Bleia ad nordpilaren – i Arne Næss jr. sine fotspor (13.03.2015)  

Forord

Bleia – dette ikoniske fjellet som er selve signaturelementet når man reklamerer for norsk natur med fjord og fjell eller Sognefjorden spesielt. Fjellet ruver hele 1717 over fjorden, og dersom man hadde tømt ut vannet ville vi fått en høydeforskjell på nesten 3000 meter fra bunn til topps. Som student i Sogndal har jeg ikke klart å unngå å la meg imponere av dette massivet. Det reiser seg opp i horisonten om du er på tur i Sogndalsfjella eller i Hurrungane for den saks skyld. Stisyklister på Kaupangerskauen uttaler ofte at dette er det hellige fjellet i Indre Sogn der den reiser seg opp rett på andre siden av fjorden.

Hvorfor hører jeg så lite om turer til dette fjellet? På nettet er det lite info å finne. Fjellet roper jo rett mot den eventyrlystne. På kanoturen i Sognefjorden som jeg hadde med friluftslivsklassen min i fjor sommer fikk jeg øynene opp for å bestige toppen via den markante ryggen fra nord som heter Lemeggi. Dette er en tur med kronglete atkomst, mye høydemeter og klatring de siste 350 høydemeterne. Arne Næss jr. har visstnok førstebestigninga av denne nordpilaren, og jeg visste at Sigurd Nordeide-Felde og Frode Hallandvik hadde repetert denne ruta for en del år tilbake. Sigurd meldte om en fantastisk natur, men løs klatring gradert opp mot 4. Han kjente ikke til noen bestigninger på vinteren, og ville tro at dette ville være en bedre tilnærming med tanke på det løse fjellet som da ville bli et mindre problem. Dermed ble denne turen satt høyt på ønskelista denne vinteren dersom godværet skulle dukke opp.

Padling over til Bleiamassivet – dagen før dagen

Drømmeværet kom som bestilt! Denne helga skulle virkelig settes av til nye eventyr etter en vinter med mye skredkurs og jobbing/skole. Etter litt frem og tilbake fikk jeg med meg danske Gustav som var supergiret på å bli med på turen. Gustav fikset middagsmat fra ”dumpster’n”, mens jeg fikset kajakkutlån fra Sjøspretten. Fikk byttelåne en bil med tilhengerfeste og etter endt eksamen på fredag var det bare å pakke sakene og sette kursen mot Amla på Kaupanger.

Her sjøsatte vi kajakkene etter å så vidt ha fått plass til alt utstyret oppå og inni. Hadde virkelig ikke lyst på en velt i dag. Heldigvis var fjorden blikk stille og det var bare å nyte turen mot det mektige Bleiamassivet. For et fjell! Etter noen drøye åretak var vi over på andre siden av fjorden ved Revsnestangen. Nå kunne vi padle langs land et godt stykke videre. Artigere å padle langs land og jeg merket nok en gang at jeg burde gjøre kajakkturer langt oftere. For en naturopplevelse det er med denne nærheten til vannet og omgivelsene rundt deg!

Det var ikke like lett å gå i land med kajakkene over alt på grunn av bratte svaberg. Vår beste løsning ble å få slept kajakkene opp på en liten berghylle et par hundre meter vest for utoset til Ytsta Dryfta. Terrenget var bratt, løst og kronglete over alt i dette området, så vi droppet planene om å sette opp noe telt. La fra oss soveposene oppe på noen halvflate partier på selve ryggen som kommer ned sørvest for det nevnte utoset. Litt merkelig å traske rundt med randoski på sekken og skisko når det var fullstendig bart og føltes sommerlig ut her nede i furuskogen.

Til middag ble det servert pasta blandet med karbonadedeig, løk, bacon, oregano, tomatpuré og hakkede cherrytomater. Virkelig et herremåltid! Gustav fylte i tillegg 24 år i dag, så han overrasket med hjemmelaget blåbærpai! For en bursdag dette ble! Koste oss i vannkanten en god stund utover kvelden under en klar stjernehimmel før vi karret oss opp til soveposene og tok kvelden.

En laaang motbakke opp mot Lemeggi

I natt sov jeg som en stein, eller prinsesse om du vil… Gustav hadde ikke hatt en like behagelig natt, men var opplagt og klar for dagens dyst idet vi stod opp kl. 05.30. Planen om å kose oss med havregrøt til frokost forkastet vi, og tok en hatløsning med å drøvtygge på tørre brødskiver. Været var som i går, upåklagelig og alt lå til rette for en vaskeekte drømmetur.

Kl. 06.15 forlot vi soveplassen og var i gang med selve turen. Traverserte oss bort til Ytsta Dryfta elva der vi fylte opp vannflasker og krysset over på østsiden uten problemer. Nå begynte den drøyt 1700 høydemeters stigningen oppover mot Lemeggi og Bleia. Det var som forventet barmark helt opp til ca. 500 moh. Denne siden av fjorden er generelt langt mer snøfattig enn på Sogndalssida. Fin furuskog å traske oppover i, og jeg er glad for at dette landskapet er beskyttet som naturreservat. Så flere hjort på veien.

Fant etter hvert et jamt og fint sig der vi sakte, men sikkert tok høydemeter effektivt. Tok ca. 400 høydemeter i timen uten å stresse. Sekken var jo godt lesset med klatreutstyr og ski. Omsider kom vi over på snø, og det var heldigvis fin skare som ikke brast helt til over tregrensa. Var noen bratte partier undervegs, men ikke så bratt at man må klyve. Ovenfor den siste bjørkeskogen bar det inn på selve Lemeggi der flere rygger samles til én. Fantastisk skue utover Sognefjorden, og for hver meter vi spiste ble utsikten mot Sogndalsfjella og Hurrungane enda mer imponerende og vi fikk virkelig et inntrykk av hvor mektig og stort Bleiamassivet var i forhold til de andre fjellene rundt oss. Det villeste er at her vi står nå er det ikke mange menneskene som har satt sin fot. Vi så et par varder, og mon tro om det ikke er Arne Næss jr. som har lagt fra seg disse steinene…?

Nå som det bratteste partiet med klatring nærmet seg fikk jeg automatisk opp farten. Tydelig at vestaværet har satt sitt preg i og med at det lå vesentlig mer snø og skavler på østsida av ryggen som etter hvert smalnet mer og mer. Til slutt ble det så smalt at vi bestemte oss for å ta på oss klatreutstyret. Nå begynte moroa opp Bleias mektige nordpilar!

Klatring opp nordpilaren til Bleia

Nordpilaren er en relativt markant rygg med diverse rutevalg. Blir det for vanskelig kan man i første halvdel omgå klatringen via renner i østsida. Kan godt se for meg at dette bruker å være løst på sommeren. Forholdene bar preg av at området lå nordvendt. Snøen lå plastret til fjellet, men var for løs til at øksene fikk feste i den, samtidig var det såpass tynt med snø ned til fjellet mange steder at stegjernstaggene kloret ned i fjellet. Dermed var det ganske ugunstige forhold, spesielt det med at man ikke så hva stegjerna og øksene festet seg til, og ikke minst ble det et kolossalt gravearbeid for å finne sikringsplasseringer. Dette tok tid, selv om klatringa i seg selv nok ikke var veldig vanskelig.

Etter litt trasking oppover i bratt snø begynte vi å klatre fra og med ca. 1320 moh. Den første taulengden ble stort sett svaklatring på tynn og ekkel snø, her gjaldt det å bruke tid og konsentrere seg, for plutselig glipper en stegjernstagg, og det er nok til at det kan gå gærent. Fjellet bød ikke på flust av sikringsplasseringer, så det ble noen lange runouts. Gustav fulgte greit idet jeg satte en standplass under det første markant bratte opptaket. Her valgte jeg å klatre videre ut til høyre og opp en slags kamin. Med ski på sekken ble klatringen nokså klønete i disse opptakene. Følte meg som et reinsdyr med et digert gevir som stanger inni alt det kommer over. Akkurat dette opptaket vil jeg nok gradere M5 da det krevde en del innsats.

Etter dette opptaket fulgte en del lettere svaklatring med varierende snødekke. Holdt meg på selve ryggen og kom til slutt til et nytt opptak med en blank og bratt egg uten sikringsmuligheter eller markante fester for isøks og stegjern. Stod en stund her og spekulerte, hvordan skulle jeg komme meg opp her? Hadde ikke lyst til å falle heller. Sikkert en smal sak på sommeren med gummisåler. Det endte opp med at jeg traverserte meg 10-15 meter mot venstre på et ekkelt sva og fortsatte opp nok en kamin med tilsvarende vanskelighetsgrad som sist. Heldigvis byr slike sprekker på flere festemuligheter for isøksene, så her var det bare å bykse seg opp og få med seg føttene. Satte standplass noen meter lenger oppe ved et nytt opptak etter å ha gått ut rundt 50 meter av tauet. Glad jeg hadde med tricams for å si det sånn…

Gustav begynte å lure på hva jeg drev med som hadde brukt så lang tid. Tror nesten jeg brukte 2 timer på denne taulengden med all spekuleringen og forgjeves graving etter sikringsplasseringer. Omsider fikk han melding om å følge etter ved hjelp av telefon, men han var blitt temmelig kald av å vente så lenge og kom opp til meg med tidenes neglsprett. Gledet oss til sola skulle dukke opp.

Tredje taulengde klatret jeg opp en bratt egg ca. 10 meter før det slaket ut noen meter. Videre bratnet det til igjen, og her ble jeg nok en gang stående og bruke masse tid på å spekulere i rutevalg og grave etter sikringer. Etter langt om lenge fant jeg beste veivalg ut til venstre for å omgå det siste opptaket i denne hammeren. Følte meg litt som Patchell som omgikk Halls hammer over Patchells sva en gang i tiden. Mye knot, men kom meg over dette og satte med en gang standplass for å unngå at Gustav skulle gå noen stor pendel om han trynet på dette omtalte svaet. Han kom seg opp med relativt høy puls han også.

Nå var vi kommet over den bratteste delen av første halvpart på eggen. Eggen dreide nå slakt mot høyre, og her var det naturlig å traversere inn i en snørenne på venstre side av eggen som førte opp i et skar der det bratnet til i andre halvdel. Dette snaut 100 meter lange partiet klatret vi på løpende med de få sikringene vi omsider fant. Videre var det på tide med en lunsjpause. Klokken var nå snart 16.00 og vi hadde brukt drøyt fem timer på klatringen siden innsteget, mest på grunn av gravinga. Vi håpet at andre halvdel ikke ville by på de største utfordringene.

Følgende taulengde var bratt sva og med enkelte svært korte opptak. Heldigvis var det litt mer snø her, slik at jeg fikk litt mer fordel av snøen. Likevel tok jeg det pent og rolig, for sikringsarbeidet var fortsatt svært utfordrende. Gikk ut hele 60 meters tauet og fant etter hvert et sted å lage standplass. Neste taulengde bød på mye av det samme, men klatringen ble heldigvis avbrutt av korte småflater slik at de opptakene som kom ikke var like eksponerte og utsatte dersom et fall skulle inntreffe.

Etter å ha gått ut hele tauet nok en gang kom jeg endelig opp i sola! For en fantastisk følelse, og endelig følte jeg at jeg kunne nyte landskapet rundt meg uten å være låst inne i en mental klatreboble. GPSen viste 1609 moh, så det kunne ikke være lenge til det begynte å flate ut, men jeg så at det fortsatt var et godt stykke opp til toppskavlen (som vi omgikk ved å følge ryggen).

Gustav var like fornøyd som meg da han kom opp i sola og fikk nyte livet på standplass mens jeg fortsatte opp det som viste seg å være siste taulengde. Ryggen var nå blitt temmelig slak, men jeg måtte likevel forsere et par eksponerte passasjer der tunga måtte være rett i munnen. Godt var det å komme opp hit og vite at det kun gjenstod en liten snøbakke til vi var oppe på platået. Her tok vi på oss skiene. Jeg med mine superlette Dynafit PDG og Gustav med sine noe tyngre toppturski. Glad jeg ikke bar på mer enn det jeg gjorde.

Retur – lang nedkjøring på ski, krongling uten hodelykt og minneverdig nattepadling

Klokka var nå passert 18.00 og det var ikke mange minuttene til sola gikk ned bak Fresvikbreen. Valgets kvaler stod mellom å få nedkjøringa i kveldssola, eller stikke bortom høyeste punkt som lå en drøy kilometer lenger sør, men da gå glipp av kveldssola på tur ned… Gustav sa at han kunne vente mens jeg sprang bortom høyeste punkt. Det var ikke så viktig for ham. Nedkjøringa gikk i vestsida, og ikke nordrenna der gutta fra Oppdrag Sognefjorden kjørte ned…

Selv om sola hadde gått ned ble det en stemningsfull nedkjøring. Føret var nokså hardt over tregrensa, og Gustav som ikke har stått så mye på randoski måtte bare bruke den tiden han behøvet. Etter å ha passert vannet Slumpen fikk vi faktisk fin styresnø videre nedover i skogen. Her har sikkert ikke vinden tatt like mye som lenger oppe. Kjørte med ski helt ned til ca. 500 moh. Videre var det blitt så mørkt at hodelykta måtte på, og det var så å si barmarksforhold. Gustav sin lykt hadde vært påskrudd i sekken og nå tom for batteri… snakk om uflaks!

Resten av veien ned til soveplassen måtte jeg veilede han med min lykt, så vi brukte en del tid på dette. Ganske bratt nedover her, så man er avhengig av å finne slakeste vei. Dessverre gikk GPSen min tom for batteri på toppen av Bleia, så jeg har ikke fullt GPS-track (prøvd å tegne det inn). Ankom soveplassen kl. 20.15 etter å ha vært 14 timer på tur, og mer skal det bli siden planen var å padle hjem i kveld. Kunne jo ikke gå glipp av tur når været var meldt perfekt neste dag…

Begge var temmelig slitne både fysisk og mentalt, og vi merket at vi hadde spist og drukket altfor lite undervegs på turen. Fylte opp drikkeflaskene i elva før vi tok med utstyret vårt og tok det med oss ned til kajakkene. På vei ned dit klarte Gustav å miste pakkposene ned i et tett kratt, og det ble rene redningsaksjonen for å få disse løs igjen. Makan til ugjestmildt terreng, løst og fælt, og steinene vi løste ut risikerte vi på sende ned mot kajakkene.

Spiste noen gode skiver før vi startet jobben med å få plassert alt utstyret oppi kajakkene eller oppå den. Ikke all verdens med lagringsplass i disse vi hadde. På med våtdrakten og like over kl. 22 bar det ut på fjorden. Denne returen i mørket som jeg hadde gruet meg til viste seg å bli reneste desserten og prikken over i-en på en ellers fantastisk tur. Hodelyktene skrudde vi av, vi siktet mot lysene rundt Amlabukta som lå 8 kilometer unna, og nå var det bare å padle i et behagelig tempo over en blikkstille fjord under en krystallklar stjernehimmel som lyste opp for oss. Lysende morill fulgte oss hele veien over fjorden. Hvor kan man oppsøke større sjelero enn dette spør jeg? Dette var i alle fall en helt spesiell opplevelse som jeg tar med meg videre i sekken.

Like før kl. 01.00 ankom vi Amla og satte til slutt kursen tilbake mot Sogndal der det ble nattpizza før en velfortjent god natts søvn…

Tusen hjertelig takk til Gustav for en virkelig minneverdig tur! :-)

Kart

GPS-track fra start i Amlabukta til toppen av Bleia. Gikk tom for batteri ned igjen.