Fjellskipåske - fra Femunden via Gråhøgda til Spekedalen (29.03.2015)

Paal og jeg har lenge snakket om at det hadde vært gøy å gå fra Femunden og ende opp ved familiehytta i Spekedalen og i år tenkte vi å gjøre alvor av det. Med fjorårets påsketur til Rondane i bakhodet, var den største bekymringen vår at det skulle være for lite snø. Vi tok derfor kontakt med Engerdal Turistforening for informasjon om is- og føreforhold i området, da spesielt med tanke på isen på Femunden og Isteren og snødybden på myrområdene rundt Isteren og Sølen. Turistforeningen i Engerdal kontaktet en lokal innbygger som hadde den informasjonen vi trengte. Det hadde riktignok vært en mildværsperiode, men skulle etter sigende fortsatt være skiføre og tjukk is. Værmeldingen lovte dessuten en kaldere periode med en del nedbør i form av snø, så vi kom fram til at vi trygt kunne iverksette Femunden-Spekedalen som årets påskeferietur.

Etter å ha studert kartet og sett litt på aktuelle dagsetapper og hvor det så fint og passende ut å telte, oppdaget vi at alle leirplassene vi hadde valgt oss (med unntak av den første ved Femundsenden) lå innenfor grensene til ulike naturreservater. Er det ikke typisk. Da var det bare å undersøke forskriftene for de enkelte naturreservatene litt nærmere. For Nekmyrene naturreservat og Lille Sølensjø naturreservat var beskjeden dessverre ganske klar: «Camping, teltslagning og oppsetting av kamuflasjeinnretninger for fotografering er forbudt», men for naturreservatet ved Bjørnberga og Isteren var forskriften (https://lovdata.no/dokument/MV/forskrift/2005-09-02-978/%C2%A74#%C2%A74) formulert på en slik måte at vi øynet en mulighet for overnatting der likevel: «Bruk av naturreservatet til teltleirer, idrettsarrangementer eller andre større arrangementer er forbudt». Vi var enige om at ett telt én natt ikke kunne falle inn under kategorien «teltleirer» og dessuten vil telting på vinterstid uansett ikke gi den helt store belastningen på vegetasjonen. Derfor beholdt planen om å overnatte der. Resten av overnattingsplanene justerte vi sånn at vi ikke kom i trøbbel med vernebestemmelsene.

Femundsenden

Å reise kollektivt til Femundsmarka i påsken viste seg å ikke være det enkleste man kan finne på, men etter litt undersøkelser fant vi ut at det gikk an å ta Trysilekspressen fra Oslo til Trysil, vente på busstasjonen i Trysil i to og en halv time og deretter hoppe på lokalbuss 751 med endestasjon på Femundsenden. Sjåføren på buss 751 var en pratsom eldre herremann, kanskje ikke så rart med tanke på det relativt beskjedne antallet passasjerer som så ut til å trafikkere strekningen Trysil-Femundsenden. Det var bare oss og én til i bussen. Ved endeholdeplassen ble vi stående en halvtime før vi kom oss videre, men da hadde vi til gjengjeld fått vite at elven Gløta var åpen og at bussjåføren hadde hytte litt lenger nord langs Femunden. Vi ville litt unna veien og sivilisasjonen før vi slo oss til ro for natta og satset på at vi ville kunne ligge litt skjermet for den slags helt ytterst ute på det neset som stikker ut i vannet ved Femundsenden. Det ble en liten kveldstur på et par kilometer over isen for å komme seg dit – i stemningsfull kald tåke som lå langs vannet, og rosa solnedgang. Det viste seg at det faktisk var veldig fint ytterst på Femundsenden og vi la oss mellom noen furutrær i nærheten av vannkanten. Der sovnet vi til lydene fra diverse skogsfugl.

Fra Femundsenden over Isteren til Digerneset

Vi våknet opp til en grå, men vindstille og nedbørsfri morgen ved Femunden. Vi hadde i utgangspunktet tenkt til å gå langs elvebredden av Gløta enten på sørsiden eller nordsiden til vi kom til Isteren, men etter litt nærmere ettertanke fant vi ut at det måtte bli nordsiden, for da kom vi lenger unna fylkesvei 26 som egentlig gikk ganske tett på Gløtas sørside. Vi ville skrå strakeste veien fra odden vår, over den lille bukten som heter Gløten til nordenden av denne, men den planen måtte forkastes så snart vi oppdaget at det lå et bredt belte med åpent vann mellom oss og den andre siden, helt fra Søndre Gløtsund og så langt vestover vi kunne se i farta. Løsningen ble en liten kilometers omvei nordover på Femunden der isen virket trygg, på jakt etter et egnet sted å komme oss i land. Med ispiggene rundt halsen, «reddningslina» rundt livet på slep bak pulken og god avstand til hverandre mente vi å ha tatt de forholdsreglene vi kunne, men da vi begynte å prate om hvordan vi rent praktisk skulle gjøre det dersom én av oss gikk igjennom isen, kjente jeg på meg at jeg helst ville slippe det scenariet. Heldigvis slapp vi unna, og fant et egnet sted å gå i land på Gløtodden. Sola kom fram, himmelen ble blå og vinden holdt seg fremdeles unna. Det var med andre ord skikkelig påskestemning. Ved nordre Gløtsund var det også åpninger i isen, men de omgikk vi fint ved å gå litt på land. Vi tok en liten snarvei over den nordlige delen av Gløten, for der var isen trygg igjen, og vips så hadde vi omsider kommet oss til der hvor Gløta-elven begynte. Langs Gløta gikk vi en stund i steinterreng og skog. Det var litt kaldere snø her enn det hadde vært langs land ved Gløtodden, så de våte fellene begynte å kladde. Det ble platå-ski og strabasiøse tilstander en god stund før elva munnet ut i Isteren. Der tok vi en lunsjpause i en ganske framsmeltet mosekledd skråning og kjente at dagen kom til å bli lang hvis kladdeføret skulle vedvare, men at det var fint med en pause i sola. Det var mye åpent vann i området rundt elvemunningen, men ved å følge land et stykke vestover kom vi til fast is igjen rett før Barnholmen. Isteren var lang og flat og tok mesteparten av ettermiddagen å krysse. Vi passerte Steinsundholmene på yttersiden og kunne se hele veien bort til Digerneset som var målet for dagen, men landstripa så ut som om den aldri kom nærmere selv om vi gikk og gikk og gikk. Isteren var riktignok flat og lettgått, men egentlig var det litt kjedelig å krysse et så stort vann, så derfor var vi godt fornøyde da vi endelig nærmet oss land litt før sju på kvelden. Vi slo opp teltet i vannkanten ved den bukta som ligger innenfor Søndre Digerneset.

Fra Isteren til Sølendalen

Da jeg våknet denne morgenen var det ikke et eneste lite blaff i teltduken – alt var stille som i graven. Lovende? Ja! Etter å ha åpnet litt på teltduken og sluppet dagens første solstråler inn, måtte jeg ut og sjekke om det var like fint vær på alle bauger og kanter, og jammen var det morgensol og blå himmel så langt øyet kunne se. Visst rev det godt i neseborene, men litt morgenkulde kan man alltids tåle når man vet at man får igjen varmen så fort sola får litt bedre tak på verden. Jeg satt i gang med smelting av vann til frokost, termoser og drikkeflasker mens Paal fikk ligge litt til i soveposen. Vi hadde en slags arbeidsfordeling som passet oss begge ganske bra – Paal fikset koking på kvelden og jeg på morgenen. Av en eller annen grunn senket det seg en kollektiv treighet over oss denne morgenen og det var igrunn ganske deilig. Det var tross alt en veldig fin leirplass vi hadde funnet oss og vi hadde den helt for oss selv. Vi hang opp den ene redningslina mellom to trær og slang over soveposer og lakenposer til tørk i sola mens vi pakket pulker og rev leir. Klokka var blitt halv tolv før vi kom oss videre.

Vi hadde sett på flere aktuelle steder å ilandsette oss på Isterens vestbredd, og vi konkluderte med at det var greit å holde seg unna Drukningsodden, bare sånn for sikkerhetsskyld. Jeg mente at det sikkert var en grunn til at det navnet hadde kommet på plass og kunne levende forestille meg hvordan både mennesker og dyr opp igjennom tidene hadde gått igjennom isen der og druknet i hopetall. Mulig virkeligheten ikke var fullt så dramatisk, men likevel. Vi satte kurset mot Høgsetvollen og passet på å komme i land i god avstand fra hytteklyngen som lå der. Det virket som om en del av hyttene var befolket, og vi var ikke helt i modus for befolkningskontakt. Vi klarte å komme oss inn i skogen uten å bli «oppdaget» og fortsatte ferden videre mot fylkesvei 26 som på dette tidspunktet måtte krysses. Krysningen gikk fint. Veien hadde smeltet seg bar, men vi gadd ikke å demontere pulkene fra kroppen, så vi tok skiene i hånden og dro pulkene over veien. Litt må de tåle. På andre siden av fylkesveien var det masse nysnø. Nydelig skiføre egentlig, men det krevde litt krefter å få pulken til å måke seg igjennom all snøen. Det ble varmt for oss. Lue, jakke og ett lag ull måtte av. En morsom hindring dukket opp da vi måtte krysse en åpen bekk, som var åpen i begge retninger. Paal med sine lange bein kom elegant over med seg selv, men så stod han der på den andre siden med en dyp bekkegrøft mellom seg og pulken. Pulkens ankomst til Paal sin side av bekken ble ikke fullt så elegant, men det gikk. Jeg skjønte at jeg ikke burde prøve den samme taktikken med min noe kortere skrittlengde, så jeg løste meg fra pulken og fikk sendt draget over til Paal som dro den over. Det gikk nesten uten å få pulken nedi bekken. Meg selv på ski fant en aldri så liten og veldig smal slags snøbro som var uegnet for pulkkryssing, men som kunne gå an på ski. Det var imidlertid litt vel bratt opp fra snøbroa opp til den andre siden, så skiene måtte av og det ble kav, men så kunne omsider framdriften fortsette.

Vi resonnerte oss fram til at det kom til å ta tid å gå den resterende lille mila, men at det var dumt å ikke nyte varmen og påskeværet mens vi hadde det. Derfor unnet vi oss en god times lunsjpause utpå en litt åpen myr. Sola stekte i ansiktet og der vi satt bakoverlent med pulkene som ryggstøtte og spiste påskeegg, syntes vi at vi hadde en ganske så bra tur. Etter lunsjpausen var klokka tre og siden det fortsatt var en mil igjen til leirplassen innså vi at vi måtte få opp farten litt, men siden farten ble litt begrenset av snødybden var ikke det så lett å få den opp likevel. Vi fikk heller stramme inn på pausene. Vi kjørte litt militærstil og brøytet spor i 25 minutter hver før vi hadde en pause på maks 10 minutter. Det funka ganske fint. Vi krysset jevnlig spor til både jerv, hare, rev og reinsdyr, og dessverre også snøscooter. Vi syntes ikke det var så stas at det dukket opp scooterspor til stadighet. Det ødela liksom litt av villmarksstemningen. Men, men. Vi kom oss greit over elva mellom Svarttjønna og Arasjøen – heldigvis var det mange bra snøbroer der. Rendalssølen kom til syne igjen, nå fra en helt annen vinkel enn den vi hadde sett da vi gikk over Femunden den første dagen. Det gav oss følelsen av å ha gått et stykke. Vi kuttet to kilometer av den planlagte dagsetappen og slo leir 300 meter utenfor Lille Sølensjø naturreservat. Det begynte nemlig å bli litt sent, men den grunnen som veide tyngst til å stoppe tidligere enn planlagt var at vi fant en veldig fotogen plass. Perfekt for de kveldsbildene jeg så for meg at jeg skulle ta – jeg hadde jo ikke drasset med meg stativ og kamera for ingenting. Leir ble det, og fotogent så det holdt. Vi holdt til i utkanten av et skogholt i enden av en åpen myrslette og hadde derfor masse god utsikt til fjellene rundt oss. Paal samlet tyri (som det var overflod av) og lagde en varmende bålgrop til oss. Her ble turens første (og eneste) utemåltid inntatt. Stjernene tok over for siste rest av solnedgang og det ble gnistrende, bitende kaldt. Snøen knirket og alt av utstyr ble stivt å håndtere. Myra vi lå på var sikkert et kuldehøl uten like, men pent var det læll. Den natta frøs jeg intenst. Paal også, selv om han er en varmblodig person.

Først et stykke langs Sølna og så vestover mot Neksjølia

Det var en bikkjekald, søvnløs natt, og morgenen likeså. Skistøvlene var et stivt mareritt, men heldigvis hadde jeg med nesten en kilo med varmeposer til å berge tærne gjennom det verste. Ny dag med fint vær så det ut til. Vi satte kursen mot Vesle Sølensjøen og Sølna. Før vi kom dit gikk vi gjennom en kjempestemningsfull furuskog med masse forvridde tyristammer og dyrespor i snøen. Langs Sølna var det åpent myrlandskap igjen og nå kunne vi tydelig se den lille dalen som svingte inn mot sørsiden av Gråhøgda. Dit skulle vi, men det var lenger enn det så ut som, det kunne vi fint se på kartet. Vi var litt usikre på om Sølna var åpen eller ikke og hadde derfor på forhånd sett etter mulige steder å krysse den. Vi visste at vi kunne gå på østsiden av Sølna helt til veien som går over elva ca en km nord for Møyåvollen, men det viste seg å være brukbare steder å krysse med jevne mellomrom før det også. Siden Sølna gjør noen svinger her og der, dristet vi oss til å skjære over elva et par steder allerede før vi kom til brua. Det gikk fint. Dessuten hadde jerven gått der før oss. Bra snarvei, herr eller fru jerv. Det kom seilende noen snøbyger og vind rett før vi skulle ha oss lunsj, men vi fant oss en liten kolleformasjon med noen trær på som gav litt ly for vinden.

Vi krysset Sølna og beveget oss en anelse mer vest. Nå hadde vi 200 høydemeter framfor oss og terrenget ble brått litt mer kuppert. Det kjentes på pulkene våres. Det var ikke bratte stigningen egentlig, men pulken var tung nok til at kortfellene glapp både her og der. Ingen av oss gadd å bytte til langfeller så da ble det litt innslag av fiskebein istedenfor. Landskapet begynte etter hvert å ligne mer på Spekedalen-land og fjellbjørken tok gradvis over for furua. Vi kom etter hvert inn i den lille, smale navnløse dalen sør for Gråhøgda og der var det superpent. Vi fulgte en bekk som snirklet seg i bunn av dalen og den ene flotte teltplassen etter den andre ble passert fordi vi syntes vi burde komme litt lenger med tanke på den siste etappen til Spekedalen. Tilslutt kom vi opp på et viddeplatå og der var vinden kald og sur. Vi fant ut at det var en god idé med trær rundt teltplassen så vi gikk et stykke videre til vi kom til en liten skogklynge en kilometer øst for Nekskjøen. Der var det omtrent vindstille – utrolig hva litt skogkledde koller kan utrette som vindbeskyttere. Teltet ble slått opp på plassen som skulle være hjemmet vårt i to døgn. Siden vi hadde tenkt til å bruke ski og staver på tur dagen etter måtte vi sage ned noen trær og bruke dem til barduneringen i tillegg til snøpluggene. Jammen bra vi hadde med både øks og sag. Teltet stod klippestøtt.

Gråhøgda

Vi våknet til en vindstille morgen i teltet, men vi hørte at det romsterte litt vind i bjørketretoppene over oss. Dette var dagen for topptur til Gråhøgda, en topp jeg hadde vært på for første og eneste gang ti år tidligere. Den gangen var det en lang dagstur fra Spekedalen, mente jeg å huske, men når vi tenkte litt nærmere over det så kunne man jo driste seg til å si at anmarsjen denne gangen var enda lenger – vi hadde tross alt vært på vei mot Gråhøgda siden Femundsenden og det var ca 50 kilometer siden. Det var utrolig deilig å ha en morgen hvor vi ikke skulle pakke ned alle tingene og rive leir. Vi gledet oss også litt til en dag uten pulk, men et lite problem meldte seg da vi skulle begynne å pakke for tur, for hva i all verden skulle vi pakke i? Det var ikke helt rette toppen å dra med seg pulk opp på, og definitivt ikke rette toppen å kjøre med pulk ned fra. Ikke ville vi legge av gårde uten utstyr heller. Jeg var veldig lite villig til å gi slipp på Gråhøgda nå som vi praktisk talt lå ved foten av den, men heldigvis var vi løsningsorienterte, Paal og jeg. Nødløsningen ble å pakke i den minste av duffelbaggene til Paal – som uheldigvis var uten skulderstropper siden de ble tatt av hjemme for å spare vekt, men som fremdeles hadde to bærehåndtak som man kunne tre armene igjennom. For at ikke de provisoriske skulderstroppene skulle skli av i hytt og pine måtte vi feste dem sammen med en karabiner og for at ikke karabineren skulle gnage i brystkassa på sekkbæreren måtte vi bruke den tjukke lua mi som polstring. Det var fortsatt ikke særlig behagelig, det bæresystemet, men det gikk.

Vanligvis er det ganske avblåst på Gråhøgda vinterstid, men vi ville uansett ikke ta sjansen på å gå opp fra sør, for der er det noen bratte heng rett oppunder toppen. Derfor labbet vi i vei opp mot østryggen av Gråhøgda der terrenget var slakest. Det var merkbart mer vindfullt utenfor den lille bjørkeskogen der vi hadde teltet vårt, og selv om det ikke blåste med den voldsomste kraften som finnes var det kaldt nok i lufta til at det ble ganske surt. Definitivt buff-over-nesa- og alle-glidelåser-lukket-vær. Det begynte å bli litt vel grått rundtomkring og det var ikke det mest sympatiske toppturværet. Dessuten begynte vi å bli sultne. Det var fortsatt halvannen kilometer og drøye 300 høydemeter igjen til toppen og vi så for oss at det neppe var lunsjpausetilstander oppå toppen. Derfor konkluderte med at det var like greit å grave seg en lunsjgrop først som sist. Da kunne vi dessuten prøve ut vindsekken, som jeg alltid har med på tur i fjellet, men som jeg faktisk enda ikke har brukt. Vi fant oss et sted i «lesiden» av østryggen, rett under noen steiner der det så ut til å ha samlet seg en del snø. Det hadde det, og vi gravde oss et fint hull med sittebenk i, en brukbart høy levegg i ryggen, og med grop til føttene. Så monterte vi vindsekken med en stav i hver ende og kravlet oss selv inni hulen. Vi var i grunn ganske frosne begge to, men da vi kom ned i legropa og inn i vindsekken åpenbarte det seg en helt ny verden for oss. For det første var det vindstille og for det andre ble det varmt. De gangene sola trengte seg gjennom skydekket ble det til og med badstuevarmt. Av med dunjakke, lue og votter. Av med goretexjakka. For et underverk! Jeg ble mer og mer begeistret og fornøyd med vindsekken som standardutrustning på tur. Det eneste vi hadde å plukke på var at vi savnet en liten mekanisme som gjør det mulig å få kikkehullene til å stå oppe av seg selv – det ble nemlig fort litt tett luft inni der. Bortsett fra det hadde vi det riktig så lunt og koselig der vi satt og spiste lunsj, drakk kaffe/kakao og ventet på bedre tider. Vi hadde jo så god tid at vi kunne godt vente litt og se an hvilken retning været tok.

Været bestemte seg for å ta vekk utsikten vår. Det ble gråere og gråere og litt whiteout-aktige tilstander. Hmmm. Vi konkluderte med at det gikk alltids an å snu, men at det også gikk an å fortsette så lenge vinden ikke var verre enn at vi kunne gå oppreist uten problemer. Vi pakket sammen hula og fortsatte oppover. Det var grått og flatt lys og vanskelig å bedømme avstander. Oppunder toppen var det masse forblåste steiner pakket inn i is og snø, og småskavler som så ut som om de var toppen av rygger langt borte, men som i virkeligheten var fem meter unna og rakk oss til knærene. Vi sikksakket oss gjennom alle hindringene, og plutselig dukket toppvarden opp. En annen ting som også dukket opp var sola OG utsikten. For en timing! Utsikten fra Gråhøgda er intet mindre enn ganske femomenal der den stikker opp som nest høyeste punkt i mils omkrets (kun overskygget av den 168 meter høyere Elgpiggen-naboen sin) og på en dag som denne da snøføyken over småskavlene glødet i sollyset og lys og skygge var i kontinuerlig forandring, ja da var jammen utsikten på sitt aller beste, spør du meg. Det var gøy å kunne se hele veien bort til Femunden der turen hadde startet for fire dager siden og hvor langt unna fjellene vi hadde passert på veien var - Rendalssølen var som en dvergfjellrekke. I alle fall nesten. Vi klatret opp på varden og holdt på å bli blåst ned igjen med en gang. Kastet litt snø opp i lufta for morroskyld og lot oss fascinere over hvor raskt den ble tatt av vinden. Rester av skispor fortalte oss at det hadde vært folksomt på Gråhøgda tidligere i påsken, men denne dagen hadde vi toppen helt for oss selv.

Det ble på tide å komme seg hjemover til teltet vårt. Den første biten ned fra toppen var isete, hard, klumpete og hakkete og litt bratt for fjellski på akkurat det føret. Jeg beholdt langfellene på et stykke i begynnelsen og var glad for det da jeg så hvor fort (og bare en anelse ute av kontroll) Paal forsvant nedover. Da de verste skavlene gav seg var det heldigvis mulig å få øye på de partiene der fokksnøen hadde samlet seg, noe som gjorde det mulig å unngå de verste isflatene. Det ble litt sikksakk mellom de gode snøflatene og isen, og takk og lov for at sola hadde kommet tilbake – det hadde ikke vært like staselig å kjøre ned på ski med den sikten vi hadde på vei opp. Etter lunsjgropa vår var det bare fryd og gammen nedover – nå uten feller for meg også. Det gikk unna og snøen var behagelig myk oppå et brukbart fast skarelag.

Da vi kom tilbake til leiren var det noe som var rart uten at jeg greide helt å sette fingeren på det med en gang. Først da Paal spurte meg «Angjerd, gikk du på ski den retningen der i dag morges?» skjønte jeg hva det var. Fremmede skispor! Vi ble litt territorielle og syntes nesten at det var toppen av frekkhet at noen hadde gått forbi teltet vårt – vi som hadde greid å holde oss unna folk i dagesvis, vi som var langt inne i villmarka, og så viser det seg at det finnes andre folk enn oss som går på ski i fjellet! Makan. Men litt senere, da jeg stod i kuldegropa i forteltet og hutret av meg svett ullundertøy mens Paal satt på liggeunderlaget i innerteltet og fortvilet over at innholdet i påskeegget hans snart var borte, ja da skjedde det noe som fikk oss til å endre holdning til fremmedfolkets skispor. «Angjerd, har du hatt med kvikklunsj?», spurte plutselig Paal forventningsfullt. «Nei?», sa jeg. Jeg hadde jo ikke det. «Se der, da», sa Paal og pekte. Og tror du ikke at pent dandert, oppå ullbuksa i fotenden av teltet, der lå det en hel pakke kvikklunsj og strålte. Jubelen stod i taket og menneskeheten ble lovprist. Her hadde altså noen ofret sin egen medbragte sjokolade og lagt den igjen i et vilt fremmed telt de tilfeldigvis passerte på sin vei. Kvikklunsjen kunne neppe vært ofret til en mer overstrømmende lykkelig forsamling – vi ble nesten rørt til tårer, slitne og godtesultne som vi var. Vi bestemte oss for å spare den til dagen etter – vi begynte å bli tomme for raske kalorier og vi hadde en stykke igjen til Spekedalen. Før vi dro videre neste morgen la vi litt innsats i å tråkke et «TAKK» med store bokstaver i snøbakken ved siden av teltet, i håp om at de ukjente påskeharene skulle komme tilbake og se at vi var ytterst takknemlige for kvikklunsj-donasjonen og at vi angret på at vi hadde vært fiendtlig innstilt til skisporene deres til å begynne med.

Mot kjente trakter – ankomst Spekedalen

Vi stod opp tidlig og var av gårde klokka ni. Det var en vindfull dag, men god sikt. Nå var det bare å gå på, for på familiehytta i Spekedalen ventet det hjemmebrygget øl og skikkelig middag. Det merktes godt at vi var i over-tregrense-land, for snøen var hardpakket og bar fint. Dagsetappen på nesten to mil gikk unna som bare det og plutselig var vi framme, 78 kilometer og seks dager etter at vi startet fra Femundsenden.