Bukkeholstindtraversen (10.08.2007)

Sen start

Det ble litt i seneste laget start på denne turen, men når man kan kombinere lang kjøretur med flere formål gjør man det. I dette tilfellet var det først et intervju med lokalavisa Fjuken for Lom,Vågå og Skjåk og dernest avlevering av ei bok på Leirvassbu. Man må jo gjøre det lille man kan for å markedsføre produktene sine.
Først 11:00 kunne vi (jeg og Line) legge i vei fra Leirvassbu, i skiftende men varmt vær, etter først å ha dumpet en sykkel nede ved Geitsætre - sånn i tilfelle vi virkelig skulle ende der nede.

En sti, ei elv og ei mote

Stien mot Kyrkjeglupen er fin og lettgått, og med moderate dagstursekker gikk det lekende lett. Vi passerte et par middelaldrende damer som hadde god tid, et utenlandsk kjærestepar og et annet amorøst par som stod bortenfor stien og klemte på hverandre under foten av Kyrkja. Sånn litt på magefølelse dra vi av stien og krysset lia under Tverrbytthornet bort mot Tverrbytna som var overraskende stri. Vi søkter drøyt 100 meter oppover før vi fant et sted som verken krevde solid spenst eller overmot for å gi tørrskodd leide. Dernest var det å svette seg opp lia mot sørøstryggen. Det var varmt, lite vind og mye svette. Mye var i skyer og mye var i skygge, men til oss smilte sola jevnt og trutt. VIsbrean lyste mot oss fra andre siden av dalen, tynn og avmagret. Det var nesten så det var vondt å se på. Like greit å gå med ryggen til.
Etter hvert kom vi bort til ryggen og fikk utsikt ned til Bukkeholsbrean som heller ikke så veldig potent ut.

Topper i bøtter og spann. Små topper og store topper

Hvis man ser bort fra enkelte eliteranglere med sjumilsstøvler, er det vel ingen steder på sommerføre at så mange 2000-metertopper er oppnåelig på en dag, som nettopp her på Bukkeholsryggen. Vi tok det som det kom, men å rekke over alle var et alternativ, som i alle fall tiltalte Line. Hun begynte allerede mentalt å børste støv av 2k samlinga som hadde ligget litt brakk en stund. (Kan det skyldes fravær av inspirasjon i den nære familie?). Første topp var første fortopp, en liten knoll og så 6-7 meter lett løs klyving ned, opp mot neste som bestod av rustend raudfjell. Vi endte opp med å gå rundt, men var oppom og målte litt. Ca. 2040 moh. og pf. 10-11 meter, kanskje en topp i 10metersuniverset? Måleforholdene var i alle fall greie. Litt videre kom enda en topp, ca. 2047 moh., men med mindre skardybdet, maks 7 meter. innen vi omsider nådde den første udiskutable toppen på 2058 moh.
Videre lett og fin ryggvandring ned til skaret på ca. 2000 moh, og opp på den artige nubben ved laveste skard. Snaut 2020 moh. kom vi til på toppen, og pf. var 18-19 meter. Neppe inne hos 20m folket, men helt 100% sikre kan man vel ikke være. På vestsiden var det bratt slik at vi gikk tilbake og rundet både den og neste vesle topp ute på Bukkeholsbrean. Sistnevnte var forresten i lyst karakteristisk fjell som det er en del av i enkelte årer i dette området. Men 10m pf var det 100% sikkert ikke, så vi droppet den faktisk. Litt videre borte på ryggen var det atter en liten topp, denne var litt mer potent, men vi gadd ikke å måle - noen som har gjort det? Neppe 10, men helt sikker kan man ikke være. Videre opp mot Store Bukkeholstinden er det en kort passasje med litt sva / løs stein som krever forsiktighet, for øvrig en meget nemm oppstigning til en av de fine toppene i området.
Ryggen ned har noen luftige passasjer, men på tørt føre gikk det greit å følge den hele veien i dag. Line var dårlig akklimatisert og valgte å gå et lite stykke ned mot Bukkeholsbrean. Vi passerte en mindre topp nede i skaret mot den første av "Midttoppene". Gadd ikke å måle den heller, og tror jeg gjorde det for noen år siden. Den er tvilsom, og jeg håper ingen finner ut at den har 10 meter.

På Bukkeholstinden M1, forsøkte vi oss på litt vardefotografering, men alle steinene på utsiden av varden var så løse og varden presset så ufordelaktig utover, at ønskebildet med en person som dinglet beina på utover stupet helt på kanten ikke ble noe av.
På M2 stoppet vi knapt før vi holdt pause nede i skaret mot de nordvestlige Bukkeholstinder.

Line hadden å minimum 5 nye topper, og var smørblid, og de neste gikk som en lek, 6,7,8,.... Faktisk opp til V4 var det en liten overraskelse. Var det så bratt? Kommer man ovenfra på vått føre? Nei det var ikke vanskelig, men jeg kunne ikke huske det var såpass til klyving.

Fra Vakkerbandet fulgte jeg den lyse fjellstripa det meste av veien til topps. Mye tak og fotfester, men litt forræderisk fordi det ligger mye hvit "småshingel" innimellom. Line fulgte den løse renna som må betegnes som normalveien og en lang slak fly senere var vi på Bukkehøe. Her må jeg forresten få skyte inn litt om vinterveien fra Tverråbrean. Her har man ofte kunnet gå opp fra breen til topplatået. Nå var det rundt 10 meter fra fjellkanten og ned. Ganske mye snø som skal fylles opp før den ruta er mulig. Sist vi gikk der i 2005, manglet det en god meter og vi kom oss opp med et nødskrik.

Vindstille kveldsstund med lave solstråler fra vest er ikke å forakte, men vi ble ikke lenge. Vi hadde allerede bestemt oss for å gå over Søre Illåe oppe ved brefronten og ikke kaste bort tid på å lete etter krysningspunkt, så stri som elvene var nå. Breen nord for Bukkehøe var ikke lenger en bre, men kun en liten islompe uten sprekker som var i ferd med å forsvinne. Pga. isen og manglende stegjern måtte vi gå ei lita omvei før vi var tilbake på nordryggen. Første toppen vi målte var N1, ca. 2104 meter og 18-19 m pf. før den neste toppen (litt før 2078 på kartet) ble klokket til 11-12 m pf. og ca. 2085 moh. Den er nok den meste trolige av de toppene vi ikke tidligere har hatt med på lister.
Men mye morsommere enn målinger og primærfaktorer var utsynet tilbake til Bukkhøe:

Snakk om karakteristisk fjellvegg. Detta er loddrett! Og med flere slike fremspring i forgrunnen, syntes jeg det så direkte lekkert ut. Kveldssola fra vest, som snart forsvant i ei dyne av mørke møkkaskyer, gjorde det ikke mindre lekkert.

Kvelddsola ble deretter avlyst, kamera kunne pakkes vekk, og vi kunne konsentrere oss om å holde oss på beina. Litt slitne var vi nå etter hvert, og veien inn til Søre Illåbrean blei lang. Enda lenger blir det vel når breen trekker seg ytterligere tilbake.

På slutten var det småmørkt og vi hørte bare en masse lemen som vi aldri så. En var dog så hissig at den gikk til et brått og lynkjapt frontalangrep. Etter å ha sett 30-40 lemen på et mindre område, konkluderte vi med at det måtte være lemenår, i alle fall her i Leirdalen.

Desserten var en nattlig sykkeltur uten lykt. Det gikk i grunnen overraskende greit. Beina var glad for en annen type bevegelse, men jeg hadde glemt hvor mye oppoverbakker det egentlig er fra Geitsætre til Leirvassbu, så det tok sin tid.

Alt i alt en herlig travers. Passe utfordrende til at den kan være aktuell for de fleste fjellvante og med en haug topper for samlere. Line klokket 12 etablerte og et par mulige topper.