Skarddalstinden - The final countdown! (16.09.2006)  

Forord

Da broren min og jeg den 13. juni 1992 snørte fjellskoa og labbet i vei mot Bukkehammaren (1910 moh), Kvassryggen (2071 moh) og Høgdebrotet (2226 moh), gikk igrunn startskuddet for min samling av 2000-metere. Selv om jeg året før hadde besteget Surtningssui, i 1990 var på Tjørnholsoksle og Tjørnholstind, og tilbake i 1984 var på Rasletind, var det først med turen til bl.a Høgdebrotet at jeg begynte å fantasere om å en gang kunne klare å bestige alle toppene over 2000 meter i Norge. Til å begynne med plukket jeg kun ut toppene som sto på kartet, med ganske raskt skaffet jeg meg Røynes lille bibel og bøkene til Thomessen og Skogheim. Jeg bestemte meg for og ihvertfall ta alle med en pf (primærfaktor) på 30 meter, og så plukke så mange som mulig av de med pf på 10 meter. Klarte jeg alle med 30 i pf, ville målet mitt være nådd!

Progresjonen fikk bli som den ble. Jeg ville ha godvær på turene, da ønske om utsikt har vært veldig vesentlig på mine fjellturer. Å bare gå turene for å få kryssene, har egentlig vært helt uinteressant. En motivasjon har kryssene vært, men pga mine harde krav til utsikt og ønske om å se naturen rundt meg, ble turene i størst mulig grad gjennomført på værvarslet. Og selvsagt etter når jeg hadde tid da. Resultatet ble et sted mellom 5 og 10 turer i året til topper over 2000 meter. I tillegg ble det også mange turer til lavere fjell og andre områder uten de aller høyeste tindene. Bare det å komme seg til fjells har jo vært det aller viktigste!

Så nå, etter 14 år, er jeg altså ved veis ende med min samling av 2000 metere. Med Skarddalstind (2100 moh) sist lørdag, er alle med pf på 30 meter besteget, og samtidig har jeg plukket med alle på Røynes 300-liste over topper med pf på 10 meter. I tillegg er en god del av de ”nyoppdagede” i boka til Morten og Julia Helgesen (”Norges fjelltopper over 2000 meter”) besteget. Om jeg noen gang kommer til å gå på alle de resterende småknausene rundt omkring, tviler jeg på. Det kommer helt klart ikke til å prioriteres ihvertfall.

Det siste kryss – Skarddalstind (2100 moh)!

Så det var med en litt rar klump i magen jeg kjørte oppover Valdres lørdag morgen, med en sovende kone ved siden av meg. Ovenfor Beitostølen lå tåka tjukk, og gjennom Båtskaret var sikten begredelig. Det løsnet litt nede ved Bygdin, for å bli like tett igjen over Valdresflya. Jeg var rimelig sikker på at dette var den typiske septembertåka som ved klarvær gjerne ligger rundt de lavere toppene og nedi dalene. Over Valdresflya så jeg gjennom et og annet hull Kalvehøgde og Tjørnholstind under en tindrende klar himmel. Og nesten som forventet, sprakk alt opp da vi var kommet et stykke nedover på nordsiden av ”flya”, og hele Jotunheimen lå og ventet på en perfekt høstdag med sol fra skyfri himmel. Dette skulle bli drømmeavslutningen på ”prosjektet”!

Vi ankom Leirvassbu rundt kl 0830. Og for en dag!! 16. september, og 5 plussgrader allerede. Knall blå himmel og typisk klar septemberluft. Bedre forhold kunne vi ikke ha fått på denne tiden av året! Det var tydeligvis flere som ville bruke godværet til noe fornuftig også, for oppover i Leirdalen sto bilene parkert hist og her og folk forberedte seg på tur. Ved Leirvassbu sto det 6-7 andre biler parkert, og et par telt var oppslått like ved.

I tilfelle bomveien mot formodning skulle være stengt, hadde jeg hivd et par sykler baki bilen. Jeg ringte Leirvassbu på fredag og fikk ”forsikringer” om at veien skulle være åpen i helgen, men man vet jo aldri… Nå når syklene var med, måtte vi jo bruke de. Så derfor tråkket vi på dem den ene kilometeren sørover fra Leirvassbu på anleggsveien, før denne svinger sørvestover og ned i Gravdalen. Dette sparte vi sikkert kjempemye på…

Deretter ruslet vi på DNT-stien mot Olavsbu over Høgvaglen, langs Høgvagltjønna og så sørover vest for Langvatnet. Og været? Ja, shorts hadde vært et greit plagg! Riktignok litt kjølig bris over Høgvaglen, men denne stilnet ettersom vi nærmet oss dagens mål, Skarddalstind.

Og der var den, den siste ubestegne toppen over 2000 meter. En fin pyramide, som jeg av en eller annen grunn ikke hadde vært på ennå. I Semeldalsmunnen, hvor stien krysser bekken fra vann 1420, forlot vi stien og siktet mot nordryggen på Skarddalstind. Nå kjente jeg tydeligere iveren og spenningen vokse, for nå var kun den siste lange bakken igjen til toppen. Vi skulle ta det med ro oppover, for vi var begge litt reduserte pga forkjølelse.

Vi la kursen oppover til venstre/nord for den lille breresten i vestflanken på Skarddalstind, og kom opp på nordryggen rundt 1900 moh. Veldig lettgått terreng i starten (mellom 1500 og 1700 moh), med mye svafjell. På det tørre føret var friksjonen god og vi slapp å vagle i steinrøys. Mellom 1700 og 1800 meter ble et noe brattere felt passert, før det ble slakere mot nordryggen. Selv om vi holdt et rolig og fint tempo, gikk høydemeterne unna overraskende fort. Kona, som ikke hadde vært på denne typen fjelltur siden 2003, ble veldig motivert av den samarbeidsvillige høydemåleren.

På 2000 moh tok vi en velfortjent hvil. Bare 100 høydemeter gjensto, og vi kunne se toppvarden nå. Nedtellingen skulle for alvor starte! Men først en matbit, mens jeg beundret Skarddalseggje (2159 moh), som ser ganske så tøff ut fra vest.

De siste 100 metrene opp tok vi med stor ro. Jeg ville på en måte nyte hver meter oppover, selv om jeg samtidig gledet meg (mildt sagt) til å berøre toppvarden. Det var jo litt underlig å være så nære den siste toppen, å være så nære et mål man har hatt i 14 år! Må si at de siste 100 metrene opp er noe av de mest spesielle jeg har hatt i fjellet. Vi telte ned ettersom høydemåleren justerte seg, og plutselig viste den 2090 moh. Det stemte rimelig godt, for på øyemål så det ut til å være kun 10 høydemeter igjen.

Kona ”beordret” stans, tok kameraet og gikk først til toppen. Hun mente at de siste metrene måtte foreviges. Joa, tenkte jeg, mens alle turene ”passerte i revy”! Med en god porsjon mer entusiasme enn vanlig nådde jeg toppen av Skarddalstind 5 timer etter at vi forlot syklene! Litt mer jubel enn normalt og en god klem fra kona var det lov å unne seg nå. Med en blanding av stor glede og begeistring, spenning, tilfredshet og litt vemod kunne jeg endelig hake ut siste topp fra lista og skue utover alle toppene rundt meg, og tenke at ”der har jeg vært”!

Vi skålet i cognac, tok et par telefoner og nødt toppen i nesten 1 time. Hadde det ikke vært for en liten bris som var svært kjølig, kunne vi ha sittet der i t-skjorte. Hadde det ikke vært for klokka som tikket mot en kveld som kom fortere på denne tiden av året, ville vi ha vært der noen timer ekstra. Tiden kunne veldig gjerne ha stått stille der og da!!

Men det gjør den såvisst ikke, og vi la i vei nedover sørvestryggen for å ta en annen rute ned igjen. Rundt 1850 moh skrådde vi mot høyre/nordvest for å ta innpå DNT-stien igjen. Vel nede i Semeldalsmunnen begynte østre Rauddalstind å kaste sin svarte skygge over oss; det gikk mot kveld. Vi giret om, fulgte samme vei tilbake til syklene ved anleggsveien og trillet tilbake til Leirvassbu, som vi nådde kl 1900. 10 timer brukte vi på turen, og det kan ikke sies å være lynkjapt. Men denne turen skulle heller ikke være noe stressopplegg! En sånn dag måtte utnyttes til ende.

Favorittur?

Ja det er mange! Umulig å si hvilken tur som har vært den beste, men det er mange på 1. plass. Flere turer står for meg som den ultimate fjellturen av de som er blitt gjennomført, men pga helt forskjellige stemninger og utfordringer underveis, er det håpløst å sammenligne de aller fineste og si hvilken som har gitt den største opplevelsen. De som blant annet sloss i tetsjiktet er:

• Sommerens traverser, spesielt Maradalstind/Sentraltind/Skagastølsryggen og Austanbotntindane.
• Styggedalstindane via Gjertvassbreen 03.09.2004.
• Nattskituren til Lodalskåpa 14.05.2005.
• Rundturen 10.08.1998 fra Spiterstulen over vestre Memurutinder, rundt vestre Memurubre, over Hinnotefjellet og søre Heillstugutind og tilbake til Spiterstulen.

Nei, er nok best å stoppe her. Flere godturer dukker opp i kø. Mange har vært bra, mange bedre og ennå flere aller best! Bare en håndfull kan vel sies å ha vært mindre minneverdig.

Og hva nå? Fremtiden?

Flere har allerede spurt meg om hva jeg skal ta meg til nå. Kona tøyser med at ”nå når livet har mistet litt mening”, må vi finne på en ny hobby for deg. Heldigvis tolker jeg disse spørsmålene til å ikke være så innmari seriøse, for svaret på hva jeg skal gjøre i fritiden fremover, er åpenlys: Å fortsette med å gå i fjellet! Om enn på en litt annen måte, ihvertfall en stund. Blir nok mye mer barnevennlig, og ikke fullt så mange heseblesende opplegg og slitsomme turer. De flotteste og mest spennende toppene blir nok besøkt på nytt, og kanskje da via en annen rute enn forrige gang. Men, det er så mange andre topper jeg har lyst til å gå opp på, og de blir definitivt prioritert i framtiden. På ønskelista står topper omkring Romsdalen og på nordvestlandet høyt!

Nei, jeg har på ingen måte tenkt å slutte med å gå i fjellet bare fordi en liste er komplett og dette målet er nådd! Listen med fjellopplevelser kan aldri bli fullført, og jeg kan se hvor langt jeg kommer på den... Dessuten, det å gå i fjellet til fots eller på ski er etter min mening den beste måten å holde seg i form på. Da får man i både pose og sekk!

Til slutt vil jeg få takke alle som har vært turfølge opp gjennom årene for mange flotte minner, og håper vi treffes mange ganger i fremtiden for flere begivenhetsrike opplevelser til fjells!!