Bjørgovarden på ski (01.04.2015)

Første halvdel av påskeferien var over, og vi forflyttet oss fra hytta vi leide i Øystre Slidre og ned til Hov i Søndre Land. På vei opp mot Tonsåsen bestemte jeg meg for å ta en rask tur til Bjørgovarden. Anne (med feber) ventet i bilen og holdt hundene (Karma + to vi passet i påskeuken med selskap)

Vi kjørte bomvegen (50,-) opp til Nordfjellstølen (890 moh), hvor parkeringsplassene var opptatt alle som en. Det var riktignok et halvt dusin ledige plasser, men det var plassert ut ski og staver som forklarte tydelig "hold deg unna, denne plassen er MIN". Men så lenge Anne ventet i bilen var det bare å parkere der man ikke var til hinder for trafikk.

Jeg tok Telemarkskia og T4 støvlene og labbet opp veien til den øvre hyttegrenda. Derfra var det rene autostradaen bortover fjellryggen. Korrekt antrukne skiløpere sendte meg og utstyret lange blikk og jeg følte jeg hadde brutt en eller annen form for etikette.

Jeg tenkte først at her kunne hundene dratt meg opp (mange hestekrefter i de tre vannhundene) men etter hvert så jeg at det var løse hunder overalt og det hadde bare blitt slitsomt.

Etter hvert så jeg en topp som jeg antok var Bjørgovarden. Det var ca. 1 km dit og til min irritasjon så jeg løypa gå nedover og ikke bortover/oppover. Men så kom noen skiløpere feiende ned på min venstre side og da oppdaget jeg skiltet som pekte mot Bjørgovarden. Toppen var altså kun 200 meter sør for meg.

Jeg tok snarveien ned og kom inn på autostradaen rett på bakskiene til en gruppe korrekt utstyrte skigåere med fin fart ned løypa. De må ha lurt på hva som suste forbi for etter noen få sekunder var de ikke å se lengre.

Så tok jeg igjen en dame med hunden foran seg (løs, selvsagt). Da den vesle hunden hørte lyden av ski komme nærmere enn normalt økte den farten og holdt et imponerende tempo ned veien mot hyttegrenda. Jeg prøvde å rope til den at jeg ikke var matmor men den lot seg ikke overbevise. Etter en halv kilometer stod det en Rottweiler i veikanten og den vesle tassen skrenset så snøspruten stod etter. Og så oppdaget den at matmor var ikke lengre matmor og det fortvilede blikket var ikke til å ta feil av. Da den pilte oppover igjen antok jeg at situasjonen ville løse seg greit og kostet på nedover.

Jeg var tilbake ved bilen 45 minutter etter at jeg forlot den. Febersyke Anne hadde tatt seg en høneblund og hadde knapt merket at jeg var borte...

Så gikk ferden videre mot Randsfjorden...