Ronsfjellet - En naturperle på Helgeland (11.04.2015)

Sea to summit

For noen dager siden, spurte Kristoffer om jeg ville være med ham på en roadtrip sørover. På siden av studiene jobber han som avisbud. Han skulle levere aviser i butikker og bensinstasjoner langs kystriksveien fra Bodø og sørover til Meløy. Planen var å ta en topptur når leveransen var over.

Lørdag plukket han meg opp ved Coop på Mørkved kl 10.30. Vi startet med en gang leveransen. Først på Tverlandet, så videre til Sandhornøya, Reipå, Glomfjord og til slutt i Enga. Dette var bare noen av stoppestedene langs ruten. Det var god stemning i bilen. Vi snakket om tur, militæret og mye tull. Kristoffer var i èn kontigent tildligere enn meg i GSV. Han studerer nå friluftsliv på UIN og er veldig turinteressert.

Kjøreturen var nydelig. Dette var en gyllen mulighet for meg til å bli bedre kjent sørover i Nordland. Naturen her er aldeles nydelig og Nordland imponerer meg bare mer og mer for hver tur jeg er på. Vi vurderte først å bestige Sandhornet på Sandhornøya. Vi så at vi måtte bære skiene et godt stykke oppover fra start. Skikkelig "maistemning" på øyene rundt her. De ligger så utsatt til mtp vind at snøen ikke ligger like lenge som i østlige trakter.

Utsikten opp mot Småtindan var nydelig. Så nydelig at Kristoffer holdt på å kjøre i autovernet da blikket hans ikke akkurat var på veien. De toppene har virkelig et typisk alpepreg. Den traversen skal jeg jammen ta en dag. Været var nydelig i dag. Sol, varmt og litt dis i luften. Etterhvert kjørte vi igjennom Svartistunellen og på andre siden måtte vi stoppe for å nyte synet av Svartisen, Engabreen (Tåkeheimen) og Helgelandsbukken. Klokken var blitt mye da vi ankom Halsa. På vei mot Enga fikk vi plutselig øye på Ronsfjellet. "Den der ser jo ut som en nydelig skitopp" sa vi omtrent i kor. Vi hadde ikke kart over området og mobilnettet fungerte ikke her. Vi ante med andre ord ikke hva toppen het, hvor bratt det var eller hvor man starter fra. Vi ble med en gang innstillt på å finne ut mer om den. Planen om Sandhornet ble fort skjøvet til siden. Vi skulle uansett inn til Enga med den endelige leveransen.

Da vi kjørte forbi Kildal, skuet vi oppover mot toppen og laget oss en rute. Da vi kom til sykehjemet i Enga, fikk vi låne en datamaskin på et av kontorene. Veldig snilt. Vi gjorde research om Ronsfjellet, laget en rute opp og konkluderte med at dette måtte være en glimrende skitopp.

Da leveransen var over, kjørte vi tilbake til Kildal og parkerte. Vi fant anleggsveien som går et stykke oppover og gjorde oss klar for tur. Vi møtte tilfeldigvis en hyggelig kar som akkurat hadde vært på toppen, han kunne fortelle om en kanonbra tur og at fjellet ikke var så "hemmelig" som vi hadde trodd. Det hadde vært en guidet tur med 14 personer der i dag. Da fikk vi bare håpe at det ikke var oppkjørt. Tror forresten jeg må gi opp håpet om en pionèrtur i norske vinterfjell.

Det var dårlig med snø helt nederst, så vi måtte bære dem opp rundt 100 høydemetre. Vi gikk i trekkingsko og satte dem fra oss da vi kom til snøen. Så var vi igang. Det ble litt mye sikksakk i starten pga lite snø. Det kom seg selvsagt når vi kom lenger opp i lien. Vi gikk effektivt og høydemetrene ble spist. På vei oppover Rabblia kunne vi skue opp mot de skarpe og bratte tindene som omringer Kjelddalen . Brattdalsryggen, Klemettinden, Slagfjellkjølen og Kjelddalstinden viste seg fra sine stolte sider. Utsikten mot havet og kontrasten mellom hvitkledde topper og bare marker i lavlandet skapte en fantastisk naturopplevelse. Man føler seg virkelig priviligert når man blir vitne til slikt.

Solen var tillsløret av skyer og da vi kom opp til den lille knausen nord for Ronsfjellet, var lyset blitt skikkelig flatt. Litt synd mtp nedkjøringen, men det gjorde ingenting. Nå gikk vi på en liten rygg før vi skrådde bortover den noe bratte og isete nordsiden på Ronsfjellet. Det var så isete at jeg på et tidspunkt skled og falt noen meter nedover. Vi bestemte oss for å komme oss bort til et steinparti litt lenger mot øst og heller ta av oss skiene der og gå til fots opp til toppen. Det gikk sakte. Vi prøvde å holde høydemetrene bortover, men mange steder var det speilblank blåis som gjorde det vanskelig å få feste. Vi kom oss omsider bort til steinene og tok av oss skiene. Utfordringene var ikke over. Det var nemmelig steinhard stålis hele veien opp til toppen. Faen ta altså. Jeg synes det er fryd å sparke steg i skare, men nå måtte jeg spenne så hardt for å få feste, at jeg var helt nummen i tærne da jeg kom på toppen. Skulle hatt stegjern ja.

Utsikten på toppen var nydelig. Det storslotte massivet med Stortinden, Hjartfjellet, Sætertindan og Mugskogtinden kom til syne. Langt der nede så jeg hele Bjærangfjorden. I sør så jeg Svartisen og Helgelandsbukken. Tok en fjellfie og klappen varden før jeg sparket meg nedover det isete partiet igjen. Nede ved skiene tok vi en matpause mens vi tok av fellene. Vi rant ned samme vei som vi kom. Det flate lyset og mulige steiner gjorde at vi måtte være litt obs på hvor vi kjørte. Vi hadde stort sett gamle spor vi fulgte. Nedkjøringen var helt konge. Tørr snø øverst og etterhvert deilig slush. Det gikk radig og plutselig var vi nede i lien igjen. Fet skogskjøring. På veien ned plukket vi opp trekkingskoene våre som vi hadde gjemt under en stein. Kristoffer skiftet på stedet mens jeg ville utnytte det siste lille stykket med snø. Så trasket vi ned til bilen, strålende fornøyd etter nok en nydelig tur. Det skal bli mange flere turer på Helgeland. Tusen takk for turen Kristoffer.

Flere bilder fra turen

GPS

Start date	11.04.2015 16:38 (UTC+01:00 DST)
End date	11.04.2015 20:18 (UTC+01:00 DST)
Total Time	3h 40min
Moving Time	2h 37min
Stopped Time	1h 03min
Overall Average	2.4km/h
Moving Average	3.3km/h
Distance	8.8km
Vertical meters	992m