Langtur med Knut Sverre på Folgefonna (10.05.2015)

knutsverre (Knut S. Andersen) hadde bestilt campinghytte til oss på Sundal Camping, og dermed kunne vi få til en tidlig start neste morgen. Alt kl 8 var vi pakket og klare, og hadde parkert på p-plassen for Fonnabu; en diger nyasfaltert og oppmerket fin plass – men ingen andre biler sto her! Det var nesten rart. Herfra så vi inn dalen og opp den flanken vi skulle, og jeg var spent på hvor tidlig vi møtte snøen, og om det ble krattkrig med ski på ryggen.

Været var ypperlig, og med skiene spent fast på sekken la vi i vei i middels tempo, vel vitende om at turen skulle bli lang. Vi var forberedt på mulig overnatting på Fonnabu, men ville i det lengst unngå dette, da det neste dag var meldt sterk kuling og snø, noe som kunne gjøre det umulig å komme seg ned fra fjellet på mandagen.

Ved Sandarvollen, etter snaue 2 km, krysset vi elva på bro, og startet oppstigningen langs Gardshammarvegen: Bred, bratt og fin krysset den seg opp den vegeterte flanken. Rundt 450 moh møtte vi på snøen, og ganske snart måtte ski og feller på. Heldigvis var det bred og fin vei hele tiden, så det ble aldri noen krattkrig slik jeg fryktet.

Og oppe ved Botnavatnet ble det riktig idyllisk da vi kom opp i strålende sol. Dessverre var idyllen kortvarig, og de neste timene ble preget av skyet vær.

Vi fulgte sommerruta mot Fonnabu. Det var noe bratt opp mot skaret nord for Botnavatnet, og opp på ryggen mot øst, og sør for høyde 1272. Her måtte vi noen meter ned i ganske flatt lys, før vi startet opp vestflanken til Breidablikk - den ubetjente t-hytta. Det var i grunnen ikke så trivelig nå; lite sikt, flatt lys og frisk vind i fjeset, men vi tok oss da opp til høyde 1454, og skled forsiktig i det flate lyset ned mot Fonnabu. Hytta ble nådd 5,5 t etter start, og vi bestemte oss for å ta en solid pause inne i hytta og fyre opp i ovnen og få varmen i kroppen.

Fra Fonnabu og på breen – og tilbake
Etter en meget drøy time ante vi det varslede opplettet, og dro videre. Knut Sverre hadde fått tips om å holde et stykke mot sør(øst) før man prøvde å ta seg inn på breen – men hvor mye er et stykke? Vi fikk nå sikt, og skjønte rådet. Etter 300 m klarte vi å ta oss ned i en enorme grop, med en loddrett vegg av bre på 40-50 m som møtte oss; fantastisk og skremmende! Ved å krysse litt nordover kom vi oss så greit opp på platået, men Knut Sverre syntes denne passasjen var litt ekkel. Det letteste hadde vært å holde ca 600 m SØ fra Fonnabu; da kommer en lett inn på breen!

Nå var det bare å følge gps-kursen mot toppen; jeg tråkket spor, og Knut Sverre fulgte på. Ganske snart droppet vi kortfellene, for her kunne blåvoksen brukes. Likevel tok det sin tid innen vi sto på toppen, ca kl 16.15. Det var snøflater i alle retninger, så jeg gadd ikke ta bilde en gang, men gledet meg over at vi i alle fall hadde bra sikt nå; og at sola vant mer og mer fram.

Så var drøyt 6 km til neste topp, og det tok sin tid. Jeg hadde regna med en time, men det ble nesten halvannen. Det var lite glid, og jeg tråkket spor hele veien, og vinden var frisk rett imot. Det falt litt monotont etter hvert, men heldigvis forsvant nå skyene helt; og jeg lot min følgesvenn få rusle de siste 200 meterne alene til toppunktet; hans siste kommunetopp i Hordaland; gratulerer! Knut Sverre feiret med en pepsi, jeg med en battery.

Klokka var nå passert 18, og vi lå etter skjema. Vi fulgte våre egne spor et stykke tilbake, da det gikk en del raskere, og så var det selvsagt svært deilig å få vinden i ryggen! Mer bekymringsfullt var det at en bred uværsfront trakk mot oss, og sola forsvant lenge før vi var nede fra breen. Jeg fant en gunstig rute tilbake til Fonnabu, som vi nådde kl 20. Vinden økte på, og snøføyka likeså. Hva skulle vi gjøre?

Sein kveld
Vi tok ei kjapp brødskive og litt drikke inne på hytta, og diskuterte situasjonen, og kom fram til å gå ned så raskt vi kunne i kveld. Lysforholdene var foreløpig greie, og med vinden i ryggen gikk det kjapt og lett ned til Breidablikk, og videre også ned til Botnavatnet.

Rundt 22 var vi tilbake i de krappe svingene ned i dalen, der Knut Sverre valgte å gå på beina, mens jeg kjørte i slushen på ski så langt det gikk, ned til ca 450 moh. Her ble det solid pause, telefoner og skobytte for Knut Sverre, og så var det lett til fots tilbake til bilene, selv om det ble ganske mørkt mot slutten. Heldigvis holdt regnet seg unna akkurat til vi nådde bilene kl 23.30, etter 15,5 t på tur. Knut Sverre kjørte hjem til Bergen på natta, mens jeg umiddelbart krøp bak i bilen og inn i soveposen, og tok kvelden.

Takk for en minnerik tur!

Bar skiene opp til ca 450 moh.