Svånåtindan & Langvasstinder på Dovrefjell (02.07.2005)  

Vi møttes ved bommen til Maribu lørdag morgen. Jeg fra Nittedal, Hans Petter fra Oslo, Morten og Julia fra Valdres, og Trine, Trym og Kim fra Melhus. Vi hadde litt forskjellige mål for dagen. Tre gikk Svånåtinder og Langvasstinder, mens Morten og Kim utfordret Bruris løse blokker og inspiserte hammeren videre mot Svånåtindryggen. Julia var barnevakt for hunden Trym nede i dalen og fikk med seg en sjelden and og noen fine bilder. Snømengdene var slettes ikke så ille som media ville ha det til.

Etter kryssing av elva som kommer ned fra Svånåvatnet og Fisketjernet (1444) delte vi oss. Trine, Hans Petter og jeg dreide opp mot østryggen til store Svånåtind. I ca 1900 meters høyde smalner ryggen av. Vi hadde på vei opp hit observert noen truende skyer som var på vei, og nå lå like bakenfor Skredahøin (2004). Det gikk ikke lang tid før regntett yttertøy var på, og vi tråkket videre på snøfonner langs ryggen mens det regnet og tåka seg nedover toppen på Svånåtind (2209). Stemningen sank noe, for det så grått ut sørvestover, og tåke på toppen var ikke det vi drømte om akkurat. Nå hadde vi også møtt på 3 andre karer som hadde samme turmål som oss, og i tillegg hadde tenkt å avslutte dagen med vesttoppen på Snøhetta. Den ene i det følget kjente jeg igjen, Svein Arild Aarø, som var med på natturen til Lodalskåpa 14.05.2005. Sammen tok vi fatt på den siste bratte kneika opp mot store Svånåtind (2209). Delvis i ur og delvis på snø jobbet vi oss oppover. Det er nokså bratt de siste 200 høydemetrene, og heldigvis var snøen myk å gå i. Mens vi puster og peser og den øverste skavlen kommer nærmere, lysner det kraftig i sør. Da den siste snøfonna ble nedkjempet og varden dukket opp, skinte sola og været var aldeles nydelig. Ivrig øker vi tempoet for å gå de siste metrene bort til varden, men her oppe på den helt snødekte flata har snøen en helt annen konsistens. Plutselig forsvinner knær og lår ned i snøen.

Etter litt slikking av sol på toppen, går de 3 andre karene av gårde litt før oss. Like greit, for da ville vi få spor å følge. Nedover den brede nordryggen på store Svånåtind (2209) var det helt hvitt. Snøen var stedvis svært råtten, men dette var heldigvis stort sett kun der hvor man nærmet seg steiner som stakk opp. Fra skaret sør for nordre Svånåtind (2004) og bort til Langvasstind V-1 (2046) var ryggen stort sett bar. Underveis mot Langvasstinder kunne vi se 2 skikkelser ved toppvarden på Bruri. Det var Kim og Morten som hadde fått sin topp!

Vi gikk oppom Langvasstind V-2 (ca 2025), som ikke står i Røynes liste, før vi litt spente nådde Langvasstind V-1 (2046). Det var hammeren ned fra V-1 mot store Langvasstind (2085) vi gruet litt for. 4 meter og loddrett skulle den være, og det stemte bra. Trine hadde med en taustump, så egentlig hadde vi ikke noe å frykte. Hun lagde fort noen knuter på tauet og vi la det rundt en stein som ikke ville påvirkes av vår vekt i hvert fall. En etter en firte vi oss ned, og knutene Trine hadde lagd fungerte godt som ”håndtak” på tauet. Resten av ryggen mot store Langvasstind (2085) er lett, og kl 1700 kunne vi slappe av på denne luftige og flotte toppen på Dovrefjell.

Tilbake kom vi greit opp hammeren med tauet som ekstra sikkerhet, men opp virket hammeren lettere. Takene er gode, så under tørre forhold som vi hadde, klatrer nok mange opp (og ned) uten tau.

Returen la vi ned den markerte ryggen som går mot sørøst fra toppen på ca 1970 moh. Litt bratt øverst, før vi svingte ut i bassenget innunder Langvasstindene. En lang og fin snøbakke brakte oss kjapt ned til vannet på 1528 moh. Trine beviste at en godt glidet bukse er svært effektiv, og var fortere nede enn Hans Petter og jeg som prøvde å surfe på skosålene.

Tilbake mot bilene ble det mye vandring på snø og i vått terreng. Kl 2000 og godt slitne nådde vi bilene, hvor Trym og Kim ventet. Morten og Julia hadde reist i forveien. Etter en liten avskjedsprat reiste Trym, Kim og Trine nordover, mens vi satset på å nå Nittedal i løpet av natta en gang. Det ble vel nesten morgen før vi var framme… På Dombås skulle vi få oss en matbit, og idét vi parkerer kommer Morten og Julia ut fra samme sted hvor vi hadde tenkt å spise. De hadde vi jo nesten ikke sett i løpet av dagen, og det var mye usnakket vi hadde å ta igjen. En hyggelig halvtime gikk fort, før vi også fikk fylt opp magen.

En meget flott dag med trivelig turfølge var over!