Jotunheimen - Spiterstulen 2015 (27.03.2015)  

Endelig var påsken her. Turen hadde vært planlagt en god stund. Vi visste iallfall hvem som skulle være med, og ikke. Facebookeventen het riktignok Olavsbu 2015, men vi hadde blitt enige om å reise dit hvor været var best. Vi snakket om alt fra Sogndal, Sunnmøre, Haukeliseter, Turtagrø, Spiterstulen og Dovre. Valget falt sistnevnte etter iherdig sjekking av yr.no. På avreisedagen var alt pakket og klart, men vi var ikke kommet lenger enn til Otta, der maten skulle handles inn før planene endret seg igjen. En ny sjekk på Yr og en telefonsamtale til Snøheim bekreftet mistankene. Lite snø og dårligere vær enn antatt var meldt. Så etter et lite indianerråd på den lokale Kiwi sjappa ble det Spiterstulen og Jotunheimen istedet.

Vi ankom parkeringsplassen i månelys og var ferdige med teltleir klokka 02.00. Vi var enige om mild alpinstart og satte klokka på 06.00. Målet var en rolig første dag med mål om nærliggende Spiterhøe. Været viste seg fra sin beste side, og solen ankom Jotunheimen. Det ble fin kjøring ned, og en god start på turen. Jeg hadde en forferdelig dag, med dårlig søvn, en bryggende forkjølelse og et dårlig fysisk grunnlag fra sykdom som bakteppe. Det ble en kamp hele dagen, men turen ble gjennomført.

Det tok ikke lange tiden fra vi var tilbake i teltet før det begynte å blåse opp. Det var meldt liten storm, og vi fikk sjansen til å teste telt og annet utstyr. Når det blåste som verst spilte vi MaxiYatzy og koste oss i ly av vinden. Alle sov som unger den natta.

Det ble en rolig dag etter stormen. Vi sov lenge, og planla en rolig tur inn Tverrådalen. Været skulle igjen vise seg fra en bedre side, og i 2 draget kom sola og varmen tilbake. Ingvild, Ingeborg og Geir hadde energi, og ønsket å prøve seg på Styggehøe. Det ble med forsøket siden det hadde gått skred i ruta til toppen.

Mandagen skulle vise seg å bli en helt uforglemmelig dag. Været var bra, vi stod opp tidlig og hadde satt oss et mål om en tur til Galdhøpiggen. Det skulle vise seg å bli mye er enn det. I godt driv fra Spiterstulen klokka 09.00 spiste vi høydemåler opp mot Svellnose. Etter 2 timer ble første topp nådd, og vi nølte ikke med å fortsette. Keilhaus Topp ble forbigått, og nå var det kun en liten bakke igjen til hytta på toppen av Norge. I vennskapelig konkurranse med en guttegjeng fra Bergen nådde vi toppen etter 3,5 time. Sola skinte, og diverse bilder av utsikten ble tatt. Vi ble på toppen i 1,5 time i finværet, mens skyene lekte seg under, over og rundt oss. Det var et fantastisk skue.

Med ny frisk startet vi nedturen. Vi hadde fått høres rykter om en snørene kalt Piggrenna like under toppen. Vi fant inngangen, og traverserte bort til toppen av renna. Jeg kjente adrenalinet pumpe vilt i blodårene. Det var første gangen jeg skulle kjøre en snørenne, og det var lenge siden jeg hadde kjært så bratt. Renna begynte I solide 40 grader før den jevnet seg ut i 30 grader etterhvert. Det var to stykker som hadde kjørt før oss, og snøen var bra, så her var det bare å gi gass! Jeg satte utfor. Nervøs, men skjerpet. Snøen var utrolig bra, jeg fikk satt noen bra svinger og pudderet stod i ansiktet. Gledesskrik kom på løpende bånd, og vel nede kollapset jeg i snøen i gledesfryd. Geir, Ingvild, Ingeborg og Arne fulgte i godt driv etter og det ble en samling ved brekanten.

Nå var vi cirka halvveis, og neste mål var Svellnosbreahesten, en topp omkranset av breen rundt. En kul topp, som vi besteg uten vanskeligheter fra vest uten sekker og ski. Videre skulle vi opp til Store Tverråtind. Dette skulle vise seg å bli dagens kuleste topp, med en 2 meter bred egg som vi traverserte til topps på. Vinden hadde tatt seg opp noe, så vi begynte å tenke at vi måtte være raske. Igjen hadde vi hørt om en renne, og nok en gang skulle vi få kjenne adrenalinet pumpe. Like under toppen viste det seg en perfekt 30 graders renne med enda bedre snø enn den forrige. Vi hev på oss ski og brett og satte ned et helt nydelig stykke skikjøring!

Jeg har enda ikke klart å beskrive hva som gikk gjennom mitt hode i bunnen av denne renna. Nå stod vi på Tverråbreen, og vi var fortsatt sultne på mer. Jeg vet ikke hvor kreftene kom fra, men Lindbergtinden var neste og siste topp for dagen, og Arne, Geir og jeg slet oss opp denne toppen også. Stort mer husker jeg ikke, fordi jeg var så sliten, men den ene tanken jeg husker var at nå må jeg komme meg ned fra dette fjellet. Jeg så meg ikke tilbake og kjørte ned 1000 fantastiske høydemåler på breen i perfekt snø. Solen var i ferd med å gå ned, og med den i ryggen kjøre jeg helt ned til teltet. Jeg var i koma, og hoppet rett i posen og sovnet. En helt syk dag, og den beste turen jeg har vært på i mitt liv! Denne turen hadde alt. Topper, bre, renner, pudder og sol. En frikjører kan ikke ønske seg mer.

Siste dagen brukte jeg på restitusjon i solveggen, mens de tre andre nådde Styggehøe som en siste finish på turen. En perfekt påsketur, med perfekte folk. Takk Ingvild, Ingeborg, Geir og Arne!