Torfinnstindane & Kvitskardtinden (26.07.2006)  

Torfinnstinder 26.07.2006 - Våte rapeller, og en ørkenvandring mot vest...

Varmt ja!
Bygdin lå speilblank og stille under en høg blå himmel, da jeg ankom Eidsbugarden ca. kl. 0730. Ti minutter etterpå kom også Nils, og vi ordnet litt pakking og ryggsekker, før båten tutet for første avgang kl. 0810 i retning Torfinnsbu. Der campet Morten, Torgeir og Pål i telt v/ Nybue, en drøy kilometer nord for Torfinnsbu. De hadde padlet dit i kajakker fra østenden av innsjøen dagen før. Målet for oss alle var Torfinnstindtraversen over Austre/2119, Midtre/2110 og Vestre/2085. Nils og jeg aktet i tillegg å gå Torfinnseggen videre, for også å ta med oss Kvitskardtind/2193 og Kvitskardoksle/2065.

Det sto kaldt fra vannet utover Bygdin, så jakka var god å ta på utpå der. Nils og jeg hadde jo ingen kajakker, og siste båten tilbake gikk jo som vanlig alt for tidlig, så vår plan var å gå helt tilbake til Eidsbugarden når dagens fem 2k-topper var i boks. Men det skulle etterhvert vise seg å bli en svært så seig marsj...

Grunnet liten vannstand i sjøen, måtte vi klatre opp fra baugspissen av båten og videre opp på brygga v/ Torfinnsbu. Der var ingen andre turkamerater å se, så vi sendte en sms til Morten, som svarte at de hadde gått iveien før oss, og satt allerede og ventet oppe v/ foten av renna vi skulle klyve opp til Austre. Så Nils og jeg jabbet i veg fra Torfinnsbu kl. 0915, oppover den allerede kokvarme mota retning Austre. Sola sto oss rett i nakken, og jeg var i tillegg svartkledd fra topp til tå, så svetten silte fort helt fra start. Samtidig gikk også et guidet følge med en 4-5 svensker samme veg. Vel oppe ved innsteget til den østligste renna på Austre ventet Morten, Torgeir og Pål, like blide som morrasola bak oss. Svenskene tok iveg oppover, mens vi tok en matbit. Vi stresset ikke med å komme etter. Litt distanse burde vi ha lell, grunnet faren for steinsprang nedover den bratte og markerte renneprofilen.

Så var det til å tygge høydemeter. I det vi starter oppstigningen flyter med ett en ung kongeørn ut på himmelblåa rett over hodene våre! I renna sto lufta varm og stille, så jeg i min svarte langbente habitt savnet noen vindgufs for avkjøling! Klyvinga oppover gikk greit og uten dramatikk, men man skal være obs. på mye løs sten, og såvidt mulig unngå å berøre slike, særlig når man vet at fallsten ikke kommer ut av den smale og markerte renna, og spesielt når man vet at man har folk bak seg! Ca. 2/3 opp i renna ligger en langstrakt liten hammer og kløyver renna i to løp. Vi gikk til venstre og til topps på hammeren. Herfra kunne vi nå nyte synet et speilblankt og blått Bygdin, som etterhvert lå lengre og lengre under oss. Samtidig nådde vi igen svenskene, vekslet noen ord, for så å gå videre først i løypa. Grei klyving videre også, det bratner litt mot toppegga, med et par litt vanskeligere opptak, men ingen spesielle vanskeligheter. Etter ca. 3,5 t nådde vi toppen på Austre/2119. Like før toppen lå ura blek og gul rundt en snøflekk som til vanlig tydeligvis har vært mye større enn nå. Nedsmeltingen av fonner og breer er stor i år. Ikke bra dette. Breer og fonner minker eller forsvinner, og etterlater seg kun gusten ur som er løsere enn det meste, og heller ingen snørenner å benytte for å spare knea litt nedatt finnes.

Langs himmelranda
Litt etter oss kom også svenskene, men de skulle heldigvis ikke lenger enn til Austre, slik at kødannelse v/ rappellene kunne unngås. Laaangt under oss lå Bygdin som en polert blågrønn juvél i sommerdagen, og speilet de kritthvite cumulusskyene som nå begynte å bygge seg opp i sør, og elvene Torfinnsdøla og Langedalsåne streket seg krokete og kritthvite mellom grasgrønne rabber ut i innsjøen. For et vakkert skue, og for en berusende følelse av frihet, flukt og høyde! Etter obligatorisk mat/drikke og fotografering, var det på med klatreselene, og bort til dagens første rappell. Torgeir ordnet med festet, som ligger en 7-8 m nede på siden mot Torfinnsdalen. Der bugnet det forøvrig med gamle slynger. Vi spikket vekk de fleste, og lot en håndfull som så bra ut sitte. Pål var ute på kanten og myste skeptisk ned i det skyggefulle dypet, og sa bare ”Aldri i verden!”. Vi argumenterte så godt vi kunne, og Pål dro litt på det, men lot seg dessverre ikke overtale. Så han tok derved følge med svenskene tilbake til Torfinnsbu. Kanskje du ville tatt sjansen en annen dag Pål, for er man på vippen, så kan faktisk slike følelser og avgjørelser variere med dagsformen...

Deretter forvant Torgeir i dypet først, en rappell på ca. 25 m. Alle kom velberget ned her, og vi gjøv på klyvingen videre opp til Midtre/2110. Bratt opp fra skaret her, hvor vi holdt noe ut til venstre på Bygdin-siden. Etter et par litt utsatte hyllepasseringer, havnet vi i ei lita renne som igjen førte oss opp på egga. Øverst her var et par vanskeligere opptak der lange armer var en fordel, og deretter greit de siste få metrene til varden. Vi så nå at det sto to personer på Vestre/2085, men disse gikk snart videre utover Torfinnsegga. To andre var foran oss, og på veg opp til Vestre fra skaret mot Midtre, og enda to kom faktisk opp til Vestre fra Bygdin via renna mellom Vestre og Midtre. Sannsynligvis lite brukt som adkomst den renna...

Vi koste oss ved varden på Midtre i det vindstille solvarme været, og det var nesten bare godt da en flyktig skygge av en overdrivende sky la seg over toppen for en stakket stund. Vi fotograferte, diskuterte topper i det fjernblå rundskuet, mimret over diverse turminner, og praten gikk lett og ledig om rygger og raviner, traverser og vegvalg i fjellheimen - og vi gledet oss til neste rappell. Trivsel i n’te potens dette!

Lekk... eller?
Så forberedte vi neste rappellfeste, der det også lå mange slynger fra før, 13 i tallet hvis jeg husker riktig. Selv med et så skummelt tall, satset vi på at ikke alle 13 var Murphy sine og la ingen ny, men tredde tauet bak dem alle, og kastet det ned veggen mot skaret i NV. Forøvrig den første bruk av mitt nye tau, et 60 meters Mammut Challenge Line 9,2 mm. Torgeir bandt seg inn i åtteren, og sto på vippen ut i rappellen da noe rart skjedde. For ut fra hans høyre bukseben sildret en liten stråle fra ankelen... Vi stusset jo litt først, før vi oppdaget den korrekte årsaken. Han hadde fått sugeslangen på sin Camelbak som hang og slang fra den ene ryggsekkremma innunder beltet på klatreselen, og munnstykket i klem, og nå rant vannet ut igjen der nede. ”Åja, det var sånn det var?”, gliste vi andre høyt. Hehe, for ellers så jo dette svært lite mandig ut, mente vi - med Torgeir stående på kanten av stupet, og så renner det noe ut av buksebenet..! Og dette skjedde faktisk v/ to anledninger! Virkelig våte rappeller dette, Torgeir!

Neste mann ut var Nils, som med et bredt smil om munnen rygget seg ut over kanten. Om litt slakket tauet, og ”Nede!” ble gaulet opp til Morten og meg som fortsatt sto igjen oppe. Da Morten forsiktig føttet seg ned til festet, skjedde noe skummelt. En sten på størrelse med ei normal soveromspute gled av den smale nabben festet satt på, selv om Morten knapt var nær den. Den falt ned stupet ut mot Bygdin. Først 5 lange sekunder med stillhet, så et skarpt brak før et svare rabalder ramlet fra opp fra dypet... Steinspranget styrtet så videre ned renna mellom Midte og Vestre, akkurat der de to personene hadde kommet opp noen få minutter før! Huff og huff, noen ganger er det ikke allright! Denne rappellen er også ca. 25m, og litt tricky, siden landingspunktet ikke ligger i loddlinjen under startpunktet. Man skal egentlig rappellere litt ut til venstre for å havne riktig ned i skaret, men møter etter en 6-7 meter et lite overheng, mister alt fotfeste, og raser samtidig i en pendelbevegelse mot høyre. Litt spooky følelse, men man når raskt innpå veggen igjen lenger ned, og kan ta seg inn igjen i retning landingspunktet derfra. Vel nede er det kun få timetre ut et lite platå til neste rappell på ca. 10m. Her måtte Torgeir utom en liten pynt på Torfinnsdalssiden og dingle litt med bena! Herlig og kilen høydefølelse utpå der! På platået møtte vi også to andre som kom motsatt veg, de to som uvitende hadde unngått stenspranget etter fallstenen med få minutter. De hadde ihvertfall en vanskeligere oppgave enn oss!

Den lille 10-metringen gikk greit unna, og så ventet den siste 25m rappellen ned til bunnen av skaret mellom Midtre og Vestre. Her brukte vi to tau, hvor Torgeir gikk drøyt halvveis ned først, for så å henge der for å fotogafere oss andre når vi kom ned på det andre tauet. Her er rappellfestet helt ute på stupkanten. Siden Torgeir allerede hang i slyngene, ble disse dratt ut og strammet ned over brekket. Derfor måtte vi andre ned på ei fotstor hylle halvannen meter nedenfor kanten for å få tak i det andre tauet og koble oss inn i rappellen, noe vi fant såpass risikabelt at vi for sikkerhets skyld sikret oss med ei midlertidig båndslynge til rappellslyngene før vi gikk ned på hylla for å koble oss på tauet. Men alt gikk prikkfritt, og som siste par ned ordnet og pakket Torgeir og jeg tauene mens vi sto i skaret, før vi alle tok fatt på klyveklatringen opp til Vestre. Vi trakk her ørlite ut til venstre først, for så å gå litt høyre i siste del, der de siste få metrene er vanskeligst, grad 2+ vil jeg si. Jeg kom opp sist, og hadde 2m igjen, da jeg ser føttene til Morten og hører ham si: ”Vær forsiktig her’a... Glipper du her er det game over!” Joa, man blir jo noe baktung med både sikringsutstyr, tau, 3 l drikke og 3,5 kg fotoutstyr i sekken, så grad 2+ er faktisk ingen spøk med en sekk på 18 kg. Glad ikke isøks og stegjern var oppi der også...

Vegskille
Så var det verste gjort. Vi sto nå på Vestre, hvor vi skulle skille lag. Morten og Torgeir skulle nedatt til kajakkene v/ Nybue, mens Nils og jeg hadde en dryg etappe over ytterligere to 2k-topper, samt en laaang retur til Eidsbugarden. Fra Vestre beskuet vi nå Torfinnsegga vi skulle gå videre, samt hele Torfinnstindtraversen vi hadde gått bakenfor oss. Været var stadig like gromt, og i sør og øst tårnet massive cumulusskyer seg opp over horisonten. Bra uværet ikke trakk innover fjella, slik at vi hadde fått tordenvær over egga! For vi så jo på nyhetene dagen etter hvor voldsomt uværet hadde herjet med skypumper og kjempehagl over lavlandet samme dag. Morten og Torgeir sa om litt ”Hadet!”, og staret iveg ned urbratta mot Langedalen, for etterpå å padle tilbake til bilene ved østenden av sjøen. Nils og jeg tok fatt på neste delmål - Kvitskardtind og Kvitskardoksle som raget opp i NV, bakenfor andre enden av Torfinnsegga. Litt ut langs egga hørte vi brått en hard og stygg lyd av fallende sten. Vi oppdaget så tre digre stener som lenger fremme styrtet ned stupet fra egga og ned mot Torfinnsdalen. To av dem stoppet etterhvert i erosjonsrøysa på et skrått platå nedunder stupet et stykke, mens den tredje braket videre i enorme byks tversover hele platået, for så å gå utfor et nytt stup og djupt ned i isen på breen nedenunder, 50-60 m unna stupfoten. Ikke bare trygt å bevege seg innunder disse veggene, nei! Vi beveget oss så langs stupkanten på Torfinnsegga, med flott tilbakeblikk på dagens travers. Langs egga fant vi også en kvadratmeter stor haug med gamle messinghylser fra krigen. Malplassert til tusen, men tyskerne holdt vissnok en slags øvelse oppi der engang. Vi var oppom 1996-toppen som avslutter Torfinnsegga, før vi gikk løs på de ca. 220 hm opp Kvitskardtind. Der oppe står en massiv varde, reneste middelaldertårnet! Særlig Knutsholstind m/ Søre nål tar seg prominent ut herfra. Klokka var nå blitt 1945, og vi drøyde ikke så lenge her, for nå gjensto hele 18 km kartmålt til Eidsbugrden, dvs. i praksis ca. 2 mil gjennom ur og ulende, samt ca.1150 hm ned urbratta. Og mye av dette måtte gåes i mørke...

Ørkenvandring mot ”polstjerna”
Vi tok så iveg retning dagens femte og siste 2k topp, Kvitskardoksle/2065, og nådde denne kl. 2020. Herfra kunne vi se et gløtt av Bygdin laaangt der fremme nedunder Galdeberget/2075. Vi skulle helt ned dit, og videre mer enn dobbelt så langt langs Bygdin. Et par bilder, og direkte videre. Vi gikk ikke nedatt breen i SØ-flanken på oksle, men valgte å gå rett sør og ut den bratte ura ned fra ryggen som oksle ligger på. Dette gikk greit, selv om ura virket lang. Vi nådde Langedalsåne en halv kilometer nedenfor Langedalstjernet, og tok en kort rast. Der møtte vi også 4 villrein - simle, bukk og to kalver. Vi drakk friskt vann og tok en siste matbit her. Jeg duppet også føttene i åa, herlig oppfriskende på overopphetede fotsåler etter nedstigningen i ura! Oppe langs Langedalstjernet fulgte vi T-stien et stykke. Der trippet tre tillitsfulle fjellryper like ved oss, og lenger ute langs tjernet satt plutselig en boltit (vadefugl) 2m unna oss! Denne er jo ekstremt tillitsfull. Tar man eggene dens og legger de i hånda (ikke anbefalt!), så kan den faktisk komme å legge seg til å ruge i hånda di! Ved utoset av nedre Langedalstjern så vi også en pen fisk som gikk langs land og vaket! Må være røye, men rart den klarer seg der oppe, i det vesle og kalde, golde og blakke brevatnet på 1422 moh!

Vi passerte rett nord for kollen/1429 opp for Galdebergodden, og tok fatt på den ulendte krattvokste lia ned mot Bygdin. Samtidig gikk lyset, og det ble vanskelig å vurdere underlaget man tråkket på under kjerringris og vijukjerr. Men endelig var nedstigningen unnagjort, og vi tok fatt på vår ørkenvandring vestover langs vannet. Mørket og vegetasjonen tvang oss ut i ”flomålet” langs strandsonen, der den lave vannstanden heldigvis ga oss en lys, men delvis løs ør og stenstrand å gå på. Vi var slitne nå. Vi hadde gått 5 2k-topper, og vært på farta i 14 timer allerede, og var nå havnet i ”dødens posisjon” langs Bygdin. Vi vaklet og vinglet, slepte og subbet, sagget og drog - mot vest, mot vest... Etter 2-3 km dukket et enslig lite lys opp på havshorisonten der femme - Eidsbugarden! Et nålestikk av håp i mørket, en ledestjerne for en utbrent og gjennomsliten sjel. Men akk, lyset forble like lite uansett hvor mye vi gikk. Det sto der på samme plass, var stadig like lite, alltid fjernt og uoppnåelig - som gikk vi mot selveste polstjerna...

Den stenete og ørete strandsona sto for oss som en hvit ørken. Den var evig lang, vi var tørste og tomme for vann, og bekkene vi krysset var kun noen uttørkede mosegrodde strenger over strandsona. "Men innsjøen da?", sier du? Joa, den lå nattblank og stum 15m til venstre, men vi var så tomgåtte at de 3 høydemetrene ned dit orket vi ikke tanken på! Så vi gikk i enda en evighet før vi krysset rennende vann. Etterhvert unngikk vi bevisst å se på ”polstjerna” der fremme, rett og slett for å slippe skuffelsen over at den aldri forandret hverken posisjon eller størrelse. Vi stirret istedet apatiske ned i strandøra, mens de stakkars såre bena våre bare gikk av gammel vane. Et sted stønnet Nils: ”Jeg tror Bygdin må være verdens største tredemølle…”. Jeg var ikke uenig! Vi måtte stoppe og hvile her og der, men ble da straks kalde, våte av svette som klærne fortsatt var, og myggen var også hissig, her nede nær vegetasjonen. Og slik fortsatte monotonien, helt til kl. 0305, da vi dødsslitne omsider kunne slippe sekkene ned på grusen bak bilene. Totalt 18 timer på løpen - phui! Jeg dro på tørt tøy, og stupte inn i soveposen bak i bilen. Vi takket hverandre for turen, og jeg sovnet som ved nakkeskudd! Nils kjørte ned til Vang før han begynte å nikke, og sov tre timer i bilen der, før han fór videre hjem. Jeg sov fire timer, og dro hjem like etter at båten igjen lot fløyta lyde over Bygdin sjø i morralyset...

Flere bilder: