Kvalkjeften (13.03.2015)

Måsheia og Kvalkjeften

Siden jeg kom så tidlig hjem etter den forrige turen i dag tenkte jeg at det hadde vært greit med en tur på ettermiddagen også. Manglende trening den siste tiden skulle vise seg at det hadde kanskje vært best å utsatt den til neste dag.
Da jeg skulle til å dra kom broren min, Ronny, hjem fra jobb og jeg fikk overtalt han til å bli med. Han har ikke gått på ski på noen år, så dette skulle bli interessant.
Jeg hadde tenkt å prøve telemarkskiene mine med feller, mens Ronny fikk låne fjellskiene mine med smurning. Nå skal det sies at det var vanskelig å snøre nå. Nede ved havet var det våt, gammel snø, mens lengere opp i høyden var det tørrere. Fra klister til tørrvoks på 200 høydemeter. Han fikk rød spesial under skiene og fikk heller fiskebeine litt i starten. Det er ganske slakt oppover, så det gikk greit.
Siden jeg holdt et mye høyere tempo enn han tok jeg en avstikker oppom Måsheia, før jeg tok han igjen før vi begynte på det "bratteste" partiet på Kvalkjeften. Da jeg tok han igjen var han ganske sliten og var ikke helt trygg på sine nedoverferdigheter på ski. Han valgte derfor å snu ca 130 høydemeter fra toppen. Det var på dette tidspunktet jeg merket at det egentlig hadde vært greit å hvile denne ettermiddagen. Jeg merket tendenser til krampe i lårene mens jeg fortsatte det siste stykket til topps.
Jeg er litt usikker på hvor det egentlige toppunktet ligger her oppe. Jeg prøvde å måle med klokken og fant da ut at den må ligge enten utpå spissen sør for linken som står der, eller på toppen på andre siden av skaret for denne spissen. Klokken viste flest høydemeter på den sørligste toppen. Det skal sies at jeg brukte ikke lang tid på disse målingene. Vinden var såpass sterk at den blåste meg bortover på skiene. Når den i tillegg blåser meg mot et 600 meter dropp valgte jeg å ikke bruke altfor lang tid på å utforske høydeforskjellene.
På vei ned fikk jeg krampe i lårene. Jeg måtte legge meg ned flere ganger for hvile lårene. Ei ujevn forblåst fjellside, som til vanlig er veldig fin å kjøre ned bød på litt flere utfordringer denne gangen.
Jeg tok igjen Ronny da det var ca en kilometer igjen. Han hadde hatt sitt å stri med da han ikke går på ski hvert år. Ved et par anledninger hadde han tatt av skiene og gått ned bakkene.

‹

›