Togtur til Snaefell - høyest på Isle of Man (04.06.2015)

Paal og jeg hadde bestemt oss for at vi ville til Isle of Man på ferie. Paal gledet seg mest til det årlige motorsykkelracet på øya (isle of man TT) og jeg gledet meg mest til å gå på tur på øya, men vi var begge enige om at vi ville få til litt av begge deler sammen. På grunn av motorsykkelracet var store deler av veinettet avstengt de dagene det var race, og dermed måtte vi nesten få til tur de få dagene som var racefrie. Akkurat den dagen vi kom til øya var det en slik dag. Det viste seg at det gikk tog nesten hele veien opp til det høyeste fjellet på Isle of Man, og siden vi var slappe og trøtte i fisken etter en lang reise med to timers dårlig søvn på en fullstappet nattferge fra Liverpool, virket en togtur til Snaefell egentlig ganske forlokkende. Selv jeg lot meg friste, på tross av påtrengende tanker om at det var en juksemåte å bestige et fjell på.

Fra Silly Moos, campingplassen vi bodde på, tok vi først buss til Ramsey (nest største byen på øya) selv om det bare var 3 km å gå. Bussen dit gikk sånn ca hver halve time på dagtid og det var bare å stille seg opp å veive med armene for å få den til å stoppe. Da vi fant togstasjonen var skranken tom. Det var fordi han som betjente den også betjente skranken på busstasjonen, som lå noen kvartaler unna. Men siden han gikk litt fram og tilbake mellom de to stasjonene i løpet av dagen kom han omsider til togstasjonen og da kjøpte vi billetter tur/retur til Snaefell.

Vi skulle kjøre med Manx Electrical Railway som hadde vært i drift siden 1893. Den hyggelige overraskelsen var at toget var gammelt (vognene er visst de eldste i verden som fortsatt er i drift) og at det gikk an å sitte i en vogn som bare hadde tak og gulv, men som var helt åpen ellers. Det gikk helt fint an å falle ut av togvognen, for det var ikke noen vegger/sikring på sidene, men vi satt i ro på setene så vi klarte oss utmerket likevel. Dessuten var det kjempefin utsikt når det var så åpent. Landskapet var grønt med masse gulblomstrede hekker, steingjerder og sauer. I Laxey måtte vi bytte tog og vi dro videre med «The Snaefell Mountain Railway» som ble anlagt i 1895. Dette toget hadde bare en innevogn, men den var fin den også. Toget kom seg over tregrensa og der var det masse gress som var litt grønt, men mest brunt og lyng. Lite stein. Ved et sted som het Bungalow station krysset vi fjellveien som motorsykkelracet går over. Siden det ikke var racedag kjørte vi bare rett over veien, men det er faktisk mulig å komme seg over akkurat her selv om man skulle havne midt i et race. Løsningen er at de har bygget en gangbro over veien og så stiller de opp et tog på hver side av veien. Da kan folk bare gå ut av det ene toget, over gangbrua og inn i det andre toget. Og så kjører togene skytteltrafikk på hver sin side av veien. Smart. Fra Bungalow kjørte toget det siste stykket opp på fjellet og stoppet ved en «Summit Cafè» som var bygd oppå der. Vi gikk ikke inn, men ruslet de siste 100 meterne til fots opp til toppvarden. Det var et par master og byggverk i tillegg til cafeen på Snaefell og selve toppen var derfor ikke så spennende. Men selv om det var litt grått og disig var det også litt blått innimellom og en god del finfin utsikt. Vi så blant annet havet på mange kanter og hele veien bort til North Barrule som vi skulle gå på noen dager senere. Kort oppsummert: en latmannstur som var flott på mange måter.