Yr skaper mye styr (21.02.2015)

Godværsalarmen hadde gått; yr.no hadde hostet opp et bra varsel på lørdag, og mortenh (Morten Helgesen) ville på tur. Klart jeg ville bli med, bare det ikke ble for langt vest, da prognosene var dårligere der. Morten mumlet noe om pf 455 m og ei Buskerud over 250m-liste. Turmålet ble definert, og i det vi avsluttet mobilsamtalen hadde jeg allerede glemt navnet på fjellet vi skulle til. Høyst uvanlig til meg å være, og kanskje et lite varsel om at motivasjonen ikke var så høy som vanlig. Det hang utvilsomt også sammen med at jeg samme dag hadde gått 5 t og 20 km på isete føre i frisk vind på Djuptjernkampen, og hadde begynnende gnagsår på begge hælene. Men turer med Morten er alltid trivelig, og skikkelig godvær er alltid godt å være ute i.

Logisk brist
Vi møttes i Tisleidalen, og Morten kjørte videre. Praten gikk løst og sammenhengende om fjell og vær og turer og peakbook. Etter Tunhovd kjørte vi sør og forbi Pålsbudammen, og tok til venstre (øst) på en liten vei. Skiltet "Privat vei innkjøring forbudt" skapte ikke nevneverdige samvittighetskvaler for sjåføren, som like etter likeså godt parkerte rett ved "Parkering forbudt"-skiltet. En logisk brist i skiltinga her; hvis det ikke var lov å kjøre inn - hvorfor trengtes da parkeringsforbudet?

Ut på tur, aldri...
Rundt halv elleve var vi i gang, med kortfeller under skia på skaren oppover i skogen. Det var lettgått terreng og heldigvis ikke tett skog. Sola skinte innimellom tretoppene, men stygge skyer nærmet seg. Hei, hva skulle det bety? Over skoggrensa ble det også mer vind enn forventet, og sola så vi bare litt til nå og da. Vindjakka måtte på, og føret ble som i går: Et hav av is ventet oss før vi kunne starte på oppstigningen til toppen.

Morten hadde sagt noe om virus og at han ikke var helt i form, men det viruset lot til å ha vært svært så harmløst farta til Morten tatt i betraktning. Vi krysset under noen høyspentlinjer, og gnagsåra på hælene verket, på tross av gnagsårplastre på begge. Vinden peip, og det var kaldt og fritt for sol. Jeg merket at motivasjonen var ganske lav akkurat nå, men presset allikevel på - vi hadde tross alt kjørt 2 t for å komme hit.

Opp bakkene tok jeg tidvis skia i henda og ruslet på beina. Oppe på ryggen kunne vi følge et lunt lite søkk, hvor vi snart rastet. Sola varmet litt nå, og vi nøt det korte øyeblikket. Rundt et hjørne måtte en bratt liten kneik traverseres, for ikke å tape en del høydemeter. Jeg var bekymret for evt fall, med tanke på høyre skulder, men Morten sparket gode trinn, så da fulgte jeg på.

Toppen og returen

Jeg har nok opplevd større lykke i livet enn denne toppen, men samtidig var det godt å ha nådd målet, og sett utsikten. Begge var lite ivrige på å plukke med seg flere topper i dette været, så ganske snart ble det retur og isdans.

Hu hei hvor det gikk uten kortfeller! Isforholdene var bedre her enn i selveste Alma Ata. Selv om det ble hardt for beina, og det ble mange sikksakker nedover, var det egentlig en behagelig retur. Var en villig til også å stake litt, var det bare å utnytte terrenget, for å få en passende skli-linje tilbake til skogen. Gnagsårene merket jeg nå lite til - heldigvis.

Nedi skogen tok vi pause, og fyrte opp et bål, som varmet godt. En sjelden, men koselig, happening på fjellturer:

Tilbake ved bilen etter drøyt 5 t på tur. Det hører med til historien at jeg på kvelden fikk et voldsomt migreneanfall som varte flere timer. I den grad man orker å tenke under slike omstendigheter, en simpel hodepine utgjør knapt noe sammenlikningsgrunnlag - funderte jeg litt på om ikke yr.no med sine godværs-varsler skaper mer styr enn jeg tåler. Men så snart jeg kvikner til igjen, er slike tanker glemt, og nye turmål planlegges.

Takk for turen, Morten! Håper på flere turer i varmere og bedre vær!