Ingen skam å snu... (26.04.2015)  

Det var meldt sol og godvær denne søndagen og jeg hadde sikta meg ut Storskarven som turmål på samlelista med Topper i Røros ≥ 100m pf. Ganske greit det, å ha en slik samleliste med "toppturer" å sjekke ut når en skal på et tre ukers opphold på Røros eller hvorsomhelst i Norge for perioder egentlig :)
Etter anbefaling fra noen "lokale" startet jeg turen ved Molingbrua "Det var der vi gikk ifra i gamledager.." Her var det også tilrettelagt for parkering. Ukjent sted, usikker på snøforhold og skiføre.. jeg hadde feller med i sekken, men "bare" lilla i smøring og håpet det ville funke tålig greit selv om sola kunne gjøre snøen litt bløt.
"Hei :) Vet du om forholdene er bra innover?" Det kom to damer til som ville ut på tur.. Så fint tenkte jeg, de legger kanskje god føring før meg til Storskarven :)

"Nei, jeg er på tur ut nå jeg også. Men håper det er fint! :)" Vi kom litt i snakk på veien over brua mot jorde der det er et godt utgangspunkt å starte turen. Så viser det seg at vi har litt samme turtempo damene - Hilde og Birgitte, (mor, datter) og jeg. Noen ganger er det godt å være på tur alene, kjenne stillheten og bare være, men nå kjente jeg det gledet å få et så hyggelig turfølge plutselig :) Føre var også overraskende bra, jeg hadde litt bakglatte ski opp de første bakkene, men ovafor disse flata det litt ut og det ble nesten perfekt med lilla..

Vi tråkket oss innover i mellom krokbøyd bjørkeskog, den er så fin der i mot tregrensa, forvridde småtrær som kjemper litt om tilværelsen i høyden og fjellets noen ganger lunefulle værskifte, vind og blåst. Noe vi også skulle få kjenne på denne turen, brått værskifte fra deilig sol og fantastisk skue, til snøstorm og dårlig sikt. De mørke skyene kom snikende på oss opp i bakkant. Vi var kommet over tregrensa og var ganske nær siste oppstigning mot Storskarven da vi ble obs på de mørke skyene bak oss, ikke lenge før hadde vi hatt en god matpause i solveggen ved en gammel støl. Pratet om hvor fine forhold det var og så godt å kjenne sola underveis, vi hadde alle kledd av oss flere lag, lue og votter..det var vår i lufta!

Lenger fram skinte sola fint på Storskarven, og vi så to personer til som lå foran oss i løypa der i den bratte fjellveggen på vei skrått oppover. Det gikk sakte, og en av de hadde andre utfordringer enn været der i bratta og måtte snu. Damene hadde tidligere gått inn og opp litt lengere mot øst, denne gangen kom vi mere inn på fjellfoten i vest. Der hadde jeg også tatt sikte på å komme meg opp på toppen ved å studere kartet før tur. Her begynte bratta litt også, og jeg la på langfellene. Nå hadde jeg bedre feste en damene på smørefrie ski, men det som startet lett oppover ble mer utfordrende etterhvert i høyden. Underlaget var hardt og isete, det var vanskelig å få feste selv med feller, stålkantene glei også unna. PingleVenke slo til, jeg kjente usikkerheten og balansen, eller litt mangel av den :) Damene hadde stoppet opp lenger ned, og tatt en avgjørelse om å snu, underlaget ga for store utfordringer. Det samme gjorde været raskt nå, blåsten kom sterkere og de mørke skyene var farlig nære. Her ville jeg ikke være igjen alene, hvor de to andre i fjellsiden var så jeg heller ikke. Så nære toppen, men her var det å følge fjellvettregelen med ingen skam å snu. Et lite stykke i fjellveggen der følte jeg det tryggest å gå uten skia, slå godt fotfeste under føtta for hvert skritt, skiene festet på sekken og stavene som balansestøtte. Litt lengre ned flatet det ut igjen så jeg fikk fart på skiene og fikk hentet inn damene igjen :) Jeg ble så glad når jeg så du snudde :)" sa Hilde, og jeg var glad de ventet litt på meg! Godt vi var sammen, lyset var flatt og sikten dårlig, snart mistet vi sporet vi hadde laget innover også. Rart det der hvor du er på tur nedover så plutselig er det oppover, når du ikke kan lese formasjonene på vidda. Kroppen og sansene har en retning..nedover så blir det en brått en uventet forandring i det du treffer på motsatt helling..oppover. Vinden ble kraftigere, blåste snøen mot oss, jeg måtte bruke fingeren som vindusvisker på brilla for å klare å se noe i det hele tatt. En liten stund var jeg litt redd, passet på å holde meg tett på Birgitte som lå foran å tråkket spor, litt redd for at sikten skulle bli enda dårligere å jeg ikke lenger ville se henne. Hilde lå tett bak meg. Hvor lenge vet jeg ikke, kanskje det føltes lengre enn det som faktisk var, så lettet været noe og vi fant retningen igjen, litt skispor inniblant også. Å komme fram til tregrensa igjen var godt, og like fort som uværet kom, så kom godværet tilbake også :) "Vi har med noen pølser og tenkte vi skulle fyre opp bål" sa Hilde -vi har med så du kan få også? Jeg takket ja og gledet meg på ny over å ha hatt følge av disse to damene på tur. De utgjorde en så stor forskjell på turen akkurat denne dagen, ikke bare tryggheten i snøstormen. Men selskapet underveis, kosen, praten, samholdet..alt. Turen får en sekser, smiler..mye ligger nettopp i dette selskapet.
Nede ved stølen treffer vi på de to andre som var i fjellveggen foran oss, de hadde søkt ly her når uværet kom. Det var fint å vite at alle var i god behold :)

Takk for turen Hilde og Birgitte :)