Runde på Runde (23.04.2015)  

Dagens andre fjelløkt stod for tur, og planen var å ta Varden, Rundebranden og Søre Handfangen. Det var sein oppstart, klokka var nesten åtte før oppstart, så lysforholda fikk bestemme.

Parkerte og gikk opp ute mot steinura. Det er tydelig sti i starten, men blodpumpa kommer godt i gang første 150-60 høydemeterene opp skogen. Med en fjelltur tidligere på dagen i beina så var det "tungt" å komme i siget.

For å komme til varden gjelder det å holde til høyre i alle "stikryss" man møter på. Det er et par stykker. Bortsett fra det siste. Denne gangen, som sist jeg gikk her, endte jeg opp i lyngen uten sti på tampen. Der er en fortopp til Varden, og det siste stikrysset så virker det som om stien går opp på denne fortoppen. Det er den stien en skal følge. Får prøve å huske det til neste gang. Forholdene var uansett ikke så verst og det var ikke lange biten uten sti her (det skulle bli verre senere på turen)

Etter litt tenking på toppen bestemt jeg meg for å besøke Storehornet også på veien mot BRanden. Da måtte jeg ned skråningen, og jeg så der var en sti "langs kanten" der man ser ned mot veien ut mot Goksøyra. Det var lett å se stien pga at der hadde kommet litt hagl/snø like før turen startet. Det gikk greit å komme seg ned til den stien.

Så var det siste etappe mot Rundebranden som stod for tur. Man har ganske brukbar oversikt fra Storehornet, og mitt valg ble å gå nes en ganske bratt skråning og sikte meg inn mot demningen mellom Lisje- og Storevatnet, for så å finne en sti som skrået opp mot hovedstien langs kanten oppe ved "hovedtraseen". God plan. I teorien that is.

Turen opp fra demninga var en bommert av dimensjoner. Der var ingen sti. Kun tuebelagt myr som var sinnsykt tungt å gå i . Der går en sti videre ned mot Goksøyra som ender opp, vil jeg tro, omtrent der veien opp fra goksøyra slutter, og stien starter. Det hadde vært langt enklere å gå den veien, selv om det hadde blitt flere høydemeter opp til Branden. Jaja, man lærer så lenge man lever. Storjoen var heldigvis ikke på krigsstien i myra, det er det fort tillig på året for, men jeg fant en grein for å være på den sikre siden. Etter å ha bannet meg igjennom denne hengemyra så var jeg endelig på toppen der jeg fant stien "under" Sandshornet. Tipper jeg brukte nesten tjue mintutter på et par hundre meter! Anbefales IKKE!!
Så da var klokka begynt å bli en del, og der var fortsatt en del som gjenstod etter planen, så her var det bare å få opp dampen. En sjokolade, litt drikke (mens jeg gikk såklart) og så var det bare å gunne på.

Da var toppen nådd, og det var bare å småløpe bortover stien i håp om å ha nok lys til siste topp.

Da jeg nådde stikrysset der jeg måtte ta vurderingen om jeg skulle ta siste toppen eller ikke så fant jeg frem lommelykta jeg hadde tatt med i tilfelle det ble helt mørkt. Det va helt klart at å bestige Søre Handangen minst ville ta 30 minutter ekstra, og da ville det vært ganske mørkt. Klokka var ti, og jeg besluttet å skåne både meg selv og barnevakten og avslutte dagens tur. Nedover skogen viste det seg å være et korrekt valg. Der måtte lommelykten i bruk, og siste bildet fra bilen mot Handangen sier vel sitt.

Uansett en kjempetur som kan anbefales på det varmeste (så sant man tar et annet veivalg fra Storehornet og videre).