Trettekollen (01.05.2015)

Endelig på tide å begynne med en ny tursesong igjen. Ikke et sekund for seint, skulle det vise seg etter hvert. Målet i dag var kommunetoppen i Nedre Eiker, Trettekollen. Dersom man måler høydene i hele meter skulle Trettekollen dele den æren med Lokkeråsen. De rager begge 607 meter over havet. Men de som har greie på det har målt Trettekollen til å være noen centimeter høyere. Så da er det det som blir toppen i Nedre Eiker. Som med de fleste andre topper er det flere egnede startsteder. Jeg valgte å angripe toppen fra Liersiden, og kjørte til Eiksetra og gikk derfra.

Det var ganske tidlig på morgenen og dermed litt kaldt. Det hadde vært godt under null grader om natta for det lå et ganske godt islag på vanndammene i veien. Erfaringsmessig er det ganske lurt å starte tidlig på turene på denne tiden av året. Det er som regel godt med snø igjen i terrenget, men skaren kan være grei å gå på tidlig på dagen. Så også i dag. Bilveien fra Eiksetra inn i terrenget var grei å gå på. Den fungerer delvis som skiløype om vinteren, og nå var det bare stedvis en hardpakket såle av snø og is igjen. Etter å ha gått på bilveien et par kilometer var det på tide å dra inn i terrenget. Her var føret en helt annen historie. Mye snø var smeltet, og der den hadde gjort det var det særdeles sølete og vått. Men mye snø lå fortsatt igjen, og den var uartig å gå i for skaren bar ikke så bra jeg hadde håpet.

Det er et tråkk eller en sti man kan følge helt til foten av Trettekollen. Denne hadde jeg store problemer med å følge på grunn av føret. Det ble mye gåing i åpent lende. Heldigvis har jeg en grei GPS på mobilen, så det var aldri noe tvil om hvor jeg var. Og etter hvert åpnet skogen seg for en bred gate i terrenget. Jeg hadde kommet fram til Mårledningen. Dette er en høyspentlinje som bringer elektrisk kraft fra Rjukan til det sentrale Østlandet. Mye skog har blitt ofret for at denne kraftgata skal få fridd leide, og mastene er stygge som juling i terrenget, men jeg blir også litt fascinert av den. Det er et massivt byggverk som har krevd, og krever, mye arbeid og vedlikehold for å fungere som det skal.

Etter kraftlinja er det bare noen få minutter med klyving i åssiden før man er på toppen. Det er ingen markert sti dit, men et tråkk er det mulig å finne. Heldigvis var det meste av snøen borte fra de øverste delene av Trettekollen, så det gikk greit å følge tråkket. Toppunktet bærer litt preg av at Trettekollen er en ganske stor kolle som strekker seg ut i flere retninger, så utsikten fra toppvarden kunne ha vært bedre. Men mellom trærne kunne jeg i det minste se Jonsknuten og Blefjell i vestlig retning. Østover ser man rett inn i en mobilmast som er reist på Trettekollen som en del av det digitale nødnettet.
Jeg unnet meg en baguett på toppen, men så at GPS-bruken nesten hadde tappet mobilen for batteri, så hjemover måtte jeg klare meg uten den.

Og nedover igjen var det mye enklere å få oversikt over terrenget, så den stien jeg hadde så mye problemer med å følge på vei opp, var vesentlig enklere å se og følge nedover. Jeg brukte vel en time og tjuefem minutter opp, men ned igjen var jeg vel ved bilen en drøy halvtime etter at jeg forlot toppen. Alt -i-alt var det en fin tur i et terreng som ikke nødvendigvis passer for de som vil ha en behagelig søndagstur, i alle fall ikke når det ligger snø i terrenget.