Leirungskampen - drøy fottur i nysnø (10.10.2004)  

Etter litt frem og tilbake fikk vi lørdag ettermiddag bestemt oss for å prøve èn tur til høyt til fjells. Værvarselet var meget lovende, og vi pakket med noe mer klær enn vi var vant til på sommeren. Det hadde vært mellom 5 og 10 minusgrader på Valdresflya natt til lørdag, og noe mildere skulle det nok ikke bli søndag morgen heller. Så lue og hansker var med kan man si.

Vi overnattet på en av de bedre hyttene på Fagernes Camping, og kjørte avgårde søndag morgen mens det ennå var nokså mørkt. På Valdresflya var vi kl 0715, og parkerte på nordsiden litt ovenfor Heimdalsmunnen hvor veien gjør en stor sving mot vest. Fristelsen til å bare bli i den varme bilen var stor, for ute virket det kaldt. Og det var det og! Mens vi skiftet og gjorde oss klar for vandring, endret himmelen farge for hvert minutt. Det var utvilsomt vakkert! Men nysnøen lå noe lavere enn vi hadde håpet på, til ca 1300 moh. På toppen av Valdresflya var det temmelig hvitt. Litt nysnø kan være behagelig å gå i, men hvordan ville konsistensen være, og ikke minst, hvor mye var det innover i Leirungsdalen?

Litt over halv åtte var vi avgårde. Første hindring kom allerede ved første bekk, bare 10 meter vest for riksveien. Det var godt med vann i bekken, og alle steder var steinene akkurat passe for langt fra hverandre til at steingåing ble enkelt. I tillegg var de som stakk opp delvis dekket av is. Dette skulle bli spennende! Vi fant et sted hvor vi gjorde et forsøk. Per Rune og jeg kom over godt støttet av stavene. Sistemann, Johan Kristian, gjorde seg klar for å ta det store skrittet. Og plask plomp, med begge beina godt ned i vannet hivde han seg på land. Med kliss våte sko i flere minusgrader lå det an til helomvending etter 10 meter. Han ville forsøke, og som reserve hadde jeg ekstra par sokker i sekken.

Vi siktet mot skaret sør for Raudhamrane. Der bar det ned mot Leirungsdalen. Sør for Leirungsåe var dalen dekt av nysnø ned til 1300 moh, på nordsiden var det bar mark noe høyere oppe der sola hadde tatt mer. Det fristet å gå på nordsiden, men det kunne vi vel egentlig glemme. Å komme over elva så langt ned var ikke høyt prioritert etter Johan Kristians forsøk på å ta svømmeknappen litt tidligere. Det ble trasking oppover i skyggen til vi var kommet til ca 1400 moh, hvor elva deler seg på et område som er helt flatt. Der vasset vi over elvas ene del med skoene på. Den nordre delen, hvor elva rant størst så litt mer tvilsom ut. Heldigvis hadde det frosset til nokså mye, og med ”Bambi på isen”-stil gled vi over og krysset fingrene for at isen holdt.

Johan Kristian som helt i starten hadde lekt fisk, hadde i mellomtiden fått låne mine ekstra sokker, siden det naturlig nok hadde blitt nokså kaldt på beina etterhvert. Det gikk bra en god stund til…

Etterhvert kom vi inn stien som går på nordsiden av Leirungsdalen. I sporene etter noen som hadde gått der før oss en dag eller to tidligere, avanserte vi ganske raskt til foten av Leirungskampen. Fra 1500 moh hadde snømengden økt noe, og her, øverst i Leirungsdalen på 1600-1700 moh var det skiføre og tørr, fin snø. Vi sank vel maks nedi ca 20 cm, og i den løse snøen var det forholdsvis greit å gå selv om det i motbakkene ble litt tungt i lengden. Fjellene omkring glinset majestetiske i kappen av nysnø. Kong vinter hadde overtatt!

Jeg grudde meg litt til den 300 meter småbratte nordflanken på Leirungskampen. Den virket tung og kald der den lå i skyggesiden. Og tung skulle den bli! Det er lenge siden 300 høydemeter har vært så seige. For hvert skritt sank vi ned til over skoene; gamasjer var godt å ha! Kaldt var det, og en bris blåste litt snø nedover skråningen mens noen lette skyer drev over toppene. Halvveis oppe ble det verre. Vi sank nesten til knærne noen ganger, og det ble brattere. Et par steder måtte vi småkave i snøen for å komme oppover. Jeg måtte ty til noen hyppigere pauser, og et godt stykke bak de to andre kom jeg omsider opp til den første fortoppen, også kalt Leirungskampen N-2. Utrolig godt å være oppe å nyte utsikten til omkringliggende vinterkledte fjell.

Neste fortopp (N-1) og hovedtoppen lå utrolig nærme. Vi var forberedt på at det skulle være bratt ned mot den andre fortoppen (N-1). Og det var det! Men ved å gå noen få meter ned i vestsiden traverserte vi enkelt på skrå til skaret mellom N-2 og N-1. Der satte vi igjen sekkene og vasset opp til andre fortopp. På andre siden, ned mot hovedtoppen var det bratt noen meter. Vi kløv ned en og en. Videre greit ned i skaret og opp på Leirungskampens hovedtopp, 2079 moh. 5 og en halv time hadde vi brukt, og vi ble ikke lenge på toppen. Johan Kristian frøs igjen på beina, og vinden var igrunn kald nok. Litt knipsing, så retur samme vei vi kom. Faktisk litt morsom denne etappen fra N-2 til 2079 moh. En berg- og dalbane som kanskje er noe mer utfordrende på vinterføre.

Ned nordsiden på Leirungskampen ble det aketur i løssnøen. Om vi hadde brukt vinter og vår på å komme opp, brukte vi bare 6-7 min ned til stien igjen. Nede i dalen varmet sola, og lue og hansker ble gladelig pakket ned for en stund (til vi kom ned i skyggen igjen). Vi langet ut i samme spor som vi hadde lagd på vei opp, og ankom bilen litt etter kl 17. Dyktig slitne alle tre! 25km med hovedsakelig snøvandring hadde tatt på. Vi fikk pakket ned stillongs, gamasjer, lue og hansker. På med tørt tøy, og ikke minst tørre sokker. Vi var alle enige om at det hadde vært en flott tur, men at dette garantert var avslutningen på fotturene så høyt til fjells for i år. Neste gang er det skiene som gjelder. I lavere strøk blir det vel kanskje en og annen fottur, før vinteren siger ned dit også.