Kautokeino (19.02.2015)

Vi hadde to dager på Finnmarksturen vi ikke helt hadde bestemt hva vi skulle bruke til. Jeg hadde lyst til å dra til Seiland, men fergetidene dit passet litt dårlig, overnatting ble litt knot, og ikke var værmeldingen så god - og det er ikke noe annet å gjøre der enn å gå på tur. Vi bestemte oss for å dra til Kautokeino i stedet. Vi ble enige om å bo i telt, og fant et sted på kartet rett ved byen som så greit ut.

Busset avgårde fra Hammerfest, men ble stående og vente på en korresponderende buss på Skaidi som kjørte kolonne eller noe. Dermed var vi godt forsinka, og redd vi ikke skulle rekke bussbyttet i Alta. Det ble ikke bedre av tett snøfokk over Sennalandet, så det gikk svært sakte over der. Til oss Oslo-turistene sa bussjåføren avslappet at «joa, nå var det litt smådårlig», men overhørte han snakke med en annen bussjåfør i Alta - da var det et «jævla drittvær». Vi kom til en bom, og jeg tenkte «ånei», etterfulgt av «hæ, hvorfor er det stengt her, vi er jo kommet ned under tregrensa igjen?». Viste seg fort at vi var på vestre bom for Sennalandet, som var stengt pga uvær. Det forklarte hvorfor vi den oppslåtte bommen vi hadde passert tidligere drev og blinka rødt. Sjåføren snakka med vegvesenet, som sa at østre bom var blitt ødelagt, så den hadde ikke gått ned, og vi hadde kjørt over det stengte fjellet. De skulle straks komme og åpne bommen så vi kom oss videre. Flaks, nå hadde vi fortsatt et håp om å rekke neste buss, for sjåføren hadde ringt og bedt den vente.
Fikk forøvrig lære at veiene i Finnmark ikke bare stenges hvis det er umulig å kjøre der, men også når det ikke er nok penger til å måke hyppig nok til å holde dem åpne - slik det var tilfelle her, der det fokka så mye at det ikke lenger var to kjørefelt.
Vi var glad neste buss venta, men hadde litt dårlig samvittighet for hele bussen som satt og venta på oss. Viste seg imidlertid at det var en minibuss med én passasjer til...

Vel fremme gikk vi en liten kilometer til der vi hadde sett oss ut å bo, og der var det helt fint. Fulgte et skuterspor litt ut i småskogen, og så tok vi av fra det. Gikk ti meter, og det holdt lenge! Utenfor sporene var det gjennomslagsskare med en god halvmeter sukkersnø under! Ikke mye å bardunere teltet i heller, men det var stille, så vi satsa på at det fortsatte sånn, noe det gjorde.

Dagen etter fant vi en skiløype, så vi begynte å følge den. Det viste seg at den gikk i en runde via en liten topp, så det passet fint. Topptur på Finnmarksvidda altså. Jeg så noen høyere topper i det fjerne og hadde lyst til å besøke dem, men med de håpløse snøforholdene var man prisgitt et skuterspor å gå i, så jeg lot det være. I stedet fullførte vi runden og gikk på ski-sightseeing gjennom hele byen, noe som er ganske fort gjort. Endte på bygdas kafe og spiste litt kake, før vi trakk oss tilbake til teltet.

Neste dag ble det også en liten skitur på vidda, deretter tok vi bussen til Alta igjen. Denne bussen var mer folksom. Etter å ha plukket opp en håndfull lokale og turister, kjørte den innom skolen og fyltes opp av barn som prøvde å snakke til oss på samisk. Skolebussen og regionbussen var altså samme buss. Eksotisk for oss storbyfolk sørfra :P