Vanntinden (15.03.2015)

Vanntinden

Endelig kom solen fram!!

Det var nesten ikke en sky på himmelen da jeg stod opp. Perfekt vær til å ta seg opp på Vanntinden. Tenkte å gå ei av de normale sommerrutene opp, og en annen ned igjen. Valgte derfor å gå opp fra Slettmo (Vika) siden jeg da ville ha vinden i ryggen mesteparten av dagen. Selv om sola skinte hadde ikke vinden som har vært den siste tiden gitt seg. Det blåste ganske friskt oppover fjellet.
På vei bort til Slettmo møtte jeg den hvite reinen som trasker rundt i området.

Ved Slettmo er det et gammelt grustak hvor det er bygd noen hytter nå. Det er godt med parkering her. Porten er for å holde sauene borte fra veien, så den må holdes lukket.

Herfra går det en merket sti langs Sandelva til Myrhullet. På ryggen ved Myrhullet tar stien opp til venstre og da begynner stigningen. På rundt 350 moh passerer jeg hytta som Bjørn Øystein har bygd. Han har bært alt av materialer opp hit for egen maskin. Dette er også det siste stedet hvor det her mulig å fylle drikkeflasken på vei opp.
Veien videre har du følelsen av at du kommer til å se toppen over neste kant, men det er bare å forberede seg på at du skal over noen kanter før du ser toppen.
Jeg benyttet trugene mesteparten av turen opp, bortsett fra et lite parti rett etter hytta hvor jeg måtte over ei steinur. Det var veldig bra å gå på truger i dag. Det var skare og isete partier, i tillegg til at det var mye stein. Ski og feller hadde ikke vært så kult i dag.
De som har gått opp på Vanntinden på ski har i all hovedsak gått opp fra Bøtneset. Det er ei slakere og bedre skistrekning enn veien som jeg gikk i dag. Det legger seg også mer snø på partiet ned mot Bøtneset enn på ryggene som jeg gikk i dag.

‹

›

Da jeg nærmet meg toppen svingte jeg bortom Søre Vanntinden først.

Vanntinden. Like flott som alltid.

‹

›

Nedover skulle jeg gå Storskardaksla. Det skulle vise seg å bli litt mer spenstig enn det vanligvis er. Det første stykket til jeg hadde passert det smale partiet gikk veldig fint, men etter det hadde jeg et par hundre høydemeter hvor steinene var dekt med et islag. Det var håpløst å gå med trugene på all stein, så jeg tok dem av og skled rolig fra stein til stein. Lengere ned hadde solen tint isen av stein, så der gikk det mye bedre å gå.

Da det flatet ut var det på med trugene igjen og gå det siste stykket ned til veien.
På sommeren er det en traktorvei fra hovedveien og et stykke opp i lia. Der den stopper der det en sti som følger ryggen på kollen, rundt ei steinur og videre mot oppstigingen til Vanntinden.
Ved hovedveien er det også mulig å parkere, men det er ikke plass til mange biler her.

‹

›