Grottetur i Svarthammarhola (01.03.2015)

Et møte med fjellets indre hemmelighet

Denne dagen skulle bli spesiell. I dag skulle jeg på tur, men ikke hvilken som helst tur. Jeg skulle gjøre noe jeg aldri hadde gjort før. I stedet for å bestige fjellet skulle jeg ta turen inn i selve fjellet. Jeg snakker selvsagt om grottevandring. En veldig sær, men ikke mindre spennende form for turaktivitet. Jeg ble selvsagt hektet på dette også, og et nytt og sjeldent PB-element er lagt til.

Jeg hadde surfet en del rundt på nettet etter mulige topper i Nordland, da jeg plutselig kom over en turartikkel fra Svarthammerhola. Etter å ha lest den og funnet litt mer info, ringte jeg Sven Are. Han var som vanlig giret og vi satt av kommende søndag. Kristoffer og Kai ble også med. Vi kjørte innover mot Fauske klokken 10.00 den dagen. Vi fant parkeringsplassen på vestsiden av Grønnlifjelltunnellen. Det var overskyet og mildt vær. Snøen gjorde at vi ikke fant stien opp til grotten. Uten og i det hele tatt ta en rask titt på kartet, satte vi i marsj oppover. Vi fulgte et scooterspor oppover i lien mens vi skuet etter grotten. Etter mye trasking i etterhvert dyp snø, måtte vi ta fram kartet. Vi fant fort ut at vi var i helt feil dal. Vi befant oss for øyeblikket på vestsiden av Svarthammar. Går det an?? Jaja. Vi gikk nå ned i en kløft og kom oss etterhvert ned i skogen litt lenger øst. Her fant vi ut at vi skulle lage et bål. Det var jammen herlig å kjenne lukt og varme fra et bål igjen. Det er alfor lenge siden sist. Vi tørket sokkene og snakket om alt mulig. Vi hadde ikke dårlig tid. Det var ikke slik at det ble enda mørkere i grotten.

Det var deilig å ta livet helt med ro på tur for en gang skyld. Som regel er jeg på farten for å prøve å rekke et mål. Nå var målet å bare ta livet med ro. Etterhvert kom vi oss på beina og fortsatte mot stien. Vi fant den omsider, men vi måtte gå helt ned til bilen igjen. Vi hadde nok ikke tenkt på å sette oss ned for å lage bål om vi hadde funnet stien ved første øyekast så vi var bare glad vi tok en rundtur.

Turen opp til grotten er ikke lang. Kun 0,7 km og litt stigning. Vi rettet opp et skilt der det stod "Svarthammarhola" som hadde blåst ned. Det var vanskelig å se grotten. Hvor vi nå stod, skulle vi få øye på den. Vi skuet rundt oss som om vi ble siktet på av skarpskyttere i fjellsidene lenger oppe. Plutselig fikk jeg øye på en liten og smal åpning i fjellsiden litt lenger borte. Det måtte være der. Da vi kom nærmere ble jeg usikker. Den liknet ikke på den som var avbildet i artiklene. Den så også mer ut som et slags hulrom i fjellet. Hvordan får man seg inn der? Da vi kom opp så vi åpningen klart og tydelig. Den var liten, brei og lå litt lenger nede enn selve kanten på fjellsiden. Ikke rart det bare ser ut som et hulrom på avstand. Over inngangen hang en gigantisk isblokk fra fjellsiden over. Det så ut som den stod klar til å skyte ned mot oss. Her måtte vi være obs. Da var det bare å få på seg hjelm og hodelykt og komme seg inn. Med det første vi kom inn i grotten, fulgte en smal vei med et lite klyveparti oppover til venstre. Dette måtte være veien opp til det kjente "nøkkelhullet" og utsiktspunktet som vi hadde sett bilder av. Vi fulgte denne. Jeg måtte bare la meg fascinere av dette underverket. Tenk når vannet sildret gjennom her og skapte denne flotte kunsten for flere tusen år siden. En spesiell opplevelse å klyve seg igjennom her. Vi fikk en følelse av at vi forlot den trygge og fredelige verden da vi gikk inn hit. Når sant skal sies er ikke klaustrofobi noe man bør ha om man er i en grotte. Oppover her var ikke høyt under taket. Ingen av oss hadde heldigvis dette.

En del is hadde samlet seg på innsiden av grotten så man måtte være obs på hvor man tråkket. Plutselig så vi lyset trenge seg igjennom. Da vi kom til nøkkelhullåpningen fikk vi god utsikt. Nå stod vi plutselig midt oppe i fjellveggen. En fantastisk opplevelse. Vi gikk ned igjen og fotsatte videre inn i selve grotten. Vi gikk først litt krokbøyd før hele grotten åpnet seg opp. Den ble plutselig gigantisk og vi fikk opp mot 12 meter fra hodet til taket. Nå gav "Norges størst innvendige naturlige fjellhall" mening. Nå entret vi statskirken. Vi gikk ganske langt ned før vi var på bunn. Vi startet nå med utforskingen av alle mulige retninger i grotten. Stilige isformasjoner var over alt. Jeg tok fram drikkeflasken min og fylte den med ekte grottevann som rant fra taket. Det smakte bra. Vi kløv opp på en stor stein og skuet opp og ned hele tiden. Vi måtte bare døyve alle inntrykkene vi fikk. Etter en stund tok vi en kaffepause oppe i skråningen. Sven Are hadde med primus. Vi snakket en stund før vi bestemte oss for å skru av hodelyktene. Det sies at man ikke vet hva ekte mørke er før man har vært i en grotte uten lys. Det stemmer. Det ble totalt mørkt. Ingen konturer var å se. Spennende.

Vi gikk nå lenger ned i grotten og på et tidspunkt ble vi litt usikre på hvor vi kom fra. Vi ante ikke på det tidspunktet at det var to innganger. Da vi kom ned på bunnen, var vi ved et islagt vann. Det gikk en frosset elv oppover som vi fulgte. Plutselig så vi lys. Grotten hadde to innganger. Vi kløv opp mot utgangen og så med en gang hvor vi var. Inngangen vi hadde benyttet oss av lå 200 - 300 meter til høyre. Det var stilig å se hvordan snøen hadde blåst inn i grotten. Store isblokker hadde også falt ned fra fjellet og rast inn i hulen. Skumringen ute hadde startet og vi gikk ut. Vi hadde tatt oss god tid og utforsket hver krok som fantes der inne. En fantastisk opplevelse. Nå akte vi oss ned mot stien og måtte selvsagt gå opp flere ganger i den bratte bakken. Aking blir aldri kjedelig. Vi kom ned til bilen da mørket meldte sin ankomst. Nå var neste stopp på en fantastisk pizaresturant i Fauske. Her skålte vi med cola for en kanonbra tur. Det er ikke siste gang jeg skal på grottevandring.
Takk for turen Kai, Sven Are og Kristoffer.