Halvorsfjellet (26.03.2015)

Da var det finværstorsdag igjen, altså avspaseringsdag for min del (statistisk sett har det vært overraskende mange torsdager med flott vær i år). Kamila ville ut på tur og så ville hennes venner Lauri og Trond. Skredfaren hadde blitt oppgradert til en 3er pga nysnøen og vinden som hadde fraktet en del av den til lesidene så vi tok oss en kort facebookchat-samtale kvelden før, for å diskutere evt. turmål. Guttene var ivrige for en rimelig lang tur på en ny topp for å utnytte finværet mens Kamila hadde lyst på en noe kortere tur til Gråtinden. Til slutt ble vi alle enige om å prøve en tur opp Halvorsfjellet som ikke var altfor lang og var forholdsvis snill mtp. helning. Det skulle vært mulig å gå i terreng under 30 grader hele veien opp fjellet med godt veivalg. Jeg gledet meg til turen. Jeg har ikke vært veldig mye på tur i Tamokdalen og med en god mengde nysnø på bakken, så det veldig lovende ut for en fin tur med skikkelig pudderkjøring og solskinn.

Vi møttes i 9-tida og jeg og Kamila hoppet inn i Trond sin bil for å kjøre sammen i retning Nordkjosbotn. Startstedet for turen var et par kilometre øst for Nordkjosbotn på Skaidi, like ved foten av nordøstryggen til Halvorsfjellet. Skogen så veldig tett ut og jeg var ikke særlig overbevist på om vi skulle finne en behagelig rute gjennom den. Vi gikk et lite stykke langs veien og kikket rundt for å se etter en slags løype som går opp skogen. Men da konkluderte vi med at det var sannsynligvis ingen løype i skogen og vi burde bare tråkke en rute oppover der det så minst trangt ut. Lauri gikk først og brøytet veien mesteparten av veien opp skogen og heldigvis traff vi en slags trase etter hvert så det var rimelig åpent og turen oppover gikk lett ihvertfall for oss som gikk bak Lauri ;) Det var rikelig med fin, lett puddersnø i skogen og en fin påskestemning. Men vi var likevel forberedt på en vindfull opplevelse over tregrensen. Vi hadde allerede skjønt at det skulle blåse bra i høyden etter å ha sett mye snøfokk på flere nabofjell. Da var det ikke noe overraskelse da vi fikk en smak av liten kuling over tregrensen.

Her gjaldt det å bestemme oss for hvilken rute vi skulle fortsette på. Jeg hadde kart i sekken og mente at det skulle finnes en slags dalsøkk innimellom to brede rygger. Det var ikke noe tydelig dalsøkk men jeg trodde at vi skulle treffe den ved å traversere ut mot høyre (vestover) fra der vi var. Jeg tok over brøytejobben en liten stund og vi gikk på skrå med vinden bak oss. Gunstig å traske opp med vinden og ikke mot vinden har jeg lært! Dessverre la vi merke til at snøen her hadde blitt stadig vindpakket og overflaten var bølgete de fleste steder vi gikk. Dalsøkken fant vi ikke så vi fortsatte på ryggen i sørvest retning. Vinden var fremdeles sur og det ble ikke mye stopping underveis for å holde varme i kroppen. Skuffende.

Den bølgete snøoverflaten gikk over til skare og fokksnøskavler lenger opp. Utsikten var likevel upåklagelig til tross for at skiføre var forholdsvis dårlig. Etter å ha kommet oss opp til topp-platåen var det bare en spasertur til toppvarden. For et syn! Flotte omgivelser her i Tamokdalen, spesielt mot Lille Russetinden og Istinden i sør og Lyngsalpene i nord. Det er en skikkelig bra følelse å få en ny utsikt :) Og enda bedre var det å skjønne at den sure vinden ikke herjet fjelltoppen. Så vi tok en avslappet lunsjpause her for å spise brødskiver, feire Trond sin bursdag og nyte den nydelige naturen rundt oss. Vi kjørte omtrent samme rute ned, og til tross vekslende snøforhold var det faktisk ganske OK kjøresnø. Tror vi traff dalsøkken på veien ned, den jeg trodde vi skulle gå opp i, og her lå det god snø. Mindre vindpakket ihvertfall. Turen ble avsluttet med fin fin skogskjøring og vi var så heldige at vi fant skogsløypa tilbake til veien og så slapp vi unnå at vi måtte takle tett skog. Takk for en koselig tur Kamila, Lauri og Trond!