Kommunetoppene i Snillfjord og Orkdal – spennende skitur (13.03.2015)

Også på denne turen, min andre dag på Sør-Trøndelagsraidet, var jeg inspirert av SturlaS (Sturla Sandvei), som hadde tatt begge toppene på en dag på ski. Jeg fant en grei parkering i nord, i senterlinjen mellom de to toppene.

Dårlig valg av rute
Jeg la i vei med fjellski og feller, spent på hva som ventet meg: Først kort nedover (!), og så opp veien til Kudalen. Her slutta skisporene, og jeg måtte klare meg på egen hånd videre. Terrenget var uoversiktlig og med mye krattskog, og i den grad det var åpent lende bragte det meg bare lenger og lenger bort fra målet. Jeg måtte se til å komme meg over juvet i vest. Det ble litt baksing, og skia måtte av over bekken her, men så gikk det greit – et stykke. Jammen måtte jeg over et nytt juv, ikke fullt så stort, men likevel en liten utfordring på ski. Fortsatte i retning toppen, og måtte nesten le da enda et lite juv dukket opp. Neppe noen optimal trase for skitur, dette, Andersen! Følte meg nesten som en av Rjukan-sabotørene under krigen – snakk om skitur og juv-klyving!

Neste utfordring var å komme seg opp på sørryggen, som ledet til topps. Det var et bratt heng omtrent hele veien, med skavler øverst – ikke fristende. Men helt i sør var et «svakt punkt» der jeg kom meg opp på trygt vis – og kunne cruise til topps. Gikk over en høyde like i sør, som kunne virke like høy som toppen, men det var den ikke. Selv om det ble sein start i dag (kl 11) hadde jeg mye igjen av dagen, og skjønte jeg greit kunne plukke med meg Omnfjellvarden 6 km i luftlinje i sørøst.
Videopanorama fra toppen av Gråurda:

Omnfjellvarden
Tok først en god pause i sola, og skled så greit ned SØ til Langmyran, tok på feller, og så over et lite høydedrag, før jeg kunne begynne på stigningen opp mot Omnfjellvarden. Godt oppe i lia her, kom jeg over i sørhellinga – i le for vinden, og da ble det riktig deilig og varmt. Tok en ny matpause her og nøt været og ettermiddagen, før jeg labbet til topps – isete på slutten. Oppholdet på toppen her ble ikke så lenge, for nå var det langt ut på ettermiddagen, og returen kunne by på spennende problemer da jeg ville velge en vei etter synsinntrykkene fra toppen: Ned flanken i NV og så nord til veien.

Det var tidvis svært isete i flanken, og ekle steiner stakk opp her og der, og en av dem lagde en nydelig stripe i sålen på den nye fjellskia mi. Så ble det på kryss og tvers i tiltakende kratt, mens jeg i spenning ventet på bekken/elva/juvet før jeg kunne nå veien. Det så ikke ille ut på kartet, men man vet jo aldri. Heldigvis løste det seg overraskende greit, en liten bekk ble enkelt forsert, før jeg nådde veien; og her kunne jeg jammen skli helt ned tilbake til bilen på brøytekanten/i grøfta.

Neppe noen smart skitrase opp mot Gråurda, dette...