Det ene Haustsæterfjellet i Etnedal (28.03.2015)  

Torsdagen kjørte jeg rett fra jobb i Oslo, som var preget av kaos etter et av de største snøfallene på veldig lenge. Jeg kom meg omsider til Skrautvål i Valdres, hvor jeg skulle overnatte et par netter hos alltid hyggelige familien Helgesen. Fredagen skulle jeg i en begravelse, men lørdag så ut til å få fint vær, og da måtte vi få til en tur før jeg kjørte nedover til Lier igjen.

Turmålet ble Haustsæterfjellet i Etnedal. Både Morten og Julia hadde vært på denne før, men Linn Therese manglet denne på sin Valdres-liste, som hun har kommet imponerende langt på. Jeg hadde heller aldri vært på denne toppen før, selv om jeg også sånn halvhjertet samler på Valdres-topper.

På vei til turens startsted plukket vi opp Martine, en venninne av Linn Therese i Etnedal. Så da ble vi 3 voksne og 2 barn som la i vei fra snuplassen oppe ved Lødnøygarden. Her er det plass til noen biler uten at man ødelegger for snumulighetene til større kjøretøy.

I starten gikk vi i scooteroppkjørt skiløype på myrene forbi Flætjernet. Nydelig påskevær, med blå himmel og ingen vind. I vest nærmet disen fra et innkommende lavtrykk seg, som skulle gi nedbør fra rundt kl 18:00. Kilometerne gikk fort unna forbi og over Andtjernet, Kroktjern og til Tubbetjernet. Fra Andtjernet forlot vi den oppkjørte løypa, og Morten gikk i tet og lagde løype.

Etter Tubbetjernet var det slutt på å lange ut og la kilometerne skli unna. Nå ventet et par brattere kneiker med skog og dyp, løs snø. Det var over metern inne i skogen, og særlig i nordhellingene var det et strev å gå oppover. Morten i tet hadde svært godt feste takket være noen imponerende klabber under skiene. Vi andre måtte kjempe oss etter i fiskebein og sidelengs gange mens stavene bare forsvant langt, langt ned i snøen. Barna kjempet tappert og mestret baksingen på en høyst respektabel måte. Lite klaging tross de slitsomme forholdene!

Før vi skulle ta fatt på siste bakken opp til Haustsæterfjellet (881), lagde vi i stand et bål og grillet pølser og Marshmallows. Alle hadde behov for et påfyll nå, både av mat og drikke. Det var nok lurt, for den siste kneika opp til Haustsæterfjellet gikk forholdsvis lett, tross minst like slitsomme forhold som vi hadde hatt litt tidligere. Jentene bare småfniste av kavingen i den dype snøen nå, og vips, så var toppen nådd.

Morten hadde på forhånd skrytt av Haustsæterfjellet, og det med rette, for det er en stilig knaus som stikker opp over alle de andre skogsåsene rundt. Overraskende flott utsikt i alle retninger. Dette er en topp man kunne blitt på en stund, men nå blåste det en del mer dessverre, og tiden hadde gått fort. Derfor snudde vi ganske raskt og skled ned til bålplassen i bunnen av nordhellingen på Haustsæterfjellet. Der rasket vi med alt som sto igjen etter grillingen, og skulle følge samme sporene tilbake.

Vel, det ble til at Julia gikk sammen med barna i sporene tilbake. Morten og jeg skar tidlig av mot høyre for å stikke bortom en topp noen hundre meter lenger nord. Jeg hadde nemlig gjort Morten oppmerksom på en høyde som sto oppført med 880 moh, altså bare én meter lavere enn Haustsæterfjellet (881). En titt på detaljerte kart med koter på 1 meter, viste at begge toppene hadde 880-meterskoten som siste og høyeste ring. Dette var "close race"! Høyden jeg ville ha sjekket nøyere ut, som på økonomisk kart heter Karlshaugatn, hadde også til gjengjeld en større ring øverst som 880-kote. Så for å være sikre, tok vi omveien bort til Karlshaugatn.

På øyemål virket nå Haustsæterfjellet høyest, og Karlshaugatn hadde tett skog på toppen med minimal utsikt, så vi var enige om at vi håper ingen finner ut at Karlshaugatn er høyest, for Haustsæterfjellet er en mye flottere topp.

Nå kjørte vi på nedover i skogen. Litt knotete for min del med langrennski i dyp snø innimellom trærne, men ned kom vi og nådde igjen Julia, Linn Therese og Martine ved Tubbetjernet. Herlig å gå bortover nå, i skispor. Enda bedre ble det da vi kom inn på den oppkjørte løypa igjen. Da vi skled over myrene ved Flætjernet hadde lavtrykket kommet godt innover. Nå var det helt overskyet, og vinden hadde tatt seg opp litt.

På parkeringsplassen rett før vi skilte lag, kom en av de fastboende bort til oss og fortalte at det nylig var observert ulvespor bare 50 meter fra der vi hadde forlatt den oppkjørte skiløypa ved Andtjernet. Det var visst også tatt noen sauer et stykke unna. Ulvesporene så vi ikke noe til, kun harespor og avtrykk etter noen veldig små og lettbeinte.

Takk for en fin tur, tross klabbing og langt mer krevende snøforhold enn forventet. Trivelig turfølge og supert vær første del av turen veier fint opp for baksingen i klabbete og dyp løssnø. :-) Og god bedring til dere som fremdeles slet med virus og basiller, og hadde redusert form pga dette! Får håpe du snart blir hostefri, Morten!