Rundtomkring på Vikerfjell (06.03.2015)

Denne helgen skulle det bli kosetur til et hittil ukjent område for meg – Vikerfjell. Etter en kjedelig kø mellom Oslo og Hønefoss og en liten avstikker på riksvei 7, kom vi omsider fram til parkeringsplassen ved Vikerkoia noe senere enn planlagt. Der kostet det 65 kr i bompenger + 25 kr per døgn for parkering. Fra bilen var det bare et bittelite stykke gjennom skogen på ski og så var vi framme på Vikerkoia hvor vi skulle tilbringe natten. Koia delte vi med tre eldre herremenn som allerede hadde varmet opp hytta da vi ankom. Disse herrer kunne nokså engasjert fortelle oss at vi hadde kommet til rett sted, Vikerfjell ble rost opp i skyene og Mikkjel Fønhus sitt forfatterskap ble dratt fram fra glemselen. Det viste seg dessuten at de var forhenværende medlemmer av studentfjellgruppa vi nå var på tur med, så da ble det naturlig nok en del prat om både det ene og det andre turrelaterte temaet utover kvelden.

Det ble etter hvert lørdag. Etter utvask fra Vikerkoia og avskjed med vårt nye bekjentskap la vi av gårde. Først fulgte vi noen scooterspor og så kom vi inn på en oppkjørt løype (utenom de som var på kartet mitt) som vi fulgte til Lykkrosmyra og videre innover Fjelldalen. Da vi synes terrenget begynte å se brukbart ut for kryssing av Fjellelva var det på med feller for de som ikke allerede hadde det, og så bar det ut av løypa og inn i urørt terreng. Nord for Trondsefisen funka det fint å komme seg opp over tregrensa uten altfor mye kaving, og siden vinden dro seg til litt etter hvert som vi tok høydemeter, hadde vi oss en bedagelig lunsj før vi forlot de siste trærne. Terrenget opp mot Gyranfisen var lettgått, selv om vinden gjorde en anstendig innsats for å kaste oss over ende. På toppen var det værhardt, men varden var såpass stor at det faktisk var en smule ly bak den. Morten var med på tur, og da var det (heldigvis) rom for litt nerding. Vi var begge såpass sløve at vi ikke kom oss innom punktet Nordvest for Gyranfisen (1048), men helt rigide kan man ikke være heller, ble vi enige om. Det var imidlertid ingen god grunn til å hoppe over punktet Sør for Treknatten (1077), så opp dit karret vi oss selv om det manglet litt snø her og der og de andre ristet på hodet. Det skal gå litt opp og ned her i verden – ingen grunn til å alltid velge minste motstands vei. Selv om det var ganske avblåst og litt små barflekker her og der på «toppene» var føret ellers ganske greit. Det bar godt og siden det var varmegrader var det også litt styresnø til oss. Det liker jeg at det er. Etter toppen av Treknatten satte vi kursen sørøstover mot Store Stein og derfra stod vi ned til Steintjern. Her skulle vi tilbringe natta i telt. Vi fant en bra teltplass hvor terrenget fungerte som naturlig levegg og etter at teltene stod fint på plass begynte vi med vannkokingen. Det tar sin tid å varme vann til middag, termoser og drikkeflasker til seks personer (selv med to primuser), så det var noe vi holdt på med helt til det ble mørkt. Etterpå ble det sammenkomst i kuldegropa i vårt telt, med romantisk stearinlysbelysning og prat. Riktig så hyggelig.

Morgenen etter våknet vi til tåke og begrenset sikt. I løpet av natta hadde jeg hørt vinden romstere kraftig i trærne rundt oss, men likevel var det relativt vindstille akkurat rundt teltene. Da ble jeg ekstra fornøyd med teltplassen kjente jeg. Vi ble enige om at været ikke var så staselig at vi ville spise fellesfrokost ute og derfor ble det soveposefrokost i stedenfor, men jammen meg dukket ikke sola opp etter hvert likevel, og innen vi hadde pakket oss ut av de to teltene var det full påskestemning. Juhu! Varmegradene hadde herjet med snøen, så føret var våtere enn dagen før. Vi var enige om at det var litt tidlig med slushføre. Mars er vintermåned - særlig når det bare akkurat så vidt har rukket å bli mars! Uansett. Tur skulle det bli og Venekollen var dagens første høydepunkt. Fin og flott utsikt bort mot Svarttjernskollen. Ned fra Venekollen og opp på Vikerfjell. Det blåste kuling denne dagen også. På Vikerfjell manglet det litt snø rundt varden, men det gjorde ikke noe for skiene mine tåler både grus og stein. Noen fordeler skal de ha, de som har godt brukte ski. Litt nord for Svarttjern var det lunt og godt og passende for en lunsjpause før bestigningen av Svarttjernskollen. De andre skulle på liv og død sitte så de fikk skygge på seg, mens Morten og jeg (stae av natur) gravde en fin beingrop litt unna så vi kunne ha sola midt i ansiktet mens vi spiste. Én etter én fikk vi selskap av de andre, på tross av at det kom et megaskylag og forstyrret sola vår. Hyggelig å sitte samlet. Det er ikke ofte jeg får bruk for all varmdrikken jeg drasser med på tur, men nå hadde vi tid til både den ene og den andre kakaoen og solbærtoddyen. Det er fint med noen sånne turer innimellom. Så var det tid for Svarttjernskollen neste. Det blåste like mye på toppen der. Nedkjøringen fra Svarttjernskollen var interessant. I et forsøk på å unngå skogen sikksakket vi oss nedover ved Krakehaugen. Der var det bratt, men greit et stykke først. Så begynte det å bli mer skog og fremdeles bratt. Det ble mye interessant kjøring nedover og en del fall (hvertfall for min del), men utrolig nok klarte kneet seg gjennom disse tumultene, selv da jeg landet opp ned innunder et grantre og måtte ta av meg både ski og sekk for å komme på rett kjøl igjen. Ikke verst. Og litt gøy var det da også. Selv om det ikke var verdens enkleste trasé. Vel nede på Lykkrosmyra igjen stod vi og var glovarme – både på grunn av kavingen nedover, men også fordi det ikke blåste noe som helst her nede. Vi gikk en stund på skiløypa, men da jeg ville inn på scootersporet fra dagen før var det stemning hos enkelte for å følge løypa videre (innvendingen var at løypa endte opp på Vikerkoia), så da gjorde vi det. Dagen var da enda ung. Etter en stund i litt rar retning sjekket vi GPSen og fikk oss på rett kjøl igjen. Bilene dukket opp bak brøytekanten og så var turen over for denne gangen. Helt i tråd med alt som er av klisjéer var vi alle enige om at det hadde vært en veldig bra tur.