Vårskitur i Jotunheimen (14.05.2015)  

17. mai til fjells. Det var planen. Noen dager før på ski, og været var meldt bra. Jeg reiste sammen med Eline, Kristin og Mari. Vi skulle bo på Nordal Camping midt i hjertet av Lom, som er et nydelig utgangspunkt for turer i Jotunheimen og omegn.

Etter en laaang kjøretur fra Oslo, med mye kø som vanlig, kom vi frem til hytta. Positivt overrasket ble vi, da vi fikk tildelt en stor hytte med skinnsofa (?!). Fant ikke senga før halv 1, noe som var i seneste laget siden været var meldt skyfritt dagen etter og vi skulle opp tidlig. Etter intens debattering om hvilket turmål som var best egnet for morgendagens tur, hadde vi tilsluttt blitt enige om Store Soleibotntind. En god oppvarmingstur for oss, og en perfekt start på topptureventyret til Eline!

Vi våknet opp på torsdag og kom oss ut i kristelig tid før klokka 0900. Fremme ved Austabotn klokka 1030. Sola skinte i kapp med våre entuasiastiske smil, og det var ikke mye folk på parkeringen heller. Dette bare måtte bli en bra dag. For å forberede Eline litt på hva man må ofre for å komme seg på en 2000 meter topp, pleier jeg å si "man får aldri en 2000 meter gratis. Det koster krefter uansett". Det skulle vi for alvor få vite 2 minutter senere. Trøbbel med bindinger er det siste du ønsker på tur, og denne gangen viste disse problemene seg allerede i første stigning. Elines superlette, teknisk overlegne og vilt gode Dynafit binding hadde brekt av en plastdel under transport, og gjorde at hælløfteren ikke fungerte. Kjipt. Vi tok frem litt MacGyver teip og lappet bindingen sammen. Det virket i cirka 15 min. Samme problem. Så tilslutt ga vi opp, og Eline bet i det sure eplet og måtte gå resten av turen uten hælløfter. Respekt.

I godt driv, og godt opp i den siste flanken mot toppen tok vi lunsjpause. Eline begynte å bli sliten, forståelig nok, så vi fant ut at resten av turen skulle gå på beina. Det var lite snø her, mye stein som stakk opp, og den snøen som lå der var hardpakket. Perfekte forhold for meg på truger, men ikke noe å trakte etter å kjøre på ned igjen.

Det var god stemning da vi begynte de siste 300 høydemetrene til toppen. Det var mange folk til fjells, så det var tråkket spor, og etter et lite opptak ved en hammer på cirka 2000 meter kom vi oss over kneika til toppen. Toppen ble nådd enkelt, med fantastisk utsikt til Dyrhaugryggen, Storen, Store Ringstind og Store Austabotntind. Elines første 2000 meter topp på ski, og det var et stort øyeblikk! At det var mange folk i fjellet fikk vi bekreftet da hele ryggen på Ringstind hadde folk på seg. Sikkert 50 stk der akkurat da, og minst 200 personer i løpet av dagen. Jeg var glad vi ikke var der denne dagen, da slikt ødelegger turgleden for min del. Når Jotunheimens topper føles som Karl Johansgate er det noe feil spør du meg.

Nedkjøringen ble rotete grunnet mye stein i toppen, men det ble fin cruising på breen ned mot bilen igjen. Solen hadde ikke fått varmet opp snølaget nok til at det ble slush på oss, men vi koste oss for det om. På hytta noen timer senere vanket det Tacorama og turplanlegging for neste dag, som ifølge værmelding skulle bli enda bedre. Og det ble den!

Fredagen skulle endelig jeg få min revansj. I tre år har jeg planlagt denne turen, etter at Geir og Ingeborg gikk denne turen uten meg i påsken 2012. Jeg hadde til og med planlagt og satt inn en tur i turprogrammet til DNT ung Oslo for å få det til. Den turen ble ødelagt av dårlig vær for tre uker siden, men nå skulle vi få full klaff. Vi skulle til Smørstabremassivet.

Vi parkerte bilen på Krossbu, sammen med cirka 20 andre biler. Vårskitur er poppis altså. Det var helt vindstille og solen varmet på en slik måte at jeg også skulle debutere med shorts og t-skjorte i høyfjellet på vinteren. Morro! Turen starter i trygge og kjente omgivelser fra Krossbu ved å følge kvistet løype opp elva Leira mot Leirbreen. I brekanten går det middels bratt opp i retning sør mot Kalven, før den lange seige breen bukter seg oppover mot tindene i Smørstabbremassivet. Egentlig hadde planene vært å gå Kalven denne dagen, men med disse forholdene og været måtte vi prøve en lengre tur. Derfor var målet nå Veslebjørn.

Når vi var kommet til cirka 1800 høydemeter tok vi en velfortjent første lunsjpause. Eline hadde fått leid seg ski for dagen, men begynte å bli sliten. Ikke rart det. Jeg kjente det egentlig sjøl. Denne breen var seig og lang, og jeg gledet meg bare til å komme høyere opp og begynne stigningen opp mot toppene. Første virkelige stigning startet like under Skeie. En 40 graders flanke opp mot skaret mellom Veslebjørn og Skeie var utfordrende nok. Eline fikk krampe i en traverssving og trengte hjelp til å få av skiene. Det er skummelt å stå i så eksponert terrreng, så jeg er glad snøen var så stabil, og skredfaren nærmest null.

Vel oppe på skaret trengte vi en ny pause for å samle oss litt, se på utsikten og få tilbake fokus. For nå ventet det mest eksponerte området på hele turen. Ut fra kartet hadde jeg ingen anelse om hvor bratt dette kom til å være, men denne turen over eggen til Veslebjørn var mildt sagt skummel. 300 meter ned på hver side, og det eneste du har å tråkke på er en en meter bred trasee, gjorde det til at hjertepumpa slo kraftig. Igjen er jeg overlykkelig over at snøen var stabil, for her var utglidingsfaren veldig stor, og et feilsteg her betyr den sikre død. Derfor måtte vi virkelig fokusere. Det at Eline klarer å gjennomføre dette gjorde meg utrolig stolt, selv om dette var LANGT utenfor hennes komfortsone, så pushet vi til de grader grenser sammen med denne turen. Grepa dame jeg har giftet meg med, det er det ingen tvil om!

Til topps på Veslebjørn, glade, fornøyde og litt lettet over at det hadde gått bra. Videre ble planen at jeg skulle prøve meg på Storebjørn, mens jentene kjørte ned mot Bjørnungen. Jeg fikk satt opp tempoet og beveget meg fort mot Storebjørn. Dette hadde vært et mål for meg i 3 år, så jeg var veldig motivert. Det var deilig å stå på toppen og få den utsikten som så mange hadde snakket så varmt om. Jeg hadde lyst til å skrike i mestringsglede, men sparte det til senere på grunn av alle folkene som også var der :) Jeg kjørte fort ned til Bjørneskaret for å ta igjen de andre. Småjogget opp på Bjørnungen der jeg tok igjen de andre på toppen. Selv om dette var dagens letteste topp begynte jeg å kjenne at jeg ble sliten, så nå ble drømmen om Sokse lagt på is foreløpig. Toppen er riktignok lett, men dette er kanskje det beste stedet å ta gode bilder på i hele Jotunheimen. Fantastisk utsikt til Storebjørn, Sokse og ikke minst traversen mellom Bjørnungen og Veslebjørn er utrolig. Om den ryggen vi hadde passert tidligere var ille, så denne ryggen direkte hårete ut, og jeg tenkte i mitt stille sinn at det er lenge til jeg beveger meg ut på slike traverser på vinterstid.

Vel nede hadde vi lagt våre siste planer for dagen. Kristin, Mari og jeg skulle ta med oss Sauen på vei ned, mens Eline kastet inn håndkleet og skulle slikke litt sol når vi støtet videre. Sauen ble nådd uten store problemer og vi traff Eline på en hyggelig lunsjplass nede i fjellsiden. Jeg hadde lyst til å få med meg Kniven også, så jeg tok på meg stegjern og tok med isøksen og tok turen opp til toppen her også. Endelig på toppen var jeg alene og jeg benyttet muligheten til et gledeshyl. "YIIIHAAA!" For en fantastisk dag!

Vel nede møtte jeg på Eline og vi startet nedkjøringen mot Krossbu. Cruising på brelandskap etter en lang tur er meget deilig, og det er noe av det som gjør topptur så utrolig digg. Det å kunne være ute en hel dag, samle topper og likevel få en god nedkjøring er veldig givende. Det verste er at i et slikt område som dette er det ganske enkelt å få til.

Nede i bilen logget vi totalt 8 timer og 5 - 2000 metertopper. En meget god dag! Været var uforglemmelig, selskapet var fantastisk og en av 3 drømmer i Jotunheimens landskap er endelig innfridd!