Leirhøtur (22.04.2008)

Kan vel hende folk begynner å bli lei disse rapportene med sol fra skyfri himmel, blank blå hvelving over hvite og sorte fjell.

© Morten Helgesen

Sol fra skyfri himmel over Leirhøe.

Jeg overnattet baki kassebilen, småfrøs det meste av natta, slo elegant av vekkerklokka da den ringte 05.30 og våknet i 7-tiden. Kl. 8 parkerte jeg et par km nedenfor Spiterstulen og trasket i vei. I sekken hadde jeg en liter vann, et kamera - for øvrig ikke noe mer, ikke en gang et par solbriller.

Målet var å komme bortpå skrenten mot Visdalen nær Spiterhøe for å ta et bilde av traséen til Galdhøpiggrennet, som man ser bedre herfra enn noe annet sted. I grunnen ikke lange turen, og en liter vann burde holde lenge i den kjølige morgenlufta. Solbriller var da vel heller ikke nødvendig - hellinga lå jo i skyggen og kom sikkert til å gjøre det det meste av tida til 10.

Som vanlig bruker jeg mer tid enn jeg tror jeg skal. Nærmere halv elleve har jeg tatt de bildene jeg skal bore ved Spiterhøe. Ingen leirskole er på vei opp mot Eventyrisen i dag. Ettermiddagsplanen var nemlig å kjøre ned og gå opp på 1914-toppen ovenfor Svellnosbrean og ta bilder av taulag i breisen fra fugleperspektiv.
Siden dette ikke ser ut til å skje, kan jeg jo like gjerne tusle litt videre. Det går ned et stykke og så oppover mot nordtoppen på Leirhøe. Skjønt topp og topp ??? Jeg målte p.f. her i tett tåke en gang, og lurer på om jeg i det hele tatt fant riktige skaret? I grunnen en helt meningsløs topp uten spesielle kvaliteter. Videre drar jeg en liten avstikker ut på en skulder helt til venstre. Her er det imidlertid kvaliteter. Veobrean, Hesten, østveggen på Leirhøe og ikke minst den voldsomme skavlen, tar seg godt ut. Denne breskavlen er mye tykkere enn den på Glittertinden, sikkert så høy som på Glittertinden i dennes velmaktsdager. Herlig syn for en skavlelsker som meg.

Leirhøe er neste stopp. Sola baker og steker på full effekt nå. Den siste halvliteren går ned på høykant her. Prøver meg litt frempå skavlene for å se, men holder hele tiden god avstand. Er det ikke like kort tilbake fra Veoskardet som den veien jeg har kommet da? Jeg innbiller meg i alle fall det. Rusler ned snøbakken mot Veoskardet. Oj, her var det bratt. Er plutselig veldig glad for at sola har fått tak og mykt opp overflaten litt.
Den vesle røde Sørknausen til Leirhøe besøkes (kan jo ta med litt sekundærtopper i dag), deretter Veoskardet og så skaret ved Veobreatinden. En liten tråd på Fjellforum ga ny interesse til ryggen opp mot platået NV for St. Memurutinden Vest.
Rimelig dehydrert og kjei i kroppen karrer jeg meg opp denne bakken til en ny sekundærtopp og så ned att. Snø er drivstoff. Til tross for varmen pakker jeg meg godt inn i hetta for å skjerme trynet mot sol.

Veobrean er et eventyr. Så flotte er forholdene at selv jeg klarer å kjøre noenlunde stødige telemarksvinger (og det sier faktisk ganske mye om forholdene). Passe mange cm med halvtørr snø.

Skautflye var visst litt lenger enn jeg trodde. Våt snø. Blanke ski. Ingen smøring i sekken. Tørr tørr hals, men alt går og det blir et gledelig gjensyn med bilen etter 6,5 timer - kanskje aller mest gledelig er møtet med en halvannenliterflaske med solo som ligger i forsetet.
Nede i Bøverdalen er den tom.

Det var en herlig tur, men jeg er nok kanskje litt sær som savnet enkelte skyer. Litt skygge innimellom og litt mer liv i landskapet.