North Barrule på Isle of Man (06.06.2015)

Paal og jeg var på Isle of Man og etter en hel dag med glaning på motorsykler syntes i alle fall jeg at det skulle bli fint med en turdag. Den kom en dag tidligere enn antatt, fordi det blåste så mye at de ikke kunne la motorsykkelracene gå sin gang (vi var på øya samtidig som Isle of Man TT – se tipsboks nederst). Jeg trodde det var fordi det var farlig for sjåførene siden vinden kunne blåse dem ut av balanse, men årsaken var visst mest fordi det var for mye vind til at ambulansehelikopterene kunne lette og lande og slikt. Uansett; racet var utsatt og enn så lenge var veiene åpne og vi kunne gå på tur i vinden. Først tok vi bussen inn til Ramsey, for vi måtte kjøpe oss lunsjmat. Da det var gjort tråklet vi oss gjennom gater og slikt. Vi tenkte det var lurt å komme seg opp på den høyden hvor det stod et tårn som het Albert Tower, men vi greide aldri å komme oss innpå den for det var så mange villaer og boliger i veien. Så siktet vi oss inn på noe som så ut som en sti på kartet. Det var litt jobb å orientere seg siden vi hadde glemt kompasset og ikke hadde kart på GPS en, men vi fikk manøvrert oss til et veikryss hvor det så ut til å være to muligheter videre. Det ene skiltet viste veien til «Gooseneck» og det andre til «Mountain Road» Vi syntes stien med «Mountain Road» så mest innbydende ut, og dessuten skulle vi jo til fjells. Vi trasket oppover. Stien gikk inni tett grønn vegetasjon, som en slags hule, oppover og oppover i sikksakk. Kjempestemning var det inni skogshulen.

Tilslutt endte stien i en trapp der det hang et digert rødt flagg og sperret veien videre. Ai-da! Stien krysset visst veien som var en del av TT-banen. Vi hadde ingen muligheter til å følge med på nyhetene og var usikker på om veien fortsatt var åpen eller om de hadde rukket å bestemme seg for å kjøre race likevel. Vi turte ikke ta sjansen på å trenge oss forbi sperringene. Egentlig burde vi bare ha gått ned igjen og valgt den andre stien, men vi hadde tross alt tatt noen høydemeter og tenkte vi kunne bushe langs veien et stykke. Like oppi høgget skulle veien nemlig gjøre en krapp sving og da ville den komme ut av vår rute og slutte å være i veien for oss. Vanligvis er bushing greit. På Isle of Man var det ikke like greit, særlig ikke siden vi tydeligvis hadde havnet på et av de vanskeligste stedene på hele øya å bushe. Det var tett kratt med haugevis av bjørnebærbusker, kristorn og andre stikkebusker. Tornekratt overalt, opp til livet og opp til hodet. Tilslutt skjønte vi at vi kanskje bare burde slippe oss litt nedover i østlig retning og komme inn på «Gooseneck»-stien før vi fortsatte oppover. Som tenkt så gjort. Etter litt lirking, luring, smyging og banning gjennom kratthelvetet stod vi ved en kant og så ned på stien som gikk et par meter under oss. Hurra, men NEI! Her hadde noen jammen satt opp et piggtrådgjerde langs med stien. Nedtur! Det var akkurat høyt nok til at det var umulig å komme over. Jeg kom på at det kanskje var et triks å surre noen klær rundt piggtråen sånn at vi kunne holde fast i klærne mens vi klatret over, men Paal var skeptisk. Dessuten hadde vi ikke så mange klær vi kunne tenke oss å få gjennomhullet. Videre i den retningen vi skulle gå var det enda tettere kratt langsmed gjerdet, så vi gikk heller litt i den retningen vi ikke skulle. Etter noen flere meter med banning fant vi et sted der gjerdet hadde sunket litt sammen mot bakken og hvor det vokste noen trær inntil som man kunne holde seg i. Her hadde vi muligheten vår! Paal som er lang i beina kom seg over så lett som bare det. Jeg med mine litt kortere lemmer hadde noe større problemer, men til slutt fikk jeg meg over jeg og. Da var det bare å holde seg i roten på treet og heise seg ned på stien. Hipphurra, vi overvant hindringen og kunne fortsette ferden i et litt annet tempo, og uten all stikkingen.

Vi kom oss ut av skogen, og herfra var det ingen sak å bushe. Landskapet videre bestod av gressletter, lyng, litt myrflekker og gamle steingjerder. North Barrule var godt synlig og det var ikke vanskelig å se hvor vi skulle opp. Det blåste hatter og høy i det åpne landskapet og da vi fant et steinmurkryss med litt store gresstuster inntil, fant vi ut at det var lurt med en lunsjpause her hvor vi kunne finne ly, og vi presset oss ned i en grop inntil steinmuren. Det var mye lunere der og kjempefin utsikt ned på Ramsey, grønne enger og havet. Etter lunsjen fortsatte vi opp til North Barrule. Det kom litt regnbyger innimellom, men vi ble blåst tørre på noen minutter med engang regnet gav seg. Oppå North Barrule var det en svær vardesøyle i hvit murpuss. Vi så hele veien vi skulle gå videre og Snaefell bak der igjen. Kult!

Fra North Barrule gikk det en tydelig sti videre over fjellryggen mot Beinn Rein og enda videre bort til Clag Ouyr. Da vi kom ned fra Beinn Rein fikk vi øye på en plankevei som strakte seg et stykke bortover flata framfor oss. Vi syntes det var et spesielt sted å ha en plankevei, inntil vi skremte opp en hare som ni-løp langs siden av plankene. Det skvatt opp høye vannsøyler rundt haren for hvert hopp den tok, så da skjønte vi at det som så ut som en fin flate i virkeligheten var en nokså våt myr. Lurt med plankevei. I enden av plankeveien var det skiltet «public path» i flere retninger. Kjekt å vite at man er på offentlig sti, og hva skal man med stedsnavn på skilt? Vi visste uansett hvor vi skulle. På Clagh Ouyr var vinden så heftig at vi hadde problemer med balansen og jeg fikk ikke til å holde kameraet stille nok til å ta fokuserte toppbilder. Det passet bra. Paal hadde fått inn en oppdatering på telefonen om at alt av race nå definitivt var kansellert denne dagen, så da trengte vi ikke å bekymre oss for veien vi måtte kysse for å komme inn på stien vi skulle gå tilbake. Vi gikk ned til Michael Casey shelter hvor vi klatret over enda et gjerde, krysset veien, klatret over en gul grind og fortsatte et stykke langs veien på innsiden av gjerdet til vi kom til en sti som het Millennium Way. Her var det et skilt som anmodet motorsyklister om å kjøre hensynsfullt og ta hensyn til fotgjengere. Hæ? Motorsykler her? Jeg sjekket tegnforklaringene på kartet mitt og oppdaget at stien var merket som «åpen for all trafikk» Interessant. Da vi hadde kommet et stykke ned denne stien kom det jammen meg noen motorsykler kjørende. Gjennom dype gjørmespor. Æsj. Heldigvis var de fort forbi. Vi var glad for å bli kvitt dem. Stien gikk etter hvert over i grusvei og vi hadde nå utsikt over Nordspissen på Isle of Man, havet og fastlandet på andre siden av havet. Vakkert. Grusveien dukket ned i skogen og kom ut på «hovedveien» en snau kilometer øst for campingplassen vår, men vi var hungrige så vi gikk inn til Ramsey igjen. Der endte vi opp på en restaurant i havna hvor vi fikk spist «queenies», en spesialitet på Isle of Man. Lignet litt på miniatyr-kamskjell i utseende og smakte kjempegodt. Fin avslutning på en fin tur!