca. rute

© Statens Kartverk

---

Turdeltakere
Morten Helgesen
Aleksander Skogvoll

© Aleksander Skogvoll

"Semelkødden" i boks. Da skulle det vel ikke være noen småhumper av betydning igjen over 2000 moh i kongeriket, eller?

Skitur til Semeltinden

Etter litt bearbeiding fra Aleksander sin side lot jeg meg overtale til tur denne søndagen. Aleksander garanterte fint vær. Egentlig er det galskap å kjøre rundt via Lillehammer for å komme til Jotunheimen for en dagstur - men så var det denne "Semmelkødden" som jeg ennå ikke hadde vært på da - og dessuten hadde jeg stadig vært "Jotunsjuk" de siste ukene hver gang jeg har speidet oppover på blanke sommerdager.

Jeg kom meg av gårde ved 4-tiden. Regn som hadde frosset på bakken gjorde kjøringen litt uggen. Fra Lillehammer satt jeg på med Aleksander videre. På vei opp mot Vågå dukket en blank blå himmel opp idet vi brøt gjennom "tåkemuren".

Veien opp til Spiterstulen var et kapittel for seg selv. Talløse bunntælte bekker sendte mengder av is og smeltevann ut i veien, var i grunnen glad Aleks kjørte opp her.

Vi kom oss avgårde litt over 9. Visa rant stri oppå isen og den nedre del av Visdalen var preget av bare flekker. Det var 4-5 kuldegrader og hard skare. Et forsøk med blå voks måtte raskt gi tapt til fordel for kortfeller som var det rette hjelpemiddelet i dag.

© Morten Helgesen

Mye overvann i Visdalen. Her mot Store Urdadalstinden.

Det gikk jevnt oppover Visdalen og inn Urdadalen nådde vi snøgrensa fra dagen før, med et tynt nysnølag som resultat. Det var knapt en sky å spore og det lette drysset med nysnø gjorde tindene ekstra vakre. Etappen gjennom Urdadalen var definitivt turens høydepunkt sånn skimessig.

Kreftene røynet på etter hvert og nordryggen til Semeltinden ble veeldig lang. Etter en kort stopp på toppen, hvor vi bl.a. fikk øye på Jørn & co., ruslet vi videre via Sørtoppen mot denne lille luringen av en tulletopp ut i stupet mot Semelholet.

Heldigvis var det ingen store skavler slik at vi kom oss greit ned i siden. For å være helt på den sikre siden i forhold til mulig utglidning av snø, gravde vi en god stund til vi fant et dugelig feste for standplass. Deretter gikk Aleksander først ut og etterpå gikk jeg.

Det hadde skyet en del på, men etter den morgenen og formiddagen vi hadde hatt, kunne man ikke klage.

Selv om det egentlig litt tullete å sitte flere timer i bil enn man er timer på tur, angrer jeg ikke på turen. Var deilig med en vintertur i hjertet av Jotunheimen.

Flere bilder