Hestefest i Breheimen (13.05.2015)

Det hadde ikke blitt noe 2000-meter-rangling tidligere i vinter, men det skulle bøtes på nå! Sammen med Angjerd og Vegard skulle jeg på tur hele denne langhelgen. Planen var å gå opp på Lomseggen og videre sydvestover over fjellryggen og Storivilen, Moldulhøe og Hesthøe, før vi skulle oppom alle Hestbreapiggene. Deretter skulle vi ned i Breidalen og opp på Holåbreen og dens tre Holåtinder, videre nordøst til Hestdalshøgde og over Tverrfjellet før det bar ned igjen. 14 skikkelige topper skulle det bli! Vi kjørte til Lom onsdag kveld. Vurderte å gå opp Lomseggen fra sentrum, men for å lette hjemreisen parkerte vi i stedet på en parkeringsplass i utløpet av Lundadalen, så slapp vi å haike tilbake til bilen. Teltet ved siden av bilen, og stilte inn vekkeklokka på tidlig.

Dag 1 - Lomseggen og videre

Neste morgen bar det oppover gjennom skogen. Først på traktorvei, så på merket sti mot Lendhytta. Det var bart, og vi håpet det fortsatte med det til vi var ute av skogen. Det var det, og på sletta syd for Skriduhaugen kunne vi ta på ski og feller og fortsette opp mot Storivilen. Det var sol, men noen skyer drev rundt om kring. Yr hadde meldt sol med sky i to dager, før det skulle snø på dag tre og være skyet på 17. mai. Den første dagen skulle det bli kuling, men det skulle løye. At det var mer trekk her oppe over trærne merka vi ganske fort. Vi så Storivilen langt der oppe, og jobbet oss oppover med tunge sekker. Plutselig ble vi tatt igjen av tre andre! Hva, andre folk her? Det hadde vi ikke helt ventet. Men de skulle gå to av våre dagsetapper og vel så det på én dag, og forsvant snart ute av syne med sine lette sekker. Flere folk møtte vi ikke på turen.

I det jeg kom over kanten på toppen åpenbarte plutselig hele Jotunheimen seg. Wææv! Det her var jeg faktisk ikke forberedt på! Da jeg var på Eggjapiken i fjor syntes jeg Jotunheimen var et stykke unna, men her var det tidenes panoramautsikt og klarvær, og jeg ble stående og identifisere topper mens jeg venta litt på de to andre. De kom snart, men pokkern meg kom det en diger sky omtrent samtidig og slukte hele utsikten! Ble skikkelig irritert, for de fortjente også utsikt! Dessuten ville jeg ha mer! Det blåste godt her oppe, men bak varden var det en del le, så vi satt oss der for å spise lunch, og håpet utsikten kom tilbake. Det gjorde den til en viss grad, men samtidig tok vinden seg enda mer opp, så det ble skikkelig hustrig å sitte der.

Ned fra Storivilen var det knotete, med harde småskavler som skiføre og lite kontrast. Vi tenkte det ble nok topper denne turen, og passerte Lendfjellet på nedsiden før vi gikk opp på Moldulhøe. Også her var jeg oppe først og nøt panoramautsikten, som forsvant når de andre to var kommet opp. Ufint! Vi kom oss ned, og fortsatte oppover igjen mot Hesthøe. Nå var det snart kveld, så temperaturen stupte. Vinden vedvarte, og jeg ble skikkelig kald. Tok til slutt til vettet og fikk på en genser til, men det var et større problem at jeg hadde noen litt hullete votter. Med den kokvarme turen til Hardangerjøkulen og Folarskardsnuten friskt i minne, hadde jeg tenkt at det ikke gjorde noe. Men jo, nå var det noen følelser i fingrene som ikke lovet godt. Aldri hatt noe problem med å utsette fingrene for en del kulde tidligere, men nå ble jeg litt skremt. Dytta sokker og ekstra luer og sånt inn i vindvottene, og la tommelen inn i hånda. Ikke like lett å holde i staver da, men det fikk være.

‹

›

Vi fortsatte vår ferd og kom opp på Hesthøe. Hestefesten var i gang. Det var utrolig kult hvordan perspektivet inn i Jotunheimen endret seg såpass mye i løpet av dagen. Topper kom og gikk, og det var nesten bare Gjendealpene vi ikke fikk øye på.

Den veldig grove planen var å slå leir nær Heksete, men det ble litt langt. Vi hadde gått 2,5 mil og 2000 høydemeter, ingen dårlig etappe med sekker på 25-30 kg. På vei ned fra Hesthøe bestemte vi oss derfor for å telte i bånn av Hestbrean, i stedet for å gå 300 høydemeter til. Merket at de andre var i ferd med å gå tom for energi, og var overrasket over hvor lite sliten jeg egentlig følte meg. Jeg kan ikke løpe mange meterne, men å gå rolig, oppover og med tung sekk, har jeg gjort mye de siste årene, og det var vel resultatet av det jeg så nå. Jeg satte opp tempoet litt det siste stykket, så jeg rakk å sette opp teltet før de andre kom. Så var det bare å få smelta nok snø. Realen den kvelden smakte som aldri før, men at fingrene verket i soveposen var jeg ikke så glad for. Lovte meg at de skulle holdes varme hele neste dag.

Dag 2 - Hestbreapiggene

Tillot oss å sove helt til syv, før vi stod opp til en nydelig morgen. Ingen skyer og ingen vind! Havregrøt smaker ekstra godt når man kan titte ut på Hurrungane gjennom teltdøra. Så bar det opp til Heksete, og utsikten ble bare bedre og bedre. Heksete er eneste toppen i massivet som var navngitt på kartet, selv om den har pf 8m. Men fra øst er det en skikkelig topp, med en høy loddrett og overhengende vegg som stuper ned i breen under.

Vi fortsatte opp til Austre Hestbreapiggen, og videre til Midtre. Der ble det lunch i sola, før vi tok fatt på Store. Vi håpet vi kunne gå over eggen ut dit. Fram med stegjern og øks, og tok like greit på sele også og tok med tauet, siden vi satte igjen sekkene. Gikk eggen et lite stykke, før vi konkluderte med at det var for mye snø videre. Hadde kanskje gått greit, men så litt risky ut, og ikke minst tidkrevende. I stedet fulgte vi sporet fra folka vi hadde møtt dagen før, ned på østsiden av ryggen og videre langs ryggen på nedsiden. Med løssnø og spor var det helt uproblematisk. Men deler av veien er bratt, så under andre forhold kan denne ruten fort kreve sitt.

Fra nordsiden løp vi oppom toppen i enden av ryggen, før vi gikk opp på Store. Skikkelig steinete her, sikkert vært mye vind. Dermed gikk det fint å gå til fots. Fra toppen så vi utover alle Hestbreapiggene, som fra denne kanten er temmelig bratte der de rager over breene. Samme vei tilbake, før vi gikk videre til Låven. Satte igjen sekkene på veien dit også, siden det ble samme vei tilbake derfra også.

Nå var planen egentlig å gå over Vestre og videre til Vestraste, og derfra komme seg ned den slakeste av de bratte sidene. Men treig morgen, lang lunch, mye fotografering osv hadde gjort at klokka allerede var blitt mye. Vi tenkte vi kunne spare litt tid ved å gå opp uten sekk, og holdt i stedet høyden til vi stod nord for skaret mellom Vestre og Vestraste. Der forlot vi sekkene, og gikk opp til skaret. Der satte vi igjen skia også, for det var for bratt til å gå rett opp, og da gikk det vel så fort til fots. Snøen holdt oss fint, og igjen møtte vi spor fra gruppa som hadde gått her i går. Fin utsikt ned på Vestrastes toppegg fra toppen. Den var neste mål, og vi gikk samme vei ned til skaret og opp igjen på andre siden. Nesten øverst var det et parti som nedenfra så veldig bratt ut. Derfor hadde jeg tatt med øks og stegjern for sikkerhets skyld, men det var helt unødvendig. Eggen videre er også helt fin å gå. Rett nok er det stup mot øst, men vestover kan man fint gå ned hvor som helst.

Siden det var meldt snø, og dermed fort whiteout, neste dag, ville vi gjerne komme oss ned bakkene vest for Vestraste i kveld, siden det er bratt - det bratteste vi skulle forsere på turen. Ikke noe kos i whiteout. Fra toppen så det ikke så ille ut, så jeg slo nesten fra meg at det var noe poeng å gjøre det nå - sola gikk straks ned. Heldigvis ivret Vegard fortsatt for det, så vi skyndte oss ned igjen og bort til bakken. Derfra så det mye brattere ut enn det hadde gjort på toppen av Vestraste! Kartet løy ikke... Steinete var det også, og snøen var i gang med å fryse til. Vi tok skia på sekken først som sist. Dessverre fikk vi ikke med oss alarmen som sa "hallo, dere tar av skia fordi det er for bratt og hardt, ta nå på stegjern da!". I stedet gikk vi halvveis ned i bakken, og der, hvor det var enda brattere og hardere, innså vi at stegjern var nødvendig. Ikke bare enkelt å finne fram og ta på stegjern uten at hverken sekker, ski eller folk sklei avgårde, men det gikk bra. Lesson learned, håper jeg. Typisk oppskrift på ulykke egentlig, alle er kalde, sultne og slitne og skal gjøre noe krevende. Jeg manet om at vi skulle ta det veldig med ro videre, og Vegard ledet rolig an. Det føltes greit, i hvert fall for meg som gikk bakerst i sporene. Men igjen var fingrene iskalde - dem jeg hadde sørget for å holde varme hele dagen. Men nå turte jeg ikke annet enn å holde godt på stavene, med tomler og det hele. I retrospekt ville jeg egentlig bytta en stav mot øksa. Jaja, sakte men sikkert kom vi oss trygt ned, og la leiren på første flate flekk.

Men dagen var ikke over, for brått ble Angjerd skikkelig kvalm og svimmel, og ikke lenge etter kastet hun opp. Om det var sykdom eller en reaksjon på mye slit og for lite mat vites ikke, men det spilte liten rolle. Det var flaks det ikke skjedde mitt oppi bakken, men telttur i minus ti er ikke noe godt tidspunkt å bli dårlig på! Jeg og Vegard hjalp til det vi kunne, men kvalmen kunne vi ikke gjøre noe med, og det var vondt å se hvor fælt hun hadde det. Vi holdt på noen timer den kvelden, men etter å ha sovet litt klarte hun å dytte i seg litt nøtter og suppe, og følte seg litt bedre. Langt over midnatt la vi oss til å sove alle sammen. Klokka fire våkna jeg av at Angjerd var i gang med å lage seg Real Turmat. Godt tegn!

Dag 3 - Ingen tur uten tåke

Neste morgen hadde vi ikke på noe vekkeklokke, men i åtte-tiden var alle våkne og selv formen til Angjerd var ikke så verst, så vi kom oss opp. Skyene lå tett, det var snø i lufta, og vi merket at whiteouten ikke var langt unna.

Det første stykket var det slakt og greit, men etter hvert som vi kom ned mot Lundadalsbandet ble det litt småkuppert og skavlete her og der. Det var mye stein som stakk opp som hjalp en del, ellers hadde det vært total whiteout. Brått holdt jeg på å gå utfor en ganske høy skavl, og ble litt skremt. Har hatt noen turer med mye snøballkasting for å forstå terrenget, men en utfordring med det er at man ofte mister dem av syne etter få meter. Under whiteout-turen til Store Finsenuten for to uker siden hadde vi diskutert at man burde sy en farget pose man kunne fylle med snø, med en snor i. Senere slo det meg at en pakksekk er jo akkurat en sånn pose. Nå følte jeg det var tid for å teste ut konseptet. Jeg tok min to-liters røde pakksekk og fylte den med en snau halvkilo snø. Regnet med bretauet ville bli for tungt til å være praktisk, men bandt sammen reserveskolissa med alle tau- og strikkstumpene i rep-kitet. Til sammen ble det 12 meter tau. Det funka nydelig! Første kast forsvant rett utfor skavlen som gikk i flere retninger enn vi hadde trodd. Fikk dratt posen opp igjen, og tok en annen retning. Deretter gikk jeg og kasta den foran meg et stykke. Taulengden var akkurat lang nok til hvor langt jeg kasta den uten særlig anstrengelse, og løkken til pakksekken gjorde den lett å plukke opp med votter. Var lite krøll med tauet også, bare jeg fjernet tvinn i blant. Det gikk fortere å gå og kaste, enn å gå og nøle. Man får en støkk når man har holdt på å gå utfor noe, så det er godt for psyken å slippe usikkerheten videre et stykke, selv om man egentlig tror terrenget er greit.

Men så - kvist! I alle dager. Det hadde jeg ikke tenkt på engang, at det kunne være kvistløyper her, og de var ikke tegna inn på kartet jeg brukte. Haha. Men så klart, mellom Trulsbu, Nørdstedalseter og Sota Sæter var det jo kvista. Vi og kvisten skulle samme vei, så da slapp jeg å kaste pakksekk et stykke. Men så begynte det å ane meg at kvisten skulle fortsette langs sommerløypa, der vi skulle opp Holåbrean. Det stemte. Vi tok teltlunch i snøværet, før vi forlot kvisten og kasta ball oppover. Ute på breen var det total whiteout, og selv om jeg ikke forventet skavler midt utpå der, fortsatte jeg med kastingen for å unngå å bli sprø. Angjerd var fortsatt ikke helt i form, og med lite matlyst var det lite energi. Dermed gikk det ikke så fort, så ballkastingen sinket oss heller ikke. Jeg funderte litt på om det var dust av oss å fortsette lenger opp i villmarken slik situasjonen var, men tenkte at strengt tatt var veien om breen den letteste å gå i whiteout. Å gå ned til Sognefjellsveien ville være krevende. At det gikk kvist til Nørdstedalsseter hadde jeg allerede glemt. Uansett var det jo enklest om vi kom oss til bilen.

Vi kom til foten av Midtre Holåtinden, og her var jo planen å gå opp. Men vi innså at hvis dette været fortsatte, ville det bli en svært lang etappe dagen etter. Fornuften glimtet til, og motvillig fortsatte vi å gå over breen i stedet for å gjøre noe toppstøt. Ikke lenge etter begynte det å lette litt. Vi kunne ane Holåtindene, breen fikk en horisont, og plutselig var hele midtre Holåtinden tydelig, ragende over oss. Typisk! Vi så at det hadde vært litt knot å gå opp uten sikt, det var da enda godt. Vi fikk av fellene og skled radig over Holåbreen mens de to andre toppene også dukket opp. Vestre hadde det faktisk vært risikabelt å bestige uten sikt, for der var det en overhengende skavl fra hele toppen. Vi var litt usikre på om vi ville klarte å komme opp i det hele tatt, selv med sikt.

Vi gikk til klokka åtte, og slo leir i enden av breen. Nå hadde det lettet skikkelig, både Holåtindene og de Vestre Hestbreapiggene lå badet i rosa kveldslys. Det var skikkelig fint, samtidig som det var skikkelig irriterende å sitte og se på toppene uten å kunne gå opp, når vi var så nære. Men men, da har vi en grunn til å komme tilbake!

Dag 4 - 17. mai-feiring i dalen

Været på 17. mai var ikke like bra som kvelden før. Et tykt skydekke hang på 1900 meter. Yr hadde virkelig truffet blink på alle fire dagene. Etter pannekakefrokost pakket vi sammen, mens vi håpet at sola skulle ta tak. Skyene kom og gikk litt, og sola like så, men noe sikt i høyden ble det ikke. Vi skulle over Hestdalshøgde, og der ville det bli noen kilometer med whiteout. Vi tok sjansen, og gikk oppover et stykke, med flagg blafrende på sekken. Rett under tåka kom tvilen likevel. Terrenget burde ikke være skavlete. Vi kunne avbryte mot vest når som helst. Vi kunne la være å gå over Tverrfjellet. Været kunne bli bedre. Men likevel. Været kunne bli verre. Vi estimerte tidsbruk. Alternativet var å stå ned breen til dalen, og gå ut i bånn av den. 25 km, svakt nedover hele veien, flatt og fint, masse sikt. Burde ikke ta mer enn 6 timer, tippet jeg. Da kom vi jo nesten for tidlig hjem! Men, igjen glimtet fornuften til, og vi satte kursen nedover.

Det gikk radig nedover dalen et godt stykke. Så begynte elva å renne i små juv, og vi måtte litt opp og rundt og av og på med skia, før vi innså at skituren sluttet her. Tok skia på sekken, og gikk opp til den DNT-merka sommerstien. Masse snøfelter med gjennomslagsføre gjorde at det tok sin tid. Ved Yste Brua fulgte vi stien over, og gikk på østsiden av dalen det siste stykket. Mulig vi burde fortsatt på vestsiden, for i øst var det skog, og da satt skia stadig fast i trærne også. Vi kom omsider ned til Heimaste Lundadalsætre, og derfra valgte vi veien på vestsiden framfor mer skog, selv om bilen da havnet på andre siden av elva som ble stadig større. Det gikk radig, men føttene var ikke veldig glad i så hardt underlag. Litt forvirring ved grustaket, siden det hadde slukt en vei som stod på kartet. Men vi kom oss videre, og etter litt mer skogvandring kom vi ned til elva. Nærmeste bro ble 3 km ekstra, så vi valgte å krysse elva. Med gamasjer kom jeg meg nesten tørrskodd over, mens Angjerd var nær utslitt og uheldigvis badet litt. Heldigvis var det nå bare to hundre meter igjen til bilen.

Halv seks var vi framme, mye senere enn jeg hadde sett for meg. Igjen var vi fornøyde med å ha tatt et fornuftig valg om morgenen. Været vekslet, men toppene hadde vært dekket av skyer hele tiden. Lurer på hvor lang tid det hadde tatt å gå over, for skiføret varte lenger der, men regner med det hadde tatt lenger tid likevel.

Svært fornøyde satte vi oss i bilen og kjørte til Lom for å kjøpe is. Det var jo 17. mai! Suste over flya før den stengte (det var uvanlig mye snø der så sent på året), og fråtset i pizza på Beito.

Det ble altså ikke noe 17. mai over 2000m i år, men for en tur det ble likevel! Tidenes utsikt over Jotunheimen i to dager, ti nye topper, magisk kveldslys, lange etapper, krevende navigering, sykdom og frostskader. Vi fikk kjørt oss! Dette ble både grensesprengende og lærerikt. Tusen takk for turen Angjerd og Vegard! Og Holåtindene - vi kommer tilbake!