Klokktinden (863m) (20.07.2014)

Drømmen om Klokktinden

Jeg hadde lurt på det en stund. Kunne klatretoppen Klokktinden, som jeg også hadde sett bli omtalt som Norges 7. vanskeligste topp å bestige, nås uten bruk av tau? Jeg tvilte, men fra havnivå og omkringliggende topper hadde en interessant rute fanget min nysgjerrighet, og jeg var veldig klar til å finne ut om det lot seg gjøre.

20. juli i 2014 våknet jeg innerst i Vorfjorden til verdens vakreste vær. Planen var å finne ut om Klokktinden kunne være medgjørlig fra sør, opp den gresskledte skråningen som starter rett over strømstolpen i midten av bildet under.

Allerede før jeg startet på skråningen hadde en jungel av høy vegetasjon ønsket meg hjertelig velkommen. Flere steder var vegetasjonen like høg som meg selv, så en machete var litt savnet. Lurer på hvordan Slingsby & Co. vurderte denne sørsiden. Kanskje den ikke var bratt nok.

For erfarne tinderanglere vil ruta videre gi seg selv. Den er bratt og gresskledt. Her handler det kun om å finne en trygg gangbar rute. Etter hvert finner du bare en naturlig rute som fører deg opp via østsiden på den første toppen som ligger på drøyt 500 høydemeter.

Videre går ruta ned fra toppen og ut på en relativt skarp egg. Ingen av delene er nok å foretrekke for høydesvake, men mange vil nok kunne oppleve dette som trygt.

Mot slutten av egga vil du møte på en bratt vegg på flere meter, «first step». Har du øynene med deg vil du finne en slynge med karabinkrok på toppen her. Sannsynligvis brukt av klatrere på tur opp fra østsiden.

Fra slutten av egga fulgte jeg den gresskledte skråningen til den østre toppen av hele «Klokktind-massivet».

Videre traverserte jeg litt under egga til jeg var under den neste markerte toppen (topp nr. 2 fra høyre i bildet over).

Her må man bruke litt tid for å finne en farbar og sikker rute. Nær fortoppen bygde jeg «second step» av steiner. Dette for å lage en trygg opp og ned passasje.

Like etter var jeg oppe på fortoppen, Østre Klokktinden. Et mektig skue møtte meg når blikket ble rettet mot Klokktinden. Så nær toppen, men utfordringene så ikke ut til å være over.

Ruta gikk videre ned i skardet mellom fortoppen og Klokktinden som vises i bildet over. Her møtte jeg på den største utfordringen til nå. Hvordan komme seg opp dette loddrette partiet på drøyt to høydemeter? Og hvis jeg kom meg opp, hvordan komme ned igjen? Den trygge løsningen ble et flatt landingsområde som ville gi meg muligheten til å hoppe ned på tilbaketuren, og et steintårn ville gi meg muligheten til å komme meg opp, «third step».

Vel forbi det loddrette partiet, og etter å ha passert et litt eksponert sted litt senere, sto jeg på toppen av selveste Klokktinden.

Nå var det bare å hente fram klisjeen om at ord blir fattig. Overraskelsen ved plutselig å stå på toppen var vanskelig å beskrive. Det samme var følelsen av å ha nådd Klokktinden uten tau. Strand-ruta fra 2014 var herved født, og Klokktindens vanskelighetsgrad kraftig redusert.

Av: Håkon Strand